Bokelskere.no

Hvilken forfatter står for flest utgivelser her i landet?

Nevn minst tre skjønnlitterære titler med dyrenavn i?

Når du svarer lager du samtidig et nytt spørsmål. Og skriver det først i tråden.

Jeg har ikke lyttet, men lest boka med stor fornøyelse. Her er ikke de voldsomme spenningspunktene, men en mer rolig og litt "gammeldags" etterforskning. Jeg liker dette mye bedre enn groteske mord og diverse andre intriger.
Skjønner at krimelskere som liker action ikke faller for denne.
Så for meg som ikke er krimelsker, omfavner jeg denne boka til Lahlum :)

Jeg reagerte også på at tidspunktet for dronningens død oppgitt i Johannes, stemte dårlig. I samme bok, kapitlet En farlig herold, står det at Hedstrøm var femten år under beleiringen av Kalmar slott, og at han nå er 75 år. Altså er det 60 år siden. Beleiringen var i 1611. Det betyr at vi er kommet til 1671, og da stemmer Marits antakelse bra.

Ja, det ble en interessant og morsom tråd ut av spørsmålet.
Jeg synest Jens Bjørneboe sier det så bra i et sitat jeg la ut fra boka "Vi som elsket Amerika" : Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.
De samme ordene kan brukes om og om igjen i all litteratur. Det er i grunnen en spennende tanke.

Vel faglitteratur er konkret og noe man lærer av. Faglitteratur kan være så mangt fra juss, medisin etc. til fluefiske og forskjellige broderiteknikker, samt knipling. Mulighetene er der for det er mye og velge mellom, men kvaliteten er ikke alltid like god. Handler man på nettet så mister man muligheten til å bla gjennom boken og er mer avhengig av andres bokmeldinger. Slik sett hadde det vært kjekt med en diskusjon om hvilke bøker er best innenfor et valgt emne og hvorfor. Her kommer selvsagt forkunnskaper inn, for i mange bøker er det skrevet en god del mellom linjene.

For min del sier jeg, ja takk begge deler. Men som du, ser jeg at skjønnlitteraturen dominerer her. Grunnen er vel at det selges mye mer skjønnlitteratur og har nok alltid gjort det.
Sakprosa eller faglitteratur blir definert slik.

Hva slags faglitteratur hadde du i tankene?

"Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral" er undertittelen på boka.
Bjørneboe var sterkt kritisk til alt totalitert. I denne boka er det samlet essays og ulike artikler Han tar for seg bl.a. fengelsvesenet og hvordan de behaldlet noen av fangene med forskjellige grufulle straffemetoder. Han skriver om enkeltskjebner som blir feilaktig behandlet og som måtte betale en høy pris for ikke å være født på solsiden.

I essayet "Om formyndermennesket" skriver han: "Formyndermennesker, er slike som ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse".
Han skriver usminket om krigenes redsler og dobbelmoral innen lederskap samt mye,mye mer.
Han var en samfunnskritiker og uredd i sine meninger, og stoffet hans ble publisert i ulike aviser og tidsskrifter. Han ble lest den gang og for meg nå, det var nyttig og interessant og få et lite innblikk i hva som rørte seg på den tiden.
Hans kritiske "røst" er noe jeg setter pris på å lese. Den kan leses både en og to ganger, en god og informativ bok om datidens samfunnsproblemer, og noen av de lever i beste velgående.

Jeg leste i går denne artikkelen på forskning.no om fastprisavtalen på bøker. Her står det at det har vært en konsentrasjon i bokhandlerbransjen med stadig færre og større bokhandlere. Dette vil antakelig ikke få noen gunstig innvirkning på bokprisene.

Jeg har ligget litt etter dere i lesingen, men er nå ferdig med “Johannes”. Dere har skrevet fyldig og godt om den allerede, men jeg har likevel lyst til å kommentere noen av momentene du lister opp til diskusjon, Lillevi.

Først må jeg si at det er den fascinerende blandingen av beinhard realisme og det som framstår som en bibelsk lignelse som løfter og gjør “Nattens brød” så ulikt det meste annet jeg har lest. Jeg er enig med deg i at det er en lysere og lettere stemning i “Johannes” enn de to første bøkene. Humoren er vel til en viss grad der i “An-Magritt” og “Plogjernet” også, men det er kanskje mest litt besk galgenhumor? I “Johannes” synes jeg den underfundige humoren også får mer plass. (For eksempel: Hestejelkeren leste i to katekismer. I en med og en uten Det syvende bud. Om Lorentz Mortensen Angell: Vel dyrket han sin Bacchus med måte. Og om Johannes: An-Magritt klarte å dra hjulmakeren i land. Han tørket utrolig fort i solskinnet oppe på Kiempeplassen.) Og tørrpinnen Johannes lærer seg også til slutt å forstå og til og med å bruke denne humoren selv!

