Jeg ser på søstrene i smug.
Jeg ser dem vasse på grunna,
gå gjennom gresset,
klatre i treet.
Det ser ut som vanlige jenter.
Men det er ikke vanlige jenter,
for de er søstre,
og søstre er søstre
på sin helt spesielle måte,
beveger seg fra hverandre,
mot hverandre,
fra hverandre,
mot hverandre,
dreier
inn og ut
av hverandres dekning,
holder i hverandre
uten å holde fast i det hele tatt.
Det er moren min som banker.
Det er moren min som står utenfor
og rister av paraplyen.
Det er hun som tramper sanden ut av skoene.
Har du sovet godt? sier moren min,
Er du sulten? sier hun.
Er det melis?
Hun tar spytt på fingeren
for å gni det av.
Ikke, sier jeg.
Det er moren min som ringer
for å høre om jeg har kommet hjem.
Vekket jeg deg? spør hun.
Det er da jeg tenker
at det kunne vært fint med en søster.
Det trengs minst to for å bære en mor.
Denne vesle perla av ein roman er bare på 133 sider, og handlinga går føre seg ein enkelt dag, nemleg 30. mars 1924, samstundes som den også gjev nokre bilete av framtida til hovudpersonen, foreldrelause Jane Fairchild. Jane arbeider som tenestejente for familien Niven. 30. mars 1924 er årets morsdag, den dagen i året då tenestefolket får heilt fri og kan reise heim for å besøke familiane sine. Jane, som altså ikkje har nokon familie, må gjere noko anna denne lange fridagen. Det ligg ei spenning gjennom boka, både gjennom kjenslene til hovudpersonen og gjennom handlinga, og ein vert driven vidare i lesinga av denne spenninga og av det gode språket. Kan anbefalast!
Ikkje les baksideomtalen (vaskeseddelen) på denne boka! Som fleire gonger tidlegare, har eg oppdaga at også denne romanen har for mykje informasjon på baksida. Dette er eit fenomen som ikkje er sjeldan når det gjeld vaksen-romanar, men for romanar for barn og ungdom skjer det (heldigvis) nesten aldri.
Romanen, som er den første i ein serie på i alt sju bøker, startar i 1919. Det er Maisie Clifton som har ordet, og gjennom henne får vi forteljinga, eller rettare, hennar versjon av kva som hende då ho hadde eit ei-nattsforhold til ein annan mann bare to veker før ho skulle gifte seg. Dette er nemleg ein roman med mange stemmer. Ofte startar ein bolk med innleiing av ein person, der denne personen er eg-forteljar, før dei neste kapitla er vigde til ein forteljar som ser ting frå utsida. Dette gjev spenning og framdrift, og dei korte kapitla gjer også at ein kjem raskt framover i romanen.
Harry Clifton får tidleg høyre at far hans døydde i krigen, og sjølv om han ganske tidleg forstår at det ikkje kan vere tilfelle, har han eit nært og godt forhold til mora, som strevar med å få pengane til å strekke til for dei to, og tek ikkje opp tvilen sin med henne.
Denne første romanen i serien har eit stort persongalleri, og går føre seg frå 1919 og fram til starten av andre verdskrigen, men det er ikkje vanskeleg å ha oversikt over personar og periode.
Denne romanen kan passe både for den historieinteresserte, den som liker krim, og også for den som liker store familieforteljingar. Ein svært god start som gjer at eg gler meg til framhaldet! (Bok sju kom nett på norsk, så om ein startar på serien no, må ein ikkje så lenge på resten.)
Og kvifor starta eg omtalen på det viset eg gjorde? Då eg var komen til side 350 (av 437) hadde framleis ikkje romanen fortalt meg det andre setning av baksideteksten hadde fortalt meg.
Det er dette som er hovedproblemet med rydding. Rydding er den handlinga som må gjøres etter at det du ønsker skal skje, allerede har skjedd.
Dette er ein heilt annan type bok enn eg plar lese, valt kun i fascinasjon over framsidedesignet, og dermed forfriskande godt og nytt. Handlinga tek, som tittelen viser, utgangspunkt i ei gate, Pepys Road, i London. Dette er ei lang gate, med hus som opp gjennom åra har auka kraftig i verdi. Dermed er innbyggjarane i gata eit breitt spekter både i alder og sosialt lag. Her er det mange personar og forteljingar involverte, men dei er delte klart opp i kapittel (i alt 107 kapittel fordelt på 620 sider) i tillegg til at dei er svært ulike, så det er ingen problem å halde dei ulike personane frå kvarandre. Historiene om dei ulike personane vert til saman storby-samtidshistorie, og dermed interessant i seg sjølv, tykkjer eg, men det er også lagt opp til eit slags krim-plot undervegs, som dreg handlinga framover og får oss til å lure på kven som er skurken. Dette er ei av dei mest interessante bøkene eg har lese på lenge.
