Bokelskere.no

«Jeg vet ikke. jeg vet ingenting om naturen. Jeg liker den ikke.»
«Hvordan kan man la være å like naturen?»
Sebastian tenkte seg litt om selv om han innerst inne visste svaret.
«Den er bare der. Den tenker ikke. Jeg har problemer med ting som ikke tenker.»
«Det er antagelig derfor jeg liker den,» sa Vanja stille.
«Fordi den bare er. Den tenker ikke, den lyver ikke, den prøver ikke å ta sitt eget liv ...»

Litt for langt unna til å være nær.
Litt for nær til ikke å kjenne noe.

Fortellingen om de sataniske vers går i korthet ut på at Muhammed først hevdet at Allah tillot dyrkelsen av flere av arabernes guder. Siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert ham til å framsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Historien har naturligvis gitt opphav til store debatter, både i vår tid og tidligere. Mange spørsmål er blitt stilt: Dersom Muhammed fikk gale vers fra Allah, kunne han da være en ekte profet? Eller var det slik at han egentlig fikk sine vers fra Satan? Alternativt kunne Muhammed selv ha funnet på versene sine, og dermed iblant gå seg bort i de teologiske irrgangene.

Disse spørsmålene er bare noen av dem som er blitt stilt i forbindelse med den århundrelange debatten om de sataniske vers. I vår egen tid huskes disse versene først og fremst fordi de dannet utgangspunkt for forfatteren Salman Rushdies berømte bok Sataniske vers fra 1988 (den norske oversettelsen kom i 1989). Utgivelsen førte til at Salman Rushdie måtte gå under jorden i mange år etter at det iranske presteskapet hadde utstedt en såkalt dødsdom over ham.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre. På dette punkt råder det ingen uenighet mellom moderne vestlige forskere og ideologer innen ulike avskygninger av den islamistiske bevegelsen.

Første gang folk flest i Vesten ble klar over hvor viktig Muhammed-skikkelsen og den gjenfortalte beretningen om ham var for muslimer flest, var under Rushdie-saken i 1989, da mange tusen ennå forholdsvis nyinnvandrede muslimer marsjerte blant annet i Oslos gater for å støtte ayatollah Khomeinis såkalte dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Grunnen var at Rushdie angivelig hadde fornærmet profeten Muhammed. Dette var paradoksalt nok året da det kommunistiske system var i ferd med å utkjempe sin dødskamp, og Vesten var langt mer opptatt av kommunismens undergang enn av hva en den gang forholdsvis marginal gruppe i de vestlige samfunn måtte mene om en profet som hadde levd i et land langt borte for veldig mange århundrer siden.
Men så, med framveksten av politisk islam, islamismen, og endelig med den danske karikaturstriden omkring 2005/2006, ble det definitivt klart også for den brede offentlighet i Vesten hvor viktig Muhammed-bildet er for svært mange av dagens muslimer - og dermed også for de vestlige samfunn.

Det ser ikke ut til å være tilfeldig at Muhammed giftet seg med Maymunah. Hun var søster til konen til al-Abbas, Muhammeds onkel og tidligere beskytter, som samtidig var et framtredende medlem av Quraysh-stammen. Etter å ha ligget i krig med Quraysh-stammen i flere år tok Muhammed i bruk alle mulige metoder for å vise at han ønsket å forsone seg med dem, forutsatt altså at stammen gikk over til hans tro.

Det er bemerkelsesverdig at de muslimske historikerne ikke legger det aller minste skjul på at Muhammed var sterkt uønsket da han nesten syv år etter utvandringen til Medina vendte tilbake til sin fødeby. Betegnende er det at hele befolkningen ser ut til å ha flyktet fra byen mens Muhammed skulle foreta sine pilegrimshandlinger. Heller ikke da Muhammed innbød lederne av Quraysh-stammen, sine egne slektninger, til å være med og feire bryllup, gikk stammens ledere med på å gjøre gode miner til slett spill. I stedet ba de ham om å forsvinne ut av byen fortest mulig.

Montgomery Watt setter felttoget mot Tabuk i et langt større perspektiv enn det al-Waqidi synes å antyde. Han mener at Muhammed innså at hans stat på Den arabiske halvøya ikke kunne bli holdt sammen i framtiden hvis den skulle basere seg på handel. Mekka gjenvant nemlig aldri sin posisjon som dominerende handelsby etter Muhammeds angrep og seinere erobring. Årsaken til dette var blant annet forbudet mot renter, som førte til at rikdom ikke kunne samles opp i samme grad som før.

Det som gjorde Muhammed til en så enestående politiker, skriver Watt, var at han, i motsetning til de aller fleste av sine tilhengere, så at det muslimske fellesskapet og den indre freden på Den arabiske halvøya «bare kunne bli opprettholdt hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen». Felttogene mot nord var dermed av aller største betydning for å skape en stabil arabisk stat, slår Montgomery Watt fast.