De mellommenneskelige forholdene synes jeg du beskriver godt når du skriver fra avhengighet til forakt er veien kort. De er heller ikke vant til å rose hverandre; tonen er tøff. Så selv om de har lyst til å si noe pent til henne da hun deler slitet og strevet med dem, blir det vanskelig. Ingen måtte få høre et godt ord – for skikk og sed forbød nå engang det. Ved å krenke den gjorde en seg latterlig. Og Å skamrose et alminnelig menneske opp i øinene gikk ikke an. Hun var ingen storingse.

Jeg har ikke inngående kjennskap til historien fra 1600-tallet, men en liten skumlesing i “Trondheims historie 97-1997 – Innvandrernes by 1537-1800” gir et bilde av at det rundt 1600 i Norge skjedde en profesjonalisering innenfor forvaltning/administrasjon, industri og handel som krevde fagfolk. Siden det var mangel på utdannede kandidater innenlands, ble Norge et mulighetenes land for mange innvandrere. I 1645 antar man at minst halvparten av byrådet bestod av innflyttere. Angell-familien kom til byen omkring 1650. Det var Lorentz Mortensen Angell, Morten Angell (død 1688) og en søster som døde i 1664. Det står om Lorentz: Han drev en allsidig handel, han fikk del i forsyningen av kobberverkene og i eksporten av kobber, han ble jordeier, han engasjerte seg i skipsfart og han deltok til og med i et kompani for hvalfangst i Nordland. …i Trondheim i 1680-årene var Lorentz Angell den største enkeltlångiver. Falkberget skriver: “Alle fremmede gjorde karriére. Landets dører var løftet av hengslene. Eventyrere og lykkeriddere strømmet inn. Byens gamle borgere tapte staden. Kvartal for kvartal.” Som du også skriver i din anmeldelse, Lillevi, så møter vi innvandrerens problemer med å bli akseptert. Johannes føler på det, men også Pistolen (langt om lenge kunne vel også han bli en god nordmann) og Lorentz Mortensen da stadsfysikus sier at de begge er nordmenn (Han velsignet den brutale stadsfysikus for hans Vi! Vi! For første gang sa en nordmann Vi til Angell. Vi! Vi!). Og problemstillingen er stadig like aktuell i dag. En annen morsom detalj fant jeg i kapitlet Tidens tegn, hvor Angell ønsker mer penger i omløp fordi han mener det vil øke velstanden for alle. Ikke så ulikt John M. Keynes’ økonomiske teori? :)

Jeg stusset litt da Ove Bjelke lurte på om An-Magritt var en heks, men med tanke på at Lisbeth Nypan ble dømt i Trondheim og brent på bålet for trolldom i 1670, så er det kanskje ikke så rart likevel.

Jeg synes boka inneholder en imponerende mengde sitatvennlige visdomsord, elegant billedbruk og ikke minst er full av symbolikk. An-Magritt selv er nok som Marit sier, et ønske om å framstille en redningsperson for samfunnet. Hun blir vel også redningen for Johannes på samme måte som han blir for henne. Og det er ingen tilfeldighet at han heter Johannes: Johannes! Johannes! Apostelen hette også Johannes. Pedro kalte ham kjærlighetens apostel. An-Magritt er den livsbejaende og viljesterke anføreren. Hun staket alltid ut en veg. Og I hennes sinn bodde et helt folks overvintrede vilje og trass. Loddsnora brukes på nytt som symbol også i denne boka. Hun skal arve Hedstrøms loddsnor for å skille mellom rett og urett, og hun er Johannes’ vinkel, passer og loddsnor. Og Johannes gir et bilde på betydningen av troskap og lojalitet: …lyt je vør tru mot ham så langt jeg makter det. Også i tankom. Er vi it tru innvortes hjelper det lite å vørr tru utvortes. Nei – sa An-Magritt – kjøttet hell vi alltids styr på. Verre er det å taumkjøre sjela.

Hevnen er ikke så fremtredende i denne boka. Jeg finner derimot flere steder hvor verdien av ydmykhet trekkes fram: Jeg sakner ydmykheten. og Det er farlig å spegle seg i altfor blank is, Johannes! (An-Magritt, s. 145 og 156), Når han – Johannes – måtte avstå fra den verdigheten skjedde det for han skulle ydmyke seg. (Johannes, s. 159), og Hans ødeleggelser førte til sjelens opphøielse. I det ytre til fornedrelse! (Jürgen, s. 166).

Jeg klarer heller ikke å finne mye spor av feminisme i Falkbergets framstilling, men på slutten av kapitlet “En farlig herold”, vurderer Angell å overlate An-Magritt ansvaret for en korngård, og tenker: Tiden burde nå snart være inne til at den norske kvinne tellet… Det var det nærmeste jeg kunne komme :)

Alle tre bøkene hittil har vært usedvanlig gode, og jeg ser fram til den siste også!

På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir engang forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag

Og tidene veksler. De veldige planer
Skal briste - som mektige menn har lagt
Og selv om de sprader som blodige haner
Har tidene vekslet, - da hjalp ingen makt

På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir aldri forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag

Brech