Bokelskere.no

(Flette en flåte av bisetninger, slik som denne, som legges i forbandt med hverandre, for så å knytte fast en taustump helt foran der, og skyve hele tekstflåten forsiktig ut i mørk tjennputt, før den så sakte trekkes mot utoset, der tekstlige understrømmer alltid ligger og virker på lur, før så siget begynner å dra. Og hvorfor det? For at jeg selv skal kunne flyte videre, det vil si tenke, og dermed eksistere, og på den måten frakte meg selv over tidsdyp og steinete stryk, før jeg nå endelig får stå på fast land.)

Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn alle andre. Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noe ønske om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er. Sånn sett er jeg heldig stilt, for jeg har ikke så mange å henvende meg til. Og dermed er jeg ikke så ofte sur og gretten heller. Kun når jeg møter folk, har jeg lett for å være sur.

Det banker på døren. Noen mennesker banker hardt, bestemt, sikre på at de har rett til å bli sluppet inn øyeblikkelig. Andre banker prøvende, langsommere, som om rytmen i seg selv inneholder en tvil: Våger dere? Tør dere? Vil dere ?

Vi blir født med ulikt utgangspunkt, og veien videre handler om å utnytte vårt eget potensial best mulig.

A ghost is something that fills a hole inside you, where you lost something. It's a memory. Sometimes it can be painful, and sometimes it can be scary. Sometimes it's hard to tell where the ghost ends and real life begins.

Det er bare på fotballkamp det er greit å skrike som voksen. Foreldre skal ikke banne foran barna sine hvis de er så uheldige å miste bollen med mel, slik at hele kjøkkenet blir belagt med et tynt, hvitt meldryss. Trekk pusten sakte, tell til ti og rydd deretter opp. Mye i hverdagen handler om å tøyle følelsene våre.
På den annen side: Hvordan ville verden vært uten følelser ? Hvis vi ikke fikk skyldfølelse ved å lyve, ikke kjente kjærlighet til barn, ektefelle, familie og venner, eller motivasjon til å kunne oppnå noe stort ? Sannheten er at vi er helt avhengige av følelser.

Vi skal være glade for at vi ikke er avhengige av å ha strøm på mobilen for å finne veien. Hjernens GPS gir oss en mulighet til å bevege oss rundt i verden ved hjelp av en medfødt retningsfølelse. Denne egenskapen er nyttig for å finne veien på nye steder, eller bare for å navigere seg frem til kjøleskapet midt på natten. Uten denne evnen ville vi gått rundt i endeløse sirkler uten å kunne avgjøre hvilken vei vi burde ta.

Når man en gang i fremtiden overvinner de tekniske utfordringene ved en hjertetransplantasjon, vil det samtidig reise seg nye etiske dilemmaer. Hvis en hjernedød får en ny hjerne, vil ikke den personen man forbinder med kroppen lenger være " seg". Personen som ligger der, ser ut som datteren din, men hvis hun har en annens hjerne - er hun da "datteren"din ?. Hun ville hatt en helt annen bevissthet, andre tanker og drømmer. Hjernen kan ikke byttes ut, uten at personen også byttes ut.

Det er vanskelig å forstå at vanlige jordiske mennesker uten videre kan sette seg på sin høye hvite hest og dømme andre medmennesker. Som når de kommenterer noe om asfaltmennesker som det står noe om i avisa.

Jeg drømmer av og til å være som før prostitusjonen. Føle noe. Det er som om jeg har brent opp en hundrelapp og prøver å lage en ny hundrelapp av aska. Den er vekk.

I heorinhælvetet har du ikke råd til å ha fine prinsipper. Ikke i lengden. Slik er livet.

Lykke er å begrave hodet i en varm, myk pels, høre den jevne pusten og den fornøyde snøftingen fra sin firbeinte venn, kjenne en bløt snute mot kinnet, stryke hånden over silkeglatte ører, drukne all sin bekymring og sorg i grønne, trofaste katteøyne.

Du ser at det er forskjell på folk når møblene deres vises frem i dagslys

Vi kjørte gjennom de nattestille gatene. De eneste menneskene som var å se, var en og annen festdeltaker på ustø kurs mot senga og nye drømmer. Jeg likte å kjøre gjennom byen på denne tida av døgnet. For om natta inngår liksom menneskene en slags våpenhvile. Alle de som krangler med hverandre på jobben eller hjemme, ligger nå og sover som spedbarn og drømmer kanskje at de flyr over grønne enger. Sånn tenkte i allfall jeg der jeg satt.

Det oppdages enda en japansk soldat som har gjemt seg i jungelen, denne gang på den indonesiske halvøya Morotai. Ingen har fortalt ham at krigen sluttet 30 år tidligere. Han forholdt seg til den japanske keiserens befaling fra 1945 om å kjempe mot fienden til siste mann. Da soldaten, Tereno Nakamura, får vite at hans kone i mellomtiden har giftet seg på nytt, blir han opprørt. Den nye ektemannen tilbyr seg å tre tilbake, men Nakamura avslår. Til verdenspressen sier han at han ikke vil ha noe med en utro kvinne å gjøre.