Eivind Vaksvik siterer Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen (side 300)
13:42, 25. juni 2016 Ingen har det som favoritt.
Jeg antar at jeg må ha hatt en høy promille jeg også, men promille er lunefulle vesener, man veit aldri om de slår deg til ridder, eller om de slår deg ut.
Det må finnes letthet
Det må finnes letthet
vi ikke må bryte fra berg
stein med fugl i seg
et løfte om bro et sted
en vingespent vilje
barduner av glødetråd
en tyngde som ikke
krummer oss til støv
Forfatter: Cecilie Cottis Østreng
Utgitt: Fra samlingen «Om hvor langt det er til Ullern», Tiden norsk forlag, 2013.
Eivind Vaksvik siterer Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen (side 187)
11:19, 21. juni 2016 Ingen har det som favoritt.
Gud skal vite at eplet kan rulle langt fra stammen når bare treet står i en bratt skråning.
Eivind Vaksvik siterer Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen (side 179)
11:03, 21. juni 2016 Ingen har det som favoritt.
Bygningsarbeidere som ikke veit forskjell på centimeter og meter, er en trussel mot godtfolks sikkerhet.
Det er ikke ofte en bok hugger tak i meg fra første setning, men det gjorde denne! Christines fullstendige forvirring idet hun våkner og ikke vet hvor hun er, hvordan hun havnet der, eller hvem mannen er som ligger ved siden av henne er overbevisende skildret. Sjokket hennes da hun oppdager at hun ikke er i tyveårene som hun selv tror, men snarere i den siste halvdelen av førtiårene er like troverdig. Hennes forsøk på å sy sammen en forklaring på hvem hun her, hva som har skjedd henne og hvordan hun skal forholde seg til verden er allerede så spennende at intrigen som gradvis åpenbares nesten er overflødig. En lavmælt uhygge gjør historien ulidelig spennende selv om den fortelles uten store fakter eller voldsom ytre dramatikk. Christines fullstendige mangel på kontinuitet gjør at vi som lesere følger hennes fortvilede forsøk på å skape mening, og aldri kan være trygg på om noe av det vi blir fortalt virkelig stemmer. En svært original vri, dyktig gjennomført!
En fornøyelig liten perle av en bok, kan minne litt om "menig Svejk". Et karikert persongalleri som fungerer som bare det til tross for at svært få skikkelser kan sies å ha noen slags dybde.
Den som ikke vil få røpet noe fra handlingen må for all del ikke lese på omslaget. Her klarer man å gjenfortelle hele bokens handling på fire linjer!
Ganske uinspirert og uinspirerende såkalt thriller fra biomed-miljø. Snille og smarte vitenskapsfolk, slemme og dumme gangstere og businessfolk, heltemodige eks-militære, og en fullstendig forglemmelig intrige. Så forglemmelig var boka at jeg måtte lese en omtale for å minne meg selv på at jeg faktisk hadde lest den.
Bevare meg vel for en bok! Ungdommer i ferd med å bli voksne, og hva som foregår mellom dem og mellom ørene på dem, skildret med en slik innlevelse at jeg med ett var 17 igjen og skulle ønske jeg hadde trent styrke. Hvor lite skal ikke til før alt som var så perfekt ikke er det lenger?
Selv om boka vel er skrevet for ungdommer er det en bok også voksne kan ha godt av å lese.
Ganske intetsigende syntes jeg. En liten bok som forsøker å si noe viktig, men ender opp med bare å virke svulstig og pretensiøs.
Helt grei krim i Agatha Christies ånd, lagt til Oslo på 70-tallet. Kanskje litt omstendelig og pertentlig, men det ligger vel i sjanger og tidskoloritt.
Mari siterer Girl in a Band av Kim Gordon (side 127)
20:28, 30. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
In general... women aren't really allowed to be kick-ass. It's like the famous distinction between art and craft: Art, and wildness, and pushing against the edges, is a male thing. Craft, and control, and polish, is for women. Culturally we don't allow women to be as free as they would like, because that is frightening. We either shun those women or deem them crazy.
I've always felt there's something genetically instilled and inbred in Californians—that California is a place of death, a place people are drawn to because they don't realize deep down they're actually afraid of what they want. It's new, and they're escaping their own extinctions. Desire and death are all mixed up with the thrill and the risk of the unknown. It's a variation of what Freud called the "death instinct".
Thomas Heie H. siterer Frihet, likhet, Island av Mímir Kristjánsson (side 115)
15:03, 29. mai 2016 3 har det som favoritt.
Einhleypur, en som løper alene, er det islandske ordet for singel. Det er like greit å lære seg det først som sist, å løpe alene. Livet er en maraton, ikke en stafett, det finnes ingen du kan gi pinnen videre til når du ikke orker mer. Du må bare stå videre i det.
Thomas Heie H. siterer Frihet, likhet, Island av Mímir Kristjánsson (side 50)
15:01, 29. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Jeg vil vise henne at jeg er viking, at jeg kan drikke alle russerne i verden under bordet. Om så hele Den røde armé var her, skulle jeg drukket dem så kraftig under bordet at Stalingrad framstod som et AA-møte.
Han gjekk i tog
Han gjekk i 17.mai-tog
og ropte hjelp.
Men sidan alle dei andre
ropte hurra
var det ingen som høyrde han.
Forfatter: Arne Ruset
Utgitt: Frå samlinga «Kunsten å stupe seg inn i ein by», Samlaget 1982
Arve G. siterer Christina Christina og Kristoff M av Torstein Eide (side 29)
12:34, 11. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Han hadde tatt hendene hennes i sine - de så på hverandre - og hun kjente varmen fra hendene hans. Styrken i dem, og mykheten hun kjente, var kanskje hennes egen; en kan ikke vite det, når en holder noen på den måten.
Arve G. siterer Christina Christina og Kristoff M av Torstein Eide (side 24)
12:21, 11. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Noen steder - hadde hun sagt - er så opplagte reisemål at man aldri kommer seg dit.
Arve G. siterer Christina Christina og Kristoff M av Torstein Eide (side 13)
12:04, 11. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Stemmen hennes var ung. Ikke som et barns. Men ung og mild. En stemme, tenkte jeg, hun sjelden bruker. Det var en stemme man ville ønske å høre vakre ord fra - hvis en elsket henne, ville en ønske å høre henne si ting til en; en ville be henne hviske navnet sitt - uavbrutt.
Det er sommer
Det er sommer
sykkel og sommer
Hun sykler forbi
og hun sykler forbi
- Elsker han meg
spør hun treet
en ettermiddag i kløver og gress
Ja sier treet
Ja sier treet
Men treet kan ikke svare
for andre enn seg selv
Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Hentet fra samlingen «Linnea-pasjonen», Cappelen 1992
En utrolig sterk øyenvitneskildring fra krigen i Syria. Men det blir i meste laget, så faren er at man blir immunisert mot lidelsene i stedet for å ta dem inn over seg.
Sist sett
