Være skråsikker er av nordisk opprinnelse. I norrønt var skrá et stykke tørket dyreskinn, og fordi slike skinn ble brukt til å lage bøker, kunne ordet også bety skinnbok. I neste omgang ble det brukt om en lov som var skrevet ned i en en slik skinnbok, og der har vi trolig bakgrunnen for ordet skråsikker. Det betyr antagelig «så sikkert som om det sto i en lov».

Olav Tryti

Mye nyttig info her. Utrolig hvilken vei flisen har gått fra korset til produkter av tre.

Setter pris på det. Opp til nå har jeg bare hørt på klassisk musikk i bilen. Nå er det på tide med noe nytt. (Har bestilt 2 CD'er av Arild Nyquist i tillegg). Åpen for flere forslag - bøker eller CD!

Bank i bordet! I alle kristne land kjenner man skikken med å banke i bordet hvis man har sagt noe som kan lyde overmodig, jf engelsk touch wood, fransk touchez du bois, tysk Holz anfassen.

Opprinnelig het det at man kunne sikre seg mot ulykke ved å røre en flis av korset, senere kunne det greie seg med et kirkeinventar og enda senere med en kirkedør. Gjenstandene måtte imidlertid være av tre, og handlingen var et symbol på at man søkte beskyttelse under korset.

Olav Tryti

Anders i verden

A. Anders i Verden skal lære å lese og skrive det morsomme navnet sitt.
Se hvor han griner med hele fjeset, han syntes vel noen må hjelpe ham litt.

B. Bare bokstaver på rad sukker småen: ”hva skal det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en, for da kan han lære å lese et dikt.

C. Cellus, heter den listige katten, den kan ikke lese, men tenk den er rar.
Anders har hørt at den mjauer om natten. ”Han lærer seg vel alfabetet,” sier far.

D. Dagen går, det er brysomt å lære. Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været. Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E. En Anders i Verden har andre plikter, enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter som syntes han var slik en rar liten fyr.

F. Faren til Anders var sjelden heime, mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G. Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”Anders i Verden” og søskene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet var Anders i Verden så liten og god.

H. Hjemmet var bare en stue de leide, men allting var hyggelig.
Anders var glad bare de lot ham få ta, som han pleide ”en gåtur i verden”, som Anders selv sa.

I. Innover neset, til stranden og bukta gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J. Ja der kan du tro der var blomster på jordet og kuer og stuter det så en nå støtt.
Og rundtom lå gårdene vakre og store med låver som skinte i hvitt og i rødt.

K. Kunne en komme seg helt over havet var det vel ennå mere å se.
”Nei, du som er liten og ikke kan stave, får bli der du er,” sa de hjemme til det.

L. La dem le, tenkte Anders, jeg prøver en start med den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med, der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk.

M. Men så skal du høre hva videre hendte, da Anders i Verden seg listet om bord,
så stod der ved rekken en søt liten jente som mangentid pleide å hjelpe hans mor.

N. ”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne? Da måtte du ha et hjerte av stein!”
”Å pytt san,” sa Anders, ”jeg prøver å finne min onkel om bord, for han er jo kaptein”.

O. ”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden,” men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden, så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P. På land måtte Anders igjen, for å være det samme som før, men venninnen hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære, kom skal du se, vi begynner med A.”

Q. ”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers i Danmark et sted, og han ble ikke med.
Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders, og deretter læte han sannelig B.

R. Rett som det var ble det moro og gammen for a-en og n-en og d-en og e-en og r-en og s-en,
Ble Anders til sammen, og Anders i Verden var rent blitt monden.

S. Senere kom også katten til nytte, den lå som en S på et stuebord,
og Gerd, så het piken, hjalp til med å flytte og ordne opp slik at bokstaver ble ord.

T. Til sist var det bare det rare på slutten som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav seg nok ikke den gutten, enda han bare ble kalt for en pjokk.

U. Utover høsten kom Gerd bort til Anders, og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers og Anders fikk julepresanger forært.

V. Vinteren kom og det lakket til julen, da kunne han enkelt-V, Anders var klok.
De voksne de leste om katten og fuglen som Wegeland hadde satt inn i hans bok.

W. Wergeland, dobbelt-W, det var det rare at enkelte navn hadde W først.
Welhaven, Wessel og Wildenvei har det, men Wergeland sa de må kalles for størst.

X. X var en størrelse ukjent av alle, den stod som en kors og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle både et kors og en heks og en X.

Y. Ytret en tvil om at Anders klarte den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd og svarte, at snart var han mer en flink nok for dem.

Z. Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan det stamme, sa Gerd da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,” sa Anders, og sannelig hadde han rett.

Æ. ”Ære og rikdom skal kunnskap deg bringe,” sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe, og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø. ”Ønsk deg vår hjelp, vi er nå dine slaver,” sa alle bokstavene, Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver. Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å. Å, ropte Anders, nå vil jeg på ferden med onkel til alle land på jord.
”Ja lykke på reisen da Anders i Verden,” sa Gerd og sa katten, sa far og mor ---

Herman Wildenvey

Ja, ikke sant. Jeg synes det er interessant å vite hvor alle disse gamle uttrykksmåtene stammer fra.

Det var gresk for meg er et uttrykk som vi alle har hørt - om noe som var uforståelig. Det går tilbake til middelalderen, nærmere bestemt til det 11. århundre, da den romersk-katolske og gresk-katolske kirken skilte lag ved den store skisma.

Dengang var latin det sentrale språk ved katedralskolene i alle land, og når det forekom greske sitater i elevenes lærebøker, var de gjerne ledsaget av en fotnote, hvor det sto Graecum est, non legitur = Det er gresk, må ikke leses.

