Har dessverre ikke noe å tilføre, men min nysgjerrighet er vekket. Følger med videre. :)

Det ser jeg fram til.

Vårens siste

Vårens siste
cellosolo toner ut
og hun, juni med de
slanke lemmene og de
myke fingrene står
alene på podiet av
blomster bare Bellman
og Evert Taube kanskje
husker navnet på –

Forfatter: Arne Ruste
Utgitt: Fra samlingen: Askeladd, Gyldendal 1973.

Det som ein ser, det lyt ein tru.

Så bra da, at du ble det. Det er absolutt en interessant bok om en kvinne som med sitt yrke ble invitert til ulike nazi-sammenkomster, og om hennes familie.

Du har ganske sikkert hørt noen av Julie Felix sanger. Hun sang bl.a. Bob Dylands, "Blowin' in the Wind". Det er en av de hun er mest kjent for her, men også sangen El Condor Pasa

Det er utrolig hva en liten latter eller spøk kan løse en tilspisset situasjon. "Da får begge parter tid til å sette seg bedre til rette". hehe i en engasjert diskusjon er det den parten som kan holde seg forsåvidt rolig og komme med godt ordlagt argumentasjon som vinner (redigert). (nå er vi visstnok ute på viddene).

Har man kjent en person i en svært kort tid, tviler jeg på det vil komme opp noen episoder som man plumper ut med begge beina. Da holder man tunga beint i munnen. Blir man spurt så mener jeg at man svarer adekvat.

Her gjelder også vær varsom regelen. Kjenner man personen da vet man hvordan skal ordlegge seg. Er personen en man kjenne litt er en annen sak. Men alt kommer an på hvordan man sier det. Det verste er å være overfladisk.

Nå har jeg bestilt boken. Ble for nysgjerrig kort og godt.

Har man sagt noe graverende så er på sin plass med en unnskyldning. Det er ikke galt ment som det er sagt.

Hmm nå er det ikke bagateller tenker på. Forsnakkelser - for når man går inn for å ikke si noe man tenker på - det er da man kan plumpe uti - da blir det: ro, ro til fiskeskjær.

De er aldri tilgjengelige når man trenger dem!

hehe nei og det da man roter seg utpå

hehe nei, men vi tror de har oppfattet det da ...

hehe man kan rote seg langt utpå viddene ja.

Hennes tante Olga eller Olja, var gift med den kjente forfatteren Anton Tsjekhov, og store deler av familien drev med kunst i ulike former.
Olga Tsjekhova reiste fra fattigdommen i Russland og begynte sin skuespillerkarriere i Tyskland i 1920.
Etterhvert ble hun bl.a. Hitlers favorittskuespiller og begynte å vanke i nazi-miljøet.
Alle sider ved hennes liv og virke i nazimiljøet er ikke avdekket, men det er ikke tvil at hun fikk mange fordeler av sine bekjentskaper.
Flere personer i hennes familie ble også tilgodesett pga av henne, broren Lev virket også som agent samtidig som han var komponist.
Boka gir et lite historisk inntrykk av forholdene og om autentiske personer rundt århundreskiftet og fram til etter 2. verdenskrig.
En lettlest og grei bok som jeg hadde glede av å lese.

Jeg leste en plass at dersom man vil at samlivet skal overleve bør man lukke det ene øye evt. begge!!!