Dette var en langsiktig politikk hvis fordeler ikke stod klart fram for den store hop. (..) Da ordren om å marsjere til Tabuk, ble som vi har sett et antall menn fra ansars rekker hjemme, skriver Watt.

Den britiske teologen og historikeren fastslår at striden med dem som heller ville sitte hjemme og nyte sin nyvundne rikdom enn å dra ut på nye erobringstokter, er den siste krisen i Muhammeds liv. Han løste denne krisen ved enten å tvinge eller å overtale tilhengerne sine til å forstå at kravene hans om fortsatt ekspansjon og videre krig mot nabostammene ikke kunne ignoreres. De som ignorerte ham, fikk føle hans overveldende makt.

«På denne måten etablerte han det islamske fellesskapet på et grunnlag som var solid nok til å sette det i stand til å ekspandere helt til det ble et imperium,» skriver Montgomery Watt.

For meg er ikke det viktigste å få penger, men det viktigste vil være at nå kan jeg vise at jeg kan jobbe, at jeg klarer noe, at jeg gjør noe nyttig. Helt siden jeg kom til Norge, har tante og onkel sagt at jeg er helt ubrukelig, nå har jeg lyst til å vise dem at jeg klarer noe, at jeg kan jobbe. Jeg er lei av folk som sier at jeg er gal, ubrukelig og syk.

Jeg trodde at den kulturen vi hadde i Somalia, var den eneste og beste, men her i Norge ser jeg at ting blir gjort annerledes. Her ser jeg fedre som er ute og leker med barna sine, barn som blir respektert, barn som ikke slåss. barn som blir snakket med og ikke til. Selv om det var krig i landet mitt, var jeg aldri i tvil om at kulturen vår var riktig. Jeg orket ikke mer av krigen, og da jeg fikk mulighet til å forlate den, var kulturen og språket det eneste jeg kunne ta med meg til mitt nye land.

Al-Tahtawi, som observerte forholdet mellom kjønnene i Paris 30 år senere, klaget også over at tingenes «naturlige tilstand» var snudd opp ned. «Her er mennene kvinnenes slaver og står under deres kommando,» skrev han, «uansett om de er pene eller ikke.» Al-Jabarti og al-Tahtawi kom fra et samfunn der respektable kvinner måtte oppholde seg på egne rom i hjemmet og bevege seg anonymt på offentlig sted under lag på lag med klær og slør. Slik var forholdene i Kairo fremdeles da Ahmad Amin var barn. Amin beskriver moren og søstrene som «tilslørt, de så aldri andre mennesker eller ble sett av dem annet enn bak slør».
I 1890-årene begynte egyptiske reformister å ta til orde for en annen rolle for kvinner, og ingen mer kraftfullt enn advokaten Qasim Amin (1863-1908), som hevdet at den nasjonale kampen for uavhengighet måtte begynne med å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.
Qasim Amin (ikke i slekt med Ahmad Amin) var født inn i en privilegert familie. Hans tyrkiske far hadde tjenestegjort som ottomansk guvernør og oppnådd rang som pasja før han flyttet til Egypt, og studerte juss i Kairo og Montpellier. Han vendte tilbake til Egypt i 1885, og ble snart trukket inn i reformistiske sirkler omkring Muhammad Abduh.
Mens hans kolleger debatterte islams rolle og den britiske okkupasjonens betydning for Egypts nasjonale gjenoppvåkning, fokuserte Qasim Amin på kvinnenes status. I 1899 skrev han sitt banebrytende verk Kvinnenes frigjøring. Han skrev som muslimsk reformist med tanke på muslimske lesere, og knyttet an til en sekulær nasjonalistisk agenda for frigjøring fra kolonistyret.

Kvinnene i Egypt var nektet utdannelse og arbeid, og i 1900 kunne bare 1 prosent av dem lese og skrive. Som Qasim Amin hevdet den gang, og som forfatterne av FNs rapport om araberlandenes utvikling fremdeles hevder den dag i dag, er kvinnenes manglende muligheter noe som setter araberverdenen tilbake. Slik Qasim Amin sier det, «utgjør kvinner minst halve verdens befolkning. Ved å opprettholde deres uvitenhet nekter et land seg å utnytte halve befolkningens evner, med åpenbare negative konsekvenser». Hans kritikk, skrevet på klassisk arabisk, var bitende:

I generasjoner har våre kvinner vært underordnet de sterkes styre og holdt nede av menns mektige tyranni. Mennene på sin side har ikke ønsket å betrakte kvinner som egnet til annet enn å tjene menn og bli ledet av menns vilje! Menn har slengt mulighetenes slør i ansiktet på kvinnen og på den måten hindret henne i å tjene til livets opphold. Følgelig var kvinnens eneste utvei å bli hustru eller hore.

