Bokelskere.no

EI LUKE I LIVET

Viktor har i alle dei år tumla med planar om ei kombifelle
for ulv, røyskatt og sild. Eg har funne luka i livet, skriv han,
ustø som han er i rettskriving, og eg ser han
stikke det skjeggete fjeste sitt
opp gjennom luka.

Han er ikke fuglen, han er ikke gresset, han er ikke ormen

På Irving Penns fotografi ser det ut som om han vil stikke ut sine egne øyne
han ble kronet til konge mot å spre hjemløshet rundt seg
og sa hopla, hopla akkurat som Lotte Lenya

Du forstøker å telle hvor mange steiner som får plass i sorgen din

Du vet hva et hjem ikke er og hva 13 forskjellige skoler er og hva ni barnepiker er og hva ni av ti filmstjerner er og hva døden sier når han spiller sjakk

Du stanser opp mellom furutrærne, du er helt alene
du lar vinden fylle deg
det er en av mange måter

FAR

Han gikk ofte rundt i gaten der vi bodde, kanskje han traff oss, kanskje han fikk et glimt på lang avstand av noen som kunne vært en av oss, han la veien gjennom parken og forbi barnehagen og små gutter og jenter snakket storøyde med ham gjennom gjerdet, men han var så nærsynt at han ikke visste om den blonde luggen borti sankassen tilhørte den han var kommet for å se, men vinket med stokken for sikkerhets skyld, han ringte oss med umulige spørsmål, for å høre stemmene våre aldri for å høre svarene, jeg tror ikke jeg tror på engler, jeg tror ikke jeg tror på et liv etter døden, men av og til kan jeg høre ham stryke langs husveggen og av og til kan jeg tro jeg er helt alene

Jeg har våknet i natt og tenkt på hvordan hendene dine stryker kroppen min vakker, hvordan jeg stiger frem foran speilet med en varm mannskropp hver gang jeg tenker på hva vi gjør sammen, jeg kunne vekket deg og bedt deg forklare hvordan du kan si at du ikke kan leve med meg, når stemmen din kan få tak i meg fra et annet rom og kysse ørene og øynene og munnen min og hvordan gleden du kjente finnes et sted, finnes et sted inni deg uten at jeg vet det

Det er denne sommeren hun blir stor, hun går og snakker til seg selv, de tynne beina fulle av blåmerker og skrubbsår, håret flokete av salt, hun vil ikke ha hjelp til noe

Og når vi tre tynne skapninger går ut på moloen ved siden av fyret med hver vår rose, hun en rød, du en oransje, jeg en hvit og synger ja vi elsker med små skeive stemmer, så vil hun hive blomsten til havet selv og jeg må holde henne så hun ikke følger med ut

Komponister og samliv gikk ikke så godt sammen, mente Bergmann. Enten komponerer man, eller så lever man sammen med noen. Han kjente riktignok komponister som levde sammen med noen, Nerlinger for eksempel, men det kunne man jo også høre.

Den dagen vi feiret,
og huset var fullt av folk.
Da latteren runget, og tårene rant,
og stemmene steg over taket,
ble én som het En vettskremt
og gled ut av huset.
En hvit tåke i mørket.
Små tåkedotter hengte seg på grenene
og ble til vann.
Ble til små dammer som barna plasket i.
Uten å vite hva det var.

Den som studerer en ørliten glede
i mikroskop
kan få store overraskelser.

Det lille rusket i øyet
som fjerner tannpinen og angsten for i morgen.

Den innbilt friske trasser seg til
å kjøre i blinde på egne tankebaner.
Bryter alle smertegrenser,
ignorerer kroppens faresignaler.
Stuper ut av senga
og fyller feberkurven
med epler og tomater.

Etasjère,
piedestal,
chaiselongue,
chiffonnière,
vitrine,
buffet
piano -
hva skal vi spare til først?
var det første tippoldemor sa etter frieriet.

Tippoldefar ristet støvet av knærne på den nye dressen,
så på hele henne og sa: - Seng!

Og tippoldemor skrev ordet dobbeltseng på en lapp
og la den i det tomme syltetøyglasset
som skulle fylles med 1-, 2-, 5-, 10-, 25-ører
og enkelte halvkroner
og bli etterslekt.

IDYLL

Pukkelen har eg
for at ingen
skal klappe meg
på ryggen,
seier kamelen til fuglen
som plukkar lopper just der.
Fuglen som går der nikkar
som om den forstår.

TOTALT

Kom og ver kvinne
både mot deg
og mot meg,
og eg skal vere
alt
det andre
mot ingen andre.

EIT SVAR

Kva
det er dei velsigna
hendene mine leitar
eller over alt
på kroppen din.

Fordi dei begge
er velsigna
vil dei velsigne
heile deg.
Men det er meg
dei leitar etter.

I TRADISJONEN

Kroppen vaknar sakte
og finn seg sjølv igjen
og attmed seg finn kroppen min
din kropp
og elskar den.
Like stilt som søvnen
i kroppen din
elskar kroppen min den.

(Forgjeves) Det minst naturlege og det mest uvitskaplege ordet som finst. Ingenting er forgjeves av det som skjer eller blir gjort. Forgjeves dekker ingen realitet utanfor seg sjølv. Det høyrer heime mellom alle humane ord som det snakkande menneske brukar når det snakkar med seg sjølv om seg sjølv. Saman med humane ord som dumt og klokt. Å seie at tunga talar klokt er som å seie at håret veks klokt. Eller at munnen tygg dumt og neglene veks dumt. Veks neglene forgjeves? Ikkje meir enn sola skin forgjeves. Det er humant å snakke slik. Men berre humant. Sola og neglene oppnår det same som det snakkande mennesket. Ingenting meir, for å seie det humant.

TIL SJØEN

Vesle tone så ivrig
på veg forbi meg,
kvar skal du nå?
Eg ser deg ikkje,
men høyrer du kjem
frå ein gul
trompet.
Er du på veg bort for å sjå
om du kan leggje utpå i dag,
så la deg ikkje hefte av meg.
Eg skal berre sjå etter
at min båt ligg vel fortøydd.

LØKSONG

Tenk som ein løk.
Lukt som ein løk.
Fres som ein løk.
Smelt som ein løk.
Smak som ein løk.
Heilaggjer dine krumme lag som ein løk.
Ein som har alt og kan unnvere alt.
Slik som her.

Martha trodde selvsagt at det var hennes medfødte dragerytterevner som hadde sørget for at de kom trygt fram, men faktisk skyldtes det Flamberts medfødte ypperstemagikerignoreringsevner.

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?