Bokelskere.no

Hver dag
jeg levde sammen med deg
gjorde jeg det
fordi jeg ville det

Hver gang
det var du
og ingen annen for meg
var det fordi det var deg
jeg ville ha

Alltid
når jeg kom tilbake til deg
var det fordi det var
sammen med deg
og ingen annen
jeg ville være

Først
når du våger å tro
at denne dagen
og alle andre dager
er et fritt valg for meg
- du eller ikke du -

kan du og jeg fortsatt
leve
sammen

For meg
kan kjærlighet aldri være
to som kryper inn
i en krok
mens livet bruser forbi

For meg
må kjærlighet alltid være
mange som kjemper sammen
- også du, også jeg -
midt inne
midt ute i livet

For meg var det lett
i begynnelsen
det var bare å elske
det var ingen kunst
å elske
når en tidlig har lært seg
at kjærlighet er det største
og beste
og gladeste som finnes

Så lenge det var kjærlighet
gikk det bra
Men så ble det hat
og hat var ikke tillatt
da jeg var liten

Hva gjør en
med hat
som er forbudt?

En sier ingen stygge ord
En banner ikke
En slår ikke
En skriker ikke
En smeller for all del ikke i dørene

En skjærer ingen grimaser
En kaster naturligvis
ingenting
En prøver å være riktig vennlig
når en hater

En svelger sitt hat
eter det opp
viser det ikke
erkjenner det aldri

For meg var det ikke lett
å hate
men det skjebnesvangre var
å la være

Det har vært ganger
da du har såret meg
uutholdelig
for så i neste øyeblikk
å vente
at jeg skal ta imot deg
som vanlig
med lyst og varme og hengivenhet

De gangene
har det vært
en stor nytelse
å ikke hengi meg
slik du har trodd
men føre deg
med hårfin presisjon
og innlært teknikk
mot en raskere slutt
enn du hadde tenkt deg
mens jeg holder meg selv utenfor

Ikke det minste grann
av meg
og min lyst og min varme
og min hengivenhet
gir jeg deg
hvis jeg ikke selv vil det

Og du merker det like lite
som at du sårer meg
uutholdelig

Thérèse satte seg ned på bakken, rett overfor Angel, med beina rett ut foran seg. Uten selv å vite det stengte hun for Angels utsyn til moren og babyen som hadde gjort henne like urolig som hundre skremte frosker som hoppet ned i en stille dam. Et øyeblikk, et kort øyeblikk, hadde moren og den dødssyke lille sett ut som Vinas og hennes tredje baby, babyen som døde bare noen måneder gammel.
Angel smilte lettet til kvinnen som nå ga de hunddre froskene mulighet til å klatre opp på tørt land og slå seg til ro der slik at vannet i dammen ble stille igjen.

Døden

Det er lenge til eg skal døy,
har eg bestemt.
Det er mykje eg skal ha gjort
før den tid,
mange jenter eg skal kysse
og gifte meg med,
mange land eg skal besøke
og hav eg skal symje i.
Og når døden ein dag kjem
i den store svarte bilen sin,
skal eg først be han inn
på ein kopp svart kaffi
før vi set oss i bilen og kjører.
Og når døden snur seg mot meg
og spør: No, har du fått
gjort alt du skulle?
skal eg svare fornøgd:
Ja, det har eg.

Ragnar Hovland

Tante Harriet hadde alltid hatt et spirituelt vesen. Hun hadde allerede ruslet noen veier inn i sentrum av seg selv og tilbake igjen før hun ble Mohani og begynte å gå med dette trekjedet.

STØRRE ENN HIMMELEN

Far?

Er du der, far?

Ei rogn veks opp innom staga
på snøplogen din.

Kunne du svinge innom i tida
ved høve

så me fekk snakka om det.

Det er ingen andre enn oss
i dette biletet.

UT AV MORS ARMAR

Når mor snakkar om døden
teier ho.

Slik lærer ho meg nesten alt om døden
og endå meir om det å miste.

Nokon spør kva eg meiner med
nesten alt og endå meir.

Mors lutrygga kast over vollane
er nesten alt.

Og endå meir er barnet
ho ber med seg

som eit hòl
i språket.

VUGGEVISE
NOEN KOMMER, NOEN GÅR

Vinden rider høyt på sky
over hav og land og by.
Stormen raser tung og hvit.
Sorg og død, kom ikke hit.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Kanskje at du engang får
myrtekransen om ditt hår.
Kanskje etter dagens dåd,
får ditt hår en sølvertråd.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Hvor du tramper sti og vei
følger mange etter deg.
Sørg for at det alltid gror
blomster i ditt plogjerns spor.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Livet vever på sin vev.
Hvad du gjorde, tenkte, skrev:
Alle ting i veven står.
Livets skyttel går og går.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Jens Gunderssen

JEG HAR LETT

Jeg har lett efter deg i sokkene dine. Jeg har lett i skogen.
På fjellet, i byen, ensomheten, i tårene og på graven.
Jeg har lett over alt.
Og så var du her hele tiden.

Inne i meg

Linn Stokke

TIL MIT DØDE BARN

Aldrig hørte jeg din spæde stemme,
aldrig smilte dine blege læber til mig,
men de bitte, bitte fødders spark
vil jeg aldrig nogen sinde glemme.

Du var alt mit håb og al min glæde,
helt beskyttet lå du inen i mig, -
al min længsel, livets store drøm.
-Å - og dine fødder var så spæde.

Vi har været sammen mange dage,
al min næring delte jeg jo med dig.
Hvad kan du og jeg vel gøre for,
at vi begge to var alt for svage.

Lille barn, nu skal du aldrig mærke
livets hede puls i godt og ondt. -
Godt det samme, sov kun sødt, min dreng,
vi må bukke under for de stærke.

Se, jeg kysser dine kolde hænder,
glad at jeg endnu en stund kan nå dig,
stille kysser jeg dig, uden tårer. -
Selv om gråden i min strube brænder.

Når de kommer med den hvide kiste,
skal du ikke være bange, mor går med dig,
i din lille silkeskjorte skal jeg klæde
dig for første gang - og allersidste.

Jeg vil lege, du har levet nogle dage,
jeg vil tænke mig, at du har smilet til mig,
og din lille mund har suget af mit bryst,
så der ingen dråbe er tilbage.

Å, så hårdt de mænd med kisten træder,
brystet spænder meningsløst imod dig.
Lille barn, min gyldne, døde drøm. -
Dine fødder kysser jeg - og græder.

Tove Ditlevsen

Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?

Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.

Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.

Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.

Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.