Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.

Synes latterliggjøringen er på sin plass. Skal vi liksom beskytte mennesker mot skildringer som bøker nettopp er til for å tematisere, dvs oppnå en form for innsikt i? Alt dette betegner en maktesløshet, en hjelpeløshet som i seg selv er en fiksjonalisering hvor alle, i like stor grad, er ofre for en ubønnhørlig virkelighet. Herregud, har vi glemt at hele psykologien vi baserer vår selvforståelse på, hele vår oppfatning av terapi er grunnlagt på samtalen og fordypningen? Absurd.

Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot.

Kan du utdype dette? Selv har jeg aldri helt sett problemet med en ytringsfrihet som strekker seg lenger enn den gjør i dag.

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen.

Dette skjønner jeg lite av når jeg følger ytringsfrihetsdebatten. Provokasjonen er jo en forutsetning for å tenke og ytre seg. Hvordan skal man ellers utfordre makt?

Sitat
Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

Det du beskriver her forbinder jeg mer med medias rolle som lever av å nøre opp under reelle så som konstruerte konflikter. Deretter skriver de en klok bortgjemt kommentar om det ukloke i dette.

Fra bloggen din:

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer.

Sa han virkelig dette? Hvorfor skal ikke Vesten reagere når selv såkalt moderat islam fremstår som bakstreversk og intolerant og når vi i tillegg ser konsekvensene av disse holdningene nesten uansett hvor i verden vi befinner oss? Det siste utsagnet er grotesk. Jeg er sikker på at det må være til stor trøst for disse ofrene, å vite at man i det minste ble drept av en representant for ens egen religion.

Kjærlighet

Jeg la øret til jordas hjerte, det fortalte
om kjærligheten mellom jorda og regnet.
Jeg la øret til vannets hjerte, det fortalte
om kjærligheten mellom vannet og kildene.
Jeg la øret til treets hjerte, det fortalte
om kjærligheten mellom treet og bladene.
Da jeg la øret til kjærlighetens hjerte,
fortalte det om frihet.

Forfatter: Sherko Bekas
Utgitt: Gjendiktet av: Essmat Sophie og May S. Haraldsen, Dreyer 2013

Tilfeldigvis har jeg nettopp lånt "Garps bok" på biblioteket. 500 spennende sider :-)

For meg har en god bok bra språk, tydelige skildringer og handling som engasjerer/er lett å leve seg inn i. Det er etter min mening ingen sammenheng mellom sideantall og kvalitet, - innholdet og språket teller :-)

1: Bokas tittel 2: Bokas forfatter. Etter dette, leser jeg omtalen på baksiden av coveret. Tilslutt blar jeg raskt gjennom boka, ser bl.a. gjennom innholdsfortegnelsen. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke la meg påvirke av eventuelle terningskast på forsiden av boka (dette forekommer ofte på bøker som utgis i pocketutgave) - og bokomslagets farge/form osv...

Hvis du aldri er til å rokke, må du regne med at noen vil gi deg en dytt.

Malcom Forbes

Sett ned foten. Ingenting er mer dyrebart enn øyeblikket.

Stephen C. Paul

You are never too old to set another goal, or to dream a new dream.

C.S. Lewis

"Hotell New Hampshire" av John Irving

Det varierer, men for de fleste bøkene, kan jeg si at jeg husker hovedtrekkene i handlingen i en slik grad at jeg kan gi et kort sammendrag av handlingen. Men hver gang jeg ser over min liste over bøker jeg har lest, finner jeg alltid noen bøker jeg knapt husker noe som helst av. På samme måte finnes det bøker jeg husker oppsiktsvekkende mye av, selv om det har gått flere år siden de ble lest. Jeg kan legge til at jeg i 2014 begynte med en ny rutine - nesten hver gang jeg fullførte en bok, skrev jeg et kort sammendrag på et ark (ca en halv side) , som jeg satte inn i samme perm som jeg oppbevarer leselistene mine. Kommer til å fortsette med dette nå i 2015 ;-) For meg er det litt viktig å huske grunntrekkene i handlingen, i alle fall fra de bøkene jeg liker.

Første bøker ut er "Hotell New Hampshire" av John Irving og "Prosessen" av Franz Kafka. Senere følger bl.a. tredje bok i serien om gatekatten Bob, bok 2, 3 og 4 i Anne K Elstads serie om Julie, "Svøm med dem som drukner" av Lars Mytting - og "Mormor hilser og sier unnskyld" av Fredrick Backman. Videre er ikke leseåret planlagt.

Av disse har jeg lest " Jonas", "En mann ved navn Ove", "Indias datter" , "Hundreåringen.." og "The world according to Bob" ( i norsk utgave). Din liste har dessuten gitt meg flere gode lesetips ;-)

Richard Siken - War of the Foxes

Min favoritt blant bøkene jeg leste i 2013 :-)

Boka vert kalla eit meisterverk og ein perfekt roman. Det kan vera mange motiv for å seia slikt, men det er ikkje sant.

Det er vel ikkje umogleg at boka prøver på å vera ein slags "perfekt roman" eller ein slags sjablongroman, men boka seier ikkje det. Det påfallande for meg er kor "konvensjonelt" eller "logisk" alt er. Til og med språket, som for øvrig er godt handverk, klart og utan unødvendig dilldall. Og den kronologiske fortellinga av eit liv. Kor opplagte ting som skjer, og ubalansen i komposisjonen som kjem av dette, det vil seia at dei 160 første sidene verkar for det meste unødvendige når ein ser på siste del av boka, der dei få "saftige" delene kjem (då er eg usikker på om det er ein slags kiosklitteraturhunger som gjer dei interessante for meg, eller om det er noko anna).

Det var ting eg likte i siste delen av boka, innsikter og "klokskap", svært gjenkjennbart, kanskje så enkelt og opplagt gjenkjennbart at det kunne forvekslast med det geniale, det vil seia det som alle trur dei kunne ha sagt om dei berre kom på det først. Eg lurar på om det er desse tinga som får folk til å lika boka.

Vitenbegjærlig?

Jeg er mangeårig fan av Ken Follett. Han kan som få fortelle en historie som belyser et historisk emne, samtidig som han menneskeliggjør det gjennom personene sine.De to første bindene i denne siste trilogien skuffet meg imidlertid litt. Lerretet ble litt for stort, personene litt for overflatiske. Samtidig skildret han begivenheter som for meg var velkjente gjennom mange andre bøker, både fiksjon og dokumentar. Denne siste boka likte jeg bedre. Han har greid å begrense fokus litt, og personene lever bedre. Grepet med å skildre verdensbegivenheter gjennom de store politikernes assistenter fungerer fremdeles godt, synes jeg (som aldri kan glemme Upton Sinclair og hans Larry Budd).Avslutningen med Berlinmurens fall blir litt tam, men jeg forstår at han måtte ha den med. Men alt i alt: Jeg har kost meg gjennom 1100 sider.