Flott! Har du skrevet dette diktet? :)

To tunger har mitt hjerte. To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din.
Inger Hagerup

Her er et forsøk på oppsummering etter at boka er lest ferdig:
(Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.)

An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.

Misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.

Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.

Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.

Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Jeg er enig med deg Lillevi i at Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.

Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!

Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.

Så var det hr. Jens. Tror han at An-Magritt var skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Hva er det egentlig han fordømmer seg selv for her? Har det stått noe om det tidligere som jeg ikke har lagt merke til, eller kommer det kanskje mer forklaring på hans kvaler i de neste bøkene?

Gratulerer med Brageprisen til bokelsker Linn T. Sunne for boka "Lille ekorn".
Kjempegøy :)

Jeg tenkte også å gi opp en stund, men synes det gikk mye lettere når jeg hoppet over en del av ordene jeg ikke forsto. Fant ut at det ikke er alt som er like viktig så lenge hovedbetydningen er ganske klar. Når jeg leser Plogjernet, går det også mye lettere enn An-Magritt - enten det nå skyldes at jeg begynner å forstå mer av språket, eller at det muligens er et enklere språk. Så min oppfordring er at du prøver litt til :)

hehe tror det ikke fantes noen dinosaurer igjen når menneske kom til. "They were long gone"

Rimfrost

Himmelen
drysset melis over jorden i natt.
Et hvitt flor
la seg til rette på hardfrossen mark.

Stille
følger vi stiene
innover myrene,
varsomt finner føttene feste.

Stille
følger vi stiene,
lytter til lydene
som forsvinner inn i frostrøyken.

Det er godt å gå i dag.
Verden er god.
Roen setter seg fast i kroppen.
Tankene har ikke lenger
behov for å flykte
inn mellom granene.
De slår seg til ro,
blir hos meg,
er bare mine.
Solen prøver desperat
å male verden gylden.

(funnet på nettet, forfatter ukjent)

Den største luksus i livet er ensomhet, -det gjelder bare å møblere den med indre liv.
Henri Matisse

hehe ingenting i veien med din fantasi. Tror ikke kvinnene satt i hulene og drev med "husarbeid". Hvem skaffet bær, urter, vann, brensel, renset skinn, vasket "klær", flettet gulvmatter osv?

Ja, men det er da bare hyggelig. Jeg skal bare gjøre meg ferdig med Bjørneboe-boka så setter jeg i gang med "Plogjernet", det skal bli bra å følge historien videre.
Jeg sa i en annen tråd at jeg gjenleser bøkene, men nå er jeg veldig i tvil om jeg har lest alle.. Det kan kanskje tenkes at jeg ikke har fullført de, men en ting er jeg sikker på og det er at jeg har lest noe av Falkberget, i allefall "Den fjerde nattevakt"

Jeg synest du skal skrive der du synest det passer best. Noen ganger går det an å skrive under hver bok i f.eks. en trilogi, eller du tar en oppsummering under siste bok. Er det 2 eller 3 bøker i en bok er det greit å skrive når den er ferdiglest.
Det er vel ingen fasit på hvordan en gjør det, så du passer det inn slik det faller seg naturlig for deg. Det er nå min mening da :)

Har nå kommet et stykke ut i boka og denne koser jeg meg med. Unge Pip er et hyggelig og behagelig bekjentskap, og nå er han på vei til London for å bli en gentleman.
Mon tro hvordan dette vil gå, og hvem er den hemmelige velgjøreren hans?
Den som leser boka får se :)

Bekymringer fjerner ikke morgendagens sorger; de tapper bare styrken fra dagen i dag.

A.J. Cronin