Jeg deler entusiasmen din. Og midt imellom genmodifikasjoner og innavl kommer forfatteren med artige og interessante historier som du også er inne på. Jeg trodde lite var så erkeamerikansk som Cadillacen, men navnet har den etter franskmannen Antoine Laumet de La Mothe, Sieur de Cadillac, og logoen på bilen er basert på hans familieskjold. Pepsi-colaen, oppkalt etter fordøyelsesenzymet Pepsin, var også ukjent for meg, navnet/drikken mista litt av sjarmen etter den infoen.

The term derives from Yiddish "pleijte gejer" – "bankrupt goer".
Gribb = geier på tysk. Fant også dette uttrykket: "The pleitegeier is sitting on the roof."

Julebord i enkeltmannsforetak

Bedrifta var samlet,
det var eg og meg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las et dikt,
då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takke for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten gjekk eg fra bordet,
og drog med sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen inn i øyra,
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.

Eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen i seng.

Jon Hjørnevik, frå diktsamlinga "I en sofa frå Korea", Samlaget 2001

Når du svarer, så oppfattar eg deg (og eg håper du korrigerer meg dersom eg misforsto) som at du slår fast at ein konkurs er tema i boka, og meir spesifikt ein familie-konkurs med implikasjonar og ringvirkningar. Det er dette eg seier at eg ikkje har skrive, altså at det er ein konkurs eller at det er ein familie-konkurs.

Dette skrev jeg:

Generelt sett mener jeg at en familie-konkurs med alle dens implikasjoner og ringvirkninger sorterer under spoilerkategorien. Få begivenheter er mer inngripende.

Jeg skriver generelt i forhold til spoilervarsel, og har ingen formening om konkurs er et tema i boka, jeg har bare lest første bok.

Jeg forstår ikke hva du mener med:

Men så har eg heller ikkje skrive det du nemner.

Du ville føle deg snytt, jeg deler ikke den følelsen.

Generelt sett mener jeg at en familie-konkurs med alle dens implikasjoner og ringvirkninger sorterer under spoilerkategorien. Få begivenheter er mer inngripende.

Amerikanske lesere er kjent med uttrykket, *Chapter Eleven". De fleste norske lesere er/var det ikke, da de begynte på boka. Vi ønsker at alle skal få mest glede/overraskelse/ spenning ut av de bøkene vi leser sammen.

Jeg må innrømme at kunnskapene mine om avl/fremstilling av silketråd har vært ganske mangelfulle. Forfatteren gir oss mange detaljer, og jeg ble virkelig fascinert og nysgjerrig. I mitt gamle, men eminente danske leksikon kan jeg lese at silkeormen kun spiser morbærblader og spinner en uavbrutt inntil 3700 meter lang silketråd omkring seg. Kokongen er ikke større enn en oliven. Helt utrolig. Dessverre må den selv bøte med livet for at tråden skal kunne brukes.

Mange av verdens undere oppdages ved en tilfeldighet, så sagnet forfatteren resiterer på side 68 kan godt være sant:

I følge et gammelt kinesisk sagn skal prinsesse Si Ling-chi en dag i år 2640 f.Kr. ha sittet under et morbærtre da en silkeormkokong falt ned i tekoppen hennes. Da hun forsøkte å ta den opp, la hun merke til at kokongen hadde begynt å vikle seg opp i den varme væsken. Hun rakte den løse enden til sin tjenestepike og ba henne begynne å gå. Piken gikk ut av prinsessens gemakker, ut i slottsgården og ut gjennom slottsporten, videre ut av Den forbudte by og en halvfjerdings vei ut på landet før det ikke var mer igjen av kokongen.

Jeg holder på med de siste sidene i Karin Boyes Kallocain. Samtidig så er jeg såvidt i gang med Middlesex av Jeffrey Eugenides, boka har blitt med meg hjem fra et loppemarked og er virkelig en positiv overraskelse. Gleder meg til å lese videre :) Kallocain må jeg innrømme at jeg er litt skuffet over, liker nok diktene hennes best.

Ha en god førjulshelg!

Det ble jeg nysgjerrig på også. Googlet det, men leste bare halve setningen, da jeg skjønte at svaret var en spoiler.

Vi har god tid :)

På Oprahs nettside svarer forfatteren på spørsmål, blant annet når det gjelder tittelen.

Jeffrey Eugenides sier at han strevde lenge med hva han skulle kalle boka. I Michigan, Groose Pointe, bodde familien lenge på Middlesex Boulevard. Tittelen vinkler også på det androgyne temaet i boka.

Til slutt innrømmer han sin begeistring for George Eliot og hennes Middlemarch, det vil si at han også lot seg inspirere av hennes tittel.

Vi har stadig innført strengere kontroll, og det har ikke gjort oss tryggere, som vi håpet, men reddere. Med frykten vokser også trangen til å slå omkring seg. Er det ikke slik: når et vilt dyr føler seg truet og ikke ser noen sjanse til å flykte, går det til angrep. Når redselen lister seg inn over oss er det ikke annet å gjøre enn å slå først.
Det er vanskelig når vi ikke engang vet hvor vi skal slå ... Men bedre føre var ... er det ikke så det heter? Slår man tilstrekkelig hardt, kan man kanskje redde seg. (s 144)

Dette er skrevet for ca. 75 år siden, og er dessverre enda mer relevant i dag. I perioden frem til 1940, som Karin Boye skrev dette, så var trusselbildet veldig mye tydeligere enn det er i dag.

Ja, ikke sant, lot meg overraske jeg også. La oss håpe at det fortsetter sånn.

Noen ønsker korte leseperioder andre lengre. Personlig heller jeg mer mot sistnevnte. Lykke til med dine prosjekter!

Jeg har ikke deltatt verken i forslag eller avstemming denne gangen siden leseperiodene har blitt litt knappe for min del i det siste. Nå som det ser ut som det blir en litt lengre periode denne gangen, kan det hende jeg blir med etter hvert når andre prosjekter er ferdige. Uansett, lykke til med lesinga og diskusjonene!

Jeg har akkurat satt meg ned med boka, og allerede på "side 2", lar jeg meg vippe av pinnen med et flir.

Med turnsko på føttene listet han seg frem under de tolv fugleburene med fuktige aviser som hang fra takbjelkene. Med tapper mine bega han seg inn i parakittenes sure dunst og mine besteforeldres spesielle aroma: en blanding av møllkuler og hasjisj.