Tabuord blir brukt av folk med dårlig utviklet språk? Dette er jo rent pølsevev! Jeg har heldigvis aldri blitt fortalt noe i lignende i løpet av min skolegang, og kommer heller ikke til å si noe sånt til de elevene jeg skal ha.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg i starten av boka til en viss grad fikk inntrykk av Ove som en noe sær og vanskelig peon med kort lunte. Imidlertid, - utover i handlingen endret dette inntrykket seg mer og mer i positiv retning, og til slutt satt jeg igjen med betydelig respekt for mannen. Spesielt på bakgrunn av det som fremkom å de aller siste sidene. Denne boka er etter min mening både godt skrevet, morsom og til dels meget dyp/tankevekkende. Vil tro at mange lesere, m.h.t. Oves vesen, klarer å gjenkjenne sider hos seg selv og/eller noen de kjenner. Det har i alle fall jeg gjort.
Et fantastisk verk. Har kost meg med NRK sin lydbokversjon fra 1971. Den intense og aldri kjedelige handlingen er godt dramatisert og ressigert. Dyktige fortellerstemmer, f-eks kjente navn som Per Sunderland (Jean Valjean), Anne Marie Ottersen (Cosette) og Nils Ole Oftebro. En alle tiders lytteropplevelse.
Sterkt og velskrevet om det slitsomme hverdagslivet til en familie på Helgelandskysten i 1910 og 1920 åra. Fortellingen er visstnok basert på forfatterens egen familiehistorie (morssiden) Boka er gjennomsyret av gode og detaljerte skildringer, både av de geografiske omgivelsene, personene, det harde arbeidet disse personene utfører, og redskapene de bruker i dette arbeidet. Forfatterens gode formuleringer og grundige beskrivelser gjør det lett for leseren å leve seg inn i det han til enhver tid formidler. En bok jeg vil huske, og trolig kommer til å lese om igjen en gang.
Perspektiv kan gjøre mye med folks anseelse.
En uhøytidelig tråd for dikt. Dikt man liker, dikt fra bøker, hentet fra nettet, kanskje dikt fra egen produksjon. Tråd 4, Tråd 3, Diverse dikt
Starter på "Kilden" av Gabriel Scott, og fullfører "Himmelblomsttreet" (Gert Nygårdshaug) og "En mann ved navn Ove" (Fredrik Backman).
....Men kunne et menneske uten følelser, med et visst krav på troverdighet, forventes å få svar på noe som helst,- for ikke å si - ha noen meningsberettigelse over problemer som angikk erkjennelse, erotikk og filosofi ? Neppe.
All tid her sine kjennetegn, og de som ikke er menneskeskapt, er lettest å tyde.
Et speilbilde blir ikke ødelagt om selve speilet knuses,- hver enkelt bit, hvert enkelt fragment inneholder hele virkeligheten.
Det er den glade ryddegutten
som tenker på matpakken sin
Plystrer Kjære Gud jeg har det godt
altfor fort
mellom kassene
Hvem er det som sukker
innerst i hallen
klokken tolv?
Det er den snille lagersjefen
som har glemt matpakken hjemme
Og den som var ekstra forseggjort
Tre skiver frøloff
med skinke og tomat
Men hvem er det som mumler ved vinduet
bakerst på trikken klokken ti over fire?
Det er den lille frisørdamen
som teller dagene
til Påske
Det er den fjerde februar
verken mer
eller mindre
Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Fra samlingen «Regnværsgåter», Cappelen 1994
Little poppies, little hell flames,
Do you not harm?
You flicker. I cannot touch you.
I put my hands among the flames. Nothing burns.
And it exhausts me to watch you
Flickering like that, wrinkly and clear red, like the skin of a mouth.
A mouth just bloodied.
Little bloody skirts!
There are fumes I cannot touch.
Where are your opiates, your nauseous capsules?
If I could bleed, or sleep! —
If my mouth could marry a hurt like that!
Or your liquors seep to me, in this glass capsule,
Dulling and stilling.
But colorless. Colorless.
Our millions of nights have amassed a stockpile of dreams sufficient to oppose their armies of facts, to attack their facts and put them to flight. Our battle plan is as follows: to drive reality into the "I" and cut of all the loose ends, to shear the sun of its rays, so to speak, having first put it to sleep, as Delilah did Samson. Oh, people in their wildest dreams have never guessed the danger of dreams!
Dette er velskrevet og elegant sakprosa hvor forfatteren bruker seg selv og sine meninger i passelige doser og veltimet som et dramaturgisk grep (enkelte kapitler slutter bl.a. med frampek av typen “det skulle bli et annet møte med hotellet enn jeg var forberedt på”). Den handler mer om Kongo enn om saken og på imponerende grundig vis utforsker Strøksnes sakskomplekset fra ulike vinkler og prøver å forstå med et åpent sinn, men også en kritisk holdning overfor bl.a. det meningsløse og altomfattende byråkratiet. De to siste sidene er noe av det sterkeste jeg har lest av sakprosa. Både som litteratur og kilde til å forstå Kongo er dette storveis.
Jeg vil at det skal ligge noe i postkassa. Gjerne hver dag. Jeg kan ikke forvente at noen andre skal sende noe til meg. Jeg må selv iverksette tiltak. Det kan bli et sånt dagens høydepunkt som folk snakker om.
‘Men say,’ Liz reaches for her scissors, ‘“I can’t endure it when women cry” — just as people say, “I can’t endure this wet weather.” As if it were nothing to do with the men at all, the crying. Just one of those things that happen.’
En snodig, underfundig og temmelig surrealistisk bok. Vakker, litt sentimental og uforutsigbar. Slett ikke slik barnebøker pleier være, og hvorfor ikke det, egentlig?
Today I have proved myself a glutton - for Scotch oatmeal cookies and erotic thought. There is nothing left to say of me.