Bokelskere.no

Elsker du meg,
respekterer du deg selv
og gir ingen ting av redsel
eller for å gjøre meg til lags.

Elsker du meg,
avstå du heller
fra meg
enn fra deg selv

og sier ja
når du mener ja

og nei
når du mener nei.

Elsker du meg,
tar du et ja
for et ja

og et nei
for et nei.

Spør jeg deg
om du elsker meg,
er det kjærlighet
å svare sant,

særlig hvis du ikke elsker meg.

Kjærlighet til meg mot din vilje
avler hat hos deg
og skyld hos meg.

Jeg vil ikke ha den kjærligheten
som er avlet av
redsel,
tilbedelse,
ensomhet,
maktbegjær,
pliktfølelse,
selvforsakelse
eller dårlig samvittighet.

Jeg vil ikke ha den kjærligheten
du heller vil gi en annen.

Jeg vil ikke ha den kjærligheten
du misunner deg selv.

Forelskelsen fører oss sammen
for å møte de problemene
vi ikke ville hatt
om vi ikke hadde møttes.

Kjærligheten
som kunne ha løst problemene,
finner vi først
når vi allerede har løst dem.

Forelskelsen er blind,
kjærligheten ser.

Forelskelsen fordrer,
kjærligheten skjenker.

Forelskelsen prater
kjærligheten lytter.

Forelskelsen er sjalu,
kjærligheten unner.

Forelskelsen binder,
kjærligheten befrir.

Kjærlighet som krever
takknemlighet,
gjenytelser
eller gjenklang,

er som en gave
med vedlagt faktura.

Kan ikke du
leve uten meg,
kan ikke jeg
leve med deg.

Kjærligheten misunner ikke,
opphever seg ikke,
stenger ikke ute,
kritiserer ikke,
fordømmer ikke,
klamrer ikke,
krever ikke,
truer ikke,
lyver ikke,
hevner ikke
og bærer ikke nag
for en uretts skyld.

Den som i det minste var i live ennå, hadde grunn til å håpe. Sunnhet, familielykke, yrkesmessig yteevne, formue, sosial posisjon - alt dette var, sa jeg, ting som kunne erstattes, ting som man engang ville finne igjen eller kunne bygge opp igjen. «Ennå har vi da skjelettet i behold!» Hva vi hadde måttet tåle i den siste tiden - ennå kunne det få verdi for oss i fremtiden. Og jeg siterte Nietzsche: «Det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere.»

For oss hadde lidelsen avslørt sin karakter av dåd - den positive karakter som fikk en Rilke til å komme med utropet: «Hvor meget er det ikke som må opplides!»

Dostojevski har engang sagt: «Det er bare én ting jeg er redd for; ikke å være min smerte verdig.»

Vi må selv lære, og vi må få fortvilte mennesker til å forstå, at det det egentlig gjelder, ikke er hva vi ennå har å vente av livet, men utelukkende hva livet venter av oss!

Nietzsche: «Den som vet hvorfor han skal leve, tåler nesten hvilket som helst hvordan.»

En sinnsbevegelse som er en lidelse, holder opp å være en lidelse så snart vi gjør oss en klar og tydelig forestilling om den.

Menneskets indre frihet, som det bevarer inntil siste åndedrag, lar det også helt til siste åndedrag finne anledning til å forme sitt liv meningsfylt. For det er ikke bare et virksomt liv som har mening, idet det gir et menneske muligheten til å realisere verdien i skapende aktivitet.

Heller ikke er det bare et nytende liv som har mening, altså et liv som gir et menneske anledning til å fylle sitt liv med skjønnhetsopplevelser, med opplevelse av kunst eller natur.

Mening er det også i det liv - f.eks i konsentrasjonsleiren - som knapt gir noen sjanse lenger til å realisere verdier i skapende innsats eller opplevelse, men bare åpner en eneste, siste mulighet for høyverdig holdning.

Denne siste mulighet ligger i den måten et menneske forholder seg på til denne påtvungne innskrenkingen av dets tilværelse. Både det skapende og det nytende liv er forlengst stengt. Har liv overhodet noen mening, da må også lidelse ha en mening. For lidelsen hører jo på en måte med til livet - like fullt som skjebnen og døden. Det er først nød og død som gjør den menneskelige tilværelse til en helhet!

Det er med oss voksne fanger som med barn som får straff; det er ikke den legemlige smerten av slagene som er det vesentlige. Det er den sjelelige smerten, opprørtheten over det urettferdige eller grunnløse, som egentlig gjør vondt i et slikt øyeblikk. Derfor kan et slag som slett ikke treffer, i gitt tilfelle gjøre særlig vondt.