Bokelskere.no

[...] jeg må få ta meg av noen, hva er ellers poenget med å leve?

Anna-Maria betraktet familien sin. Hvordan hadde det seg at bråket la seg straks hun ble fjernet fra ligningen? Hvorfor kunne de ikke ta dette ansvaret for hverandre hele tiden?
Til å bli gal av, tenkte hun. Jeg elsker dem, men jeg blir gal.

Sven-Erik kjente at han måtte komme til saken. At Simon snart ville begynne å gråte, og deretter kunne samtalen spore av i en hvilken som helst retning. Han hadde mange ganger opplevd menns gråt som enten førte til at de fortalte ham hva som helst, eller til at de lukket seg for alltid fordi de hadde vist egen svakhet de selv ikke kunne bære.

Tenk om folk flest kunne skjønne denne enkle ligningen, utbrøt Sven-Erik. - Hvis du kjøper billige smuglersigaretter, eller sprit eller diesel eller litt amfetamin til lørdagskvelden. Da klargjør du banen for en masse kriminelle elementer som tar over den lukrative virksomheten. Deretter er det disse som skyter folk på gata og selger dop i skolegårdene. Og da for fanken, begynner folk å rope på politi.

Mens gråten gråt henne, ble hun kastet mellom tanken på at denne favnen var en frelse og at den var en felle.
Hvor høy pris orker en kvinne å betale for å slippe å gråte alene? tenkte hun og lente seg inn i favnen hans.

Nei, tenkte Rebecka. Det husker jeg ikke. Jeg har et filmteam inne i hodet mitt som klipper sammen mine verste stunder, alle mine flauser og pinligheter. Så kjører de den filmen om og om igjen i hodet mitt. Til og med sånt som skjedde da jeg var fjorten.

Ofte sier han: "Violette, jeg vet ikke hva du og Gud har snakket om i dag til frokost, men det virker som om du er veldig sint på ham." Og jeg svarer alltid: "Det er fordi han aldri tørker av seg på beina før han kommer inn."

Ja, Violette, fortiden er som gift for nåtiden. Å tenke på noe om og om igjen er å dø litt for hver gang.

Idet han åpnet munnen, kjente jeg ensomheten forsvinne som dugg for sola. Stemmen hans lyste ned på meg, som om han hadde tent en gatelykt over hodet mitt. Som en blygrå himmel som åpner seg på en dårlig dag, og sola bryter gjennom skydekket og lyser opp på visse punkter i landskapet.

Jeg innbiller meg at han dro da våren kom, for at jeg skulle ha sommeren på meg til å venne meg til å leve uten ham. Blomstene ville blomstre igjen.

Berre mellom ein og nokre få prosent av befolkninga oppfyller kriteria for autisme. Men svært mange, kanskje dei aller fleste, pleier å kjenne seg igjen i dei autistiske trekka.

[...]

Men: Autisme inneber per definisjon vanskar, og omfanget av dei er lett å gløyme om ein byrjar å la det gå inflasjon i bruken av omgrepa med eit "eg har visst ogå eit snev av autisme" eller eit "sånn er det jo for alle!". Sjølv om det berre er på spøk Det er nemleg ikkje sånn for alle.

Det handler slett ikke om tingene som er mistet. Det hanlder om menneskene som mistet dem.

Ein gong skal eg sjå tilbake
og tenkje: dette livet har eg levd.

Då skal eg gråte elvar.
Då skal eg le fuglar.

Då skal eg sleppe hammen og
flyge over hava som ein tanke og
lande mellom duvande tareblad
som ei stor kjensle av sona vanvit
og trutna kjærleik -

og der, i vatn og sollys
skal det framkallast, endeleg frigjort

frå alt som aldri vart

Eg ser meg sjølv, 15 år.
Eg går bort til meg sjølv og tenkjer: skal eg seie noko?

Eg ser ikkje opp, er for oppteken,
ansar meg ikkje.

Eg tenkjer: skal eg rope? Vil eg vite?
Eg dreg berre pusten, formar ord - og teier.
Høyrer på songen. Endrar ikkje orda.

Og legg på ei andrestemme

Eg kjem frå ein stad der vinden seier seg sjølv.
Gjer seg ikkje til, seier det han seier så det pip mellom novene, susar i nakne og
krumbøygde rogner, brusar og buldrar, symfonisk og salt.

I sengene vaknar det nakne hjarte. Dei gjer seg ikkje til, vaskast der saltvatn
sprengjer og flør. Står opp i trehus, går knirkande trapper og ser gjennom glas
med gråkvite render på lys som minkar og veks.

Eg kjem frå ein stad der båtar går ut i grålyse timar, der grå mus raslar i gulgammalt
gras. Det finst steingardar der og sprokne, opprivne kystar og sjeler. Folk veit
ikkje kva dei skal seie. Men vinden sier seg sjølv.

Husker du, sa du.
Jeg sier ennå: Hele tiden.
Ting som trengte i dette toneleiet. Tok oss ut av følelsen. Du
stirret på meg, jeg glemmer det aldri. Å være to har forandret
våre navn.

Jeg vil den langsomme kjærligheten

vi i julidagen
mot hvit sand

gresset
mot knallhard klippe

alt dette

Kjenner du det?

sol over hele ansiktet ditt
at den stråler mot deg som ny dag
at i verden; når drømmene sprekker opp i lys, er det morgen

at å be er å begynne på nytt

eplet

eg bit i eplet mitt
smaken er søt og gul
tennene tygg, tunga smattar

då det første mennesket
beit og åt
av det første eplet
plukka frå det første epletreet
i den første frukthagen i verda

smakte det akkurat likt
det eg kjenner på tunga no?