Gjennom sorga går en sang
Du ska komme dit
Ta med gleda hit
Gjennom sorga går en sang
Å bli helt som før
Det kan ingen gjør
Som har sett ei natt så lang
Som bær tornekratt mot naken hud
Som e langt fra livet og lengst fra Gud
Du har langt igjen
Men ska finne den
Gjennom sorga går en venn
Ingen store skritt
La ditt lys finn mitt
Gjennom sorga går en sang
Det e dine sår
Men e vi fler som går
Bli'kke veien fullt så lang
La mæ hold dæ fast tell du står helt støtt
Tell du tar imot når en dag blir født
Du ska komme dit
Ta med gleda hit
Gjennom sorga går en sang
Bli med mæ dit
Månen kom, sto i sør, va klar og stor
Og sola rød, over havet, lavt i nord
Og mellom de to, på ei magisk bru
Av luft og lys står æ og du
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit igjen
Byen sang, gatestøyen ble et sus
Et smil i smug, spredte sæ fra hus tell hus
Og mellom husan, på ei magisk bru
Av ulevd liv står æ og du
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit igjen
Byen sov, før vi sa et seint go'natt
Men langt fra søvn, ennu ør og helt betatt
Førr i et kyss og på ei magisk bru
Ei sommernatt står æ og du
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit
Bli med mæ dit igjen
Samtidig
Æ vil ha ei gammel dame
Når æ blir en gammel mann
Ei som vet førrdi ho va med
Da vi gjorde vin til vann
Og ingenting va helt umulig
Sola va så varm i juli
Barbeint og uslåelig
Der va vi
Æ vil ha ei moden kvinne
Mjukt imot en moden mann
Bestemor og elskerinne
Alt ei moden kvinne kan
Ei som kjenne mine veia
Ho har seilt den samme leia
Hennes tid e også mi
Der e vi
Æ vil se det samme blikket som førrheksa mæ engang
Og som æ enda e betatt a'
Se ho smil det samme smilet når ho høre vårres sang
Som første mårran etter første natta
Ei som skjønne ka som kommer
Når man fylle runde år
Ei som i sin egen sommer
Ane mere høst enn vår
Og ser æ ut som skrot og skrammel
Håpe æ ho óg e gammel
Og har handa si i mi
Her e vi
Bruremarsj fra Lødingen
Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
Og æ står staskar førr dæ og du e silkefin
Og bruremarsjen går, bruremarsjen går, den e vårres i dag
Førr vi får lov av livet å leve i lag
Og vi vet ikke veien, det e lett å gå sæ bort
Og vi e så små, e så små i blant, og livet e så stort
Og lykka e skjør som en blomst, den kan visne, den kan knekk
Men kjærligheta e ei rot som lev om blomsten brekk
Øyeblikkan, ta dem med dæ, lykka vi vant
Midt i mørket finnes alt det fine vi fant
Alt det fine vi fant
Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
Og æ står staskar førr dæ og du e silkefin
Og bruremarsjen går, bruremarsjen går, den e vårres i dag
Førr vi får lov av livet å leve i lag
Små ord
Små ord, mjuke ord
Et øre mot en munn
Små ord, gode ord
Varme mæ ei stund
Hemmelige, fine ord
Ord førr hals og kinn
Ord du hviske
Når du slepp mæ inn
Gi mæ
Små ord, når dagen ende
Små ord, så alt æ kjenn e
Din hud som leve mot min
Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens
som du har glemt,
men som jeg
husker. Du lever
et hemmelig liv
i en annens minne.
Tor Ulven
Myrulla på Lomtjennmyrene
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
Hans Børli
(så fint)
da farfar døde
var det med sønnens
hode på brystet
jeg hørte det siste
hjerteslaget hans
(sa pappa siden)
så fælt
(sa jeg)
nei, så fint
(sa pappa)
Nils-Øivind Haagensen
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Kolbein Falkeid
Det er denne sommeren hun blir stor, hun går og snakker til seg
selv, de tynne beina fulle av blåmerker og skrubbsår, håret flokete
av salt, hun vil ikke ha hjelp til noe
Og når vi tre tynne skapninger går ut på moloen ved siden av fyret
med hver vår rose, hun en rød, du en oransje, jeg en hvit og synger
ja, vi elsker med små skeive stemmer, så vil hun hive blomsten til
havet selv og jeg må holde henne så hun ikke følger med ut
Niels Fredrik Dahl
Så tok vi en stein
Vi stod og så
vannet som lå
stille, himmelen/åsen
speilet
seg der. Så tok vi
en stein og kastet
den uti: Ringene spredde
seg, ringene spredde seg, ringene
spredde
seg - også
inni
oss. De sprer seg ennå.
Jan Erik Vold
[...]
Du måtte vara stark
händer det
att människor säjer
till mej
Och jag tänker
på allt som har hänt
- kanske
jag är stark
Ja, det är väl så
Jag är väl stark jag
Starka mänskor böjs inte
De bryts
och brister
Märta Tikkanen
Formødrene mine
og forfedrane
snakka sjeldan saman
Det viktigaste trong visst ikkje seiast
Dei hadde mjøl, gryn, sukker, salt
dei hogg ved frå eigen skog
og tråkka ugraset ned langs gjerdet
Dei sende sauene frå seg på sommarbeite
og henta ungdyra inn att om hausten
med lokkande ord
og nyslipte knivar
slakta dei buskapen sin sjølv
kokte ferskt kjøt i sine endelause kvinnekjøkken
la flesk i salt til året etter
og tidene på sprit, i nykokte glas
Om nettene
målte dei kvarandre i styrke
på bomullslaken, kvite som formors lår
Og dagane kom og gjekk
og dei heldt ikkje hender
Eli Fossdal Vaage