Forholdet mellom mann og kvinne inntar en viktig plass i islamsk tenkning. I konservative islamske samfunn i dag er det samlivet mellom Muhammed og hans hustruer som utgjør selve grunnlaget for tesene om hvordan en islamsk familie skal se ut. Tykke bøker er skrevet om temaet, men for oss i Vesten har det naturligvis vakt særlig oppsikt at islam godkjenner polygami, det vil si at èn mann kan ha flere hustruer, mens en kvinne bare kan være gift med èn mann. Dette er hjemlet i ett av Koranens mest kjente vers, det som er nedskrevet i kapittel 4, vers 3:

Hvis dere frykter at dere ikke skal være i stand til å være rettferdige mot de foreldreløse, gift dere da med kvinner som det måtte behage dere, to, tre eller fire, men hvis dere frykter at dere ikke skal bli i stand til å behandle dem rettferdig, gift dere bare med èn eller med en som dere eier på høyre hånd [det vil si en slavinne]. Det vil være mest passende for å forhindre at det gjøres urett.

En troende muslimsk mann kan altså ta seg inntil fire koner og i tillegg holde seg med så mange slavinner som han ønsker. I utgangspunktet gjaldt denne bestemmelsen for alle muslimer, også for Muhammed. Men så snart han kom til Medina og fikk politisk makt, begynte Muhammed å innlemme langt flere i sitt harem enn de fire kvinnene han hadde foreskrevet som maksimumsgrense i det siterte koranverset. At Muhammed kunne ta seg så mange koner og slavinner han ønsket, ble hjemlet i en formulering i Koranen som lyder: «Dette er bare for deg og ikke for de troende.» Koranens kapittel 33, vers 50 lyder i sin helhet slik:

Du profet, vi har gjort lovlig for deg alle dine kvinner som du har betalt medgift for og dem som du eier på høyre hånd fra de krigsfanger som Allah har utpekt for deg og døtre av dine onkler og tanter på farssiden og morssiden som emigrerte fra Mekka med deg og enhver troende kvinne som gir sin sjel til profeten hvis profeten ønsker å gifte seg med henne. Dette er bare for deg og ikke for de [andre] troende. Vi vet det som vi har forordnet dem [det vil si forordnet for de andre troende] angående deres hustruer og dem deres høyrehendte besitter [det vil si slavinner]. Dette for at det ikke skal være noen vanskelighet for deg. Allah er tilgivende og barmhjertig.

En som kommenterer dette, er den danske historikeren Frants Buhl. I sin omtale av Muhammeds karakter skriver han at religionsstifteren var blant de mennesker som ærlig og redelig mente at målet helliger middelet. Derfor kunne han erklære at visse ting nok ikke var bra, men så lenge det tjente Allahs sak, ville man få tilgivelse for det. Deretter skriver Buhl:

Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.

Buhl siterer koranverset som er gjengitt ovenfor om at det kun er tillatt med fire koner. Han bemerker at Muhammed følte seg hemmet av denne begrensningen. Derfor ble den dispensasjonen som er nedfelt i Koranens kapittel 33, utstedt til gunst for ham selv, men med utelukkelse av alle andre, påpeker Buhl.

Buhl er naturligvis ikke den eneste vestlige historiker som har kommentert Muhammeds forhold til kvinner og måten dette nedfelte seg i hans religiøse forkynnelse på. Maxime Rodinson behandler spørsmålet inngående i sin Muhammed-biografi. Han tar et oppgjør med «moderne kristne teologer» som har hevdet at Muhammed begrenset antall koner til fire som et ledd i en langsiktig plan for å innføre monogami – engifte – blant araberne. Den angivelige grunnen til at man ikke kunne innføre engifte med ett slag, var at araberne var for primitive, hevder disse teologene ifølge Rodinson.

«Hva man her ser, er et typisk eksempel på barnslige unnskyldninger som – slik det er vanlig i slike tilfeller – står i direkte motstrid til den historiske ånd,» skriver han. Det er nemlig slett ikke sikkert at ubegrenset polygami – det vil si at menn kunne ta seg så mange koner de måtte ønske – var utbredt i det før-islamske Arabia. Koranverset som gir menn tillatelse til å ta seg inntil fire koner, innebærer ikke noen begrensning, men derimot en tilskyndelse til å gjøre nettopp det, mener Rodinson.

Montgomery Watt har stort sett sammenfallende synspunkter med Rodinson på dette punktet. I verket Muhammad at Medina leverer han en lengre sammenfatning av eksistensen av matriarkalske familieforhold i det før-islamske Arabia, i den grad vi er i stand til å si noe om fenomenet ut ifra det foreliggende kildematerialet. Medina var en av de byene der familielinjene ble regnet etter morens slekt, og ikke etter farens. Det finnes neppe belegg for at det ble praktisert grenseløst polygami i det før-islamske Arabia, det vil si at èn mann hadde flere koner som han levde med i sitt eget hus, sier Montgomery Watt.

Den britiske teologen og historikeren mener at bestemmelsen om flerkoneri i islam kom inn i Koranen rett etter slaget ved Uhud. Omkring 70 muslimer ble drept i