Henviser fortsatt til Olav Tryti.

Takk til deg og Lesehest: Jeg har nå bestilt Høvdingen av Erik Bye noen Cd'er av Herborg Kråkevik av jeg også bestilt.
Men det var som søren at Mi haugtussa var utsolgt, har prøvet å spørre om den blir produsert på nytt - intet svar så langt.

Det trodde jeg også, men det er mange av disse gamle munnhellene som har endret betydning gjennom årenes løp.

Lesehest ordet finnes i norsk litteratur fra andre halvdel av 1800-tallet, men det er trolig kommet inn fra dansk litteratur, der det finnes tidlig i samme århundre.

På 1800-taller kunne stadig flere voksne lese for sine barn. Da mennene var ute og jaktet, var det kvinnene som leste, og de hadde en spesiell stol som de kunne gynge på slik at barnet ble trettere mens det ble lest for. Denne innretningen kunne påskynde innsovningsprosessen. Stolen var veldig lik en helt vanlig gyngestol, men ble kalt "lesehest".

Gå med hodet under armen er et uttrykk som kan henspille på flere forhold. I mange legender om kristne martyrer blir det fortalt at de bar sitt hode under armen etter at de var blitt halshugget, og det var en vanlig folketro at spøkelser kunne opptre med hodet under armen. Det samme får vi høre om trollkjerringer i norske eventyr.

Spise kirsebær med de store

Avstanden mellom de sosiale klasser er blitt markert på mange måter ned gjennom tidene. Alt i middelalderen het det at når man sto overfor en overordnet, skulle man vise sin underdanighet ved å ta av seg hodeplagget, og fremdeles har vi uttrykket stå med hatten i hånden. I mange tyske småstater skulle folk også ta av seg hatten når fyrstens tomme vogn kjørte forbi. Det var ikke av respekt for kusken som satt på hundsvotten, men fordi vognen tilhørte fyrsten.

Et lignende forhold ligger bak uttrykket "å spise kirsebær med de store." Uttrykket stammer fra tysk middelalder, og den gang ble kirsebær bare dyrket i klostre og hager som tilhørte adelsmenn. Bæret ble derfor regnet som en eksklusiv frukt som allmuen skulle holde seg unna. Det het at hvis noen likevel forsøkte seg, ville adelsmannen kaste eller spytte steinene i ansiktet på den forvorpne. "Mit ihm ist nicht gut Kirschen essen" = Med ham er det ikke lett å spise kirsebær, sier tyskerne om en ufordragelig og hovmodig person.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster, metaforer og kuriositeter (1977).

Ja, trodde ikke Erik Bye skrev dikt selv - sånn kan man ta feil. Hvilken CD er det snakk om her. hehe du fikk deg vel et bittelite sjokk da du plutselig så diktet på skjermen i tillegg. Her var nok tryllestaven/ønskekvisten ute og gikk!

Disse dagene dine

Dager kommer
og går, går og kommer,
hverdager, hviledager, helligdager,
sykedager, tåkedager, festdager,
en stri strøm
selvfølgeligheter.

Det er du
som eier disse dagene.
Det er du
som kan gå inn i tida di.

Akkurat
denne deilige dagen
lever du
en helt spesiell del
av selve livet.

Ragnhild Bakke Waale

Når uttrykket ikke ha/eie nåla i veggen / på kroppen først ble tatt i bruk, vet jeg ikke, men det finnes i en ordspråksamling fra 1682 av den danske presten, språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv (1631–1702). Og som definisjonen fra "Norsk riksmålsordbok" viser, forekommer det i et av eventyrene i Asbjørnsen og Moes samling fra 1843. Aldrende kan man nok dermed trygt si at uttrykket er, men hvor gammelt er uvisst.

Det man imidlertid vet, er at folk "i gamledager" bokstavelig talt brukte veggen som oppbevaringssted for diverse husgeråd som f.eks. skjeer og tallerkner. Når de ikke hadde en eske, et skrin eller lignende til å legge sine nåler i, er det derfor ganske sannsynlig at også disse ble stukket i veggen. Hvis man ikke engang hadde en nål i veggen, skulle det da være et ganske tydelig tegn på fattigdom.

Jeg mener å ha lest et sted at "nål" her kan oversettes med spiker, og da blir alt mer forståelig.

Så ikke ditt svar, Tigermor, lar det allikevel stå.

Vårherres klinkekuler

Jeg drømte at Vårherre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kuler med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lys i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.

«Den lille blå! Den minste av dem alle!»
Han lette under gress og sten og hekk.
«Og den som var så blank i solefallet!»
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og natten lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Og jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

Erik Bye

Sjekk ut music-discussion.com.

Sjekk ut dette nettstedet.
Her kan du legge inn platesamlingen din med album/bilder osv.

Informasjon om hvordan du lager profilen din finner du under FAQ.

En handelsreisendes liv

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk ombord fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå.

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som kvinnesjelen tror på
men som altså driver hor på
små forretnings reiser nordpå)

Hun er riktig søt med hatt på
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt og attpå
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå
si meg hvilket rom de bor på
jeg har rom med egen dør på
bare stig på de herr Sørpå

snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå sørpå klør på
ben med silkestrømpe flor på
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på
det er hennes knis bevis på

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på
Det besøket ble han far på
brevet fikk hun aldri svar på
for han dro til neste fest på
små forretningsreiser vestpå

Kvinner ! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på
man er sur på sørpå nordpå.

André Bjerke

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas