Bokelskere.no

Det er riktig å si at folk faller for hverandre. Vi glir ikke, sklir ikke, snubler ikke inn i det. I stedet ramler vi med hodet først utfor et stup og ser om vi greier å fly sammen. Kjærligheten er kanskje irrasjonell, men vi velger å risikere alt for den.

Det er sant som de sier: Livet er både salt og søtt. Og jeg håper vi alltid vil dele begge deler.

Uansett hvor viktige vi tror vi er, er vi ikke annet enn en fotnote i naturens kretsløp.

Jeg visste ikke hva disse fremmede menneskene hadde gitt meg, før en av dem tok på den ødelagte, forvridde, ubrukelige kroppen min og fikk meg til å skjønne at jeg ikke var så ekkel som jeg trodde. Og det var da jeg skjønte at selv om familien kanskje er de som plukker oss opp, igjen og igjen, så kan fremmede også redde oss - selv om de ikke vet at de gjør det.

Ingen av oss vet hva vi tåler før vi må

Men jeg lærte for lenge siden at fantasien er min største gave, og kommer alltid til å være takknemlig for det: Den var nøkkelen som åpnet fengselsporten og lot meg slippe ut, døra jeg gikk igjennom for å finne og erobre nye verdener - stedet der jeg var fri.

Hvis det var tre furier i historien min, så het de Frustrasjon, Frykt og Ensomhet. I sju lange år gikk de igjen på den mørke stien gjennom tankene mine - ni år hvis man mener at jeg våknet den første gangen jeg begynte å vake på livets overflate. Mange ganger vant de nesten over meg, men heldigvis lærte jeg meg hvordan jeg skulle kjempe imot dem, og det hender fortsatt at vi møtes til dyst.

Når jeg hadde behov for å glemme, kunne jeg alltid slippe fri. Uansett hvor fortvilet jeg ble, fantes det alltid et sted der jeg visste at jeg kunne miste meg selv, i fantasien min. Der kunne jeg være alt jeg ville være.

Hver eneste person i familien min - foreldrene mine, broren og søsteren min - har mistet mye fordi jeg er syk. Jeg kan ikke vite sikkert, men det hender at jeg lurer på om alle disse knuste håpene og drømmene er grunnen til at en mann så intelligent som pappa har lært seg å skjule følelsene sine, gjemme dem så dypt at jeg noen ganger lurer på om han fortsatt vet hvor de er.

Jeg vet at folk flest tar tusenvis av avgjørelser hver eneste dag, om hva de skal spise og ha på seg, hvor de skal gå og hvem de skal møte, men jeg er ikke sikker på om jeg vil greie å ta en eneste èn. Det er som å be et barn som har vokst opp i ørkenen, om å stupe ut i sjøen.

De fleste snakker ved, rundt, over eller om meg, så alle som snakker til meg som om jeg er noe mer enn en rotgrønnsak, er uforglemmelige.

Jeg har brukt så lang tid på å godta at jeg er fanget i kroppen min - på å avfinne meg med det umulige - at jeg er redd for å tro at jeg kanskje kan greie å snu skjebnen. Men uansett hvor redd jeg er, så føler jeg vingene til en fugl kalt «håp» slå mykt inni brystet mitt. For kanskje kommer noen endelig til å skjønne at jeg er her.

Hva vil skje med oss hvis verdenen vi har kjent så lenge forandrer seg så mye at den kommer ut av sin egen akse? Jeg er så vant til å leve i bur at jeg ikke vet om jeg vil greie å få øye på en åpen horisont, ikke engang om den befinner seg rett foran nesen min.

Samværet var viktig, men i Scientologikirken hadde de en konkret plan, et sett med kurs som var lagt opp på en gradient med klart definerte mål for hvert trinn. Det var noe forløsende over et slikt konkret og praktisk opplegg. Jeg fikk en god følelse av å "komme hjem" og å virkelig passe inn.

Barn er flinke til å spørre og grave for å finne ut hvorfor verden er som den er. Voksne kan gå lei av barns utrettelige søken etter å utforske og vite. Særlig går de lei når de selv ikke lenger kan svare på podens merkverdige betraktninger. Når svarene uteblir, eller de blir bedt om å tie stille, slutter mange barn å spørre. Senere slutter de å undre. I stedet for å be meg tie stille eller slutte å stille så vanskelige spørsmål, oppfordret min mor meg til å fortsette min søken etter svar.

Jeg hadde lagt merke til at sanseinntrykkene var sterkere i barndommen enn de var i ungdomsårene. Himmelen var ikke like blå, sanden var sand og grus var ikke ulike små steiner. Vinden var vind og lufta var det den var. Jeg sanset mye, men ikke like sterkt som før. Det var kommet en slags avslepenhet i tilværelsen. Jeg var mer opptatt av å finne svarene på de store spørsmålene, i det fysiske universet, blant stjerner og planeter.

Det ble en helt egen verden, mine turer til Blindern. Det var som om jeg skapte meg et eget univers frikoblet fra alt annet. Her var det ingen andre som bestemte hva jeg skulle gjøre - jeg var selvstendig og stod helt på egne ben. Ingen av mine venner fra Tveita var der, og min familie nikket bare anerkjennende da jeg fortalte om dagens tur til kunnskapens høyborg. Handlingene var mine. Følelsene var mine. Ingen diktater, ingen oppgaver som måtte gjøres, ingen forpliktelser. Det var kun meg og min frie vilje. Ren utforskertrang blandet med kreativ lyst var en herlig følelse. Frihet.

Det kriblet i magen første gang jeg som tolvåring tok T-banen til Blindern og gikk nervøst inn i fysikkbygget. Mannen i vaktkontoret var hyggelig og hjelpsom. Han skulle vise seg å være en fantastisk pedagog. Frank var like stor til sinns som han var stor rundt magen. Han skulle ikke ha barn, men han visste hvordan å nøre oppunder interessen til en liten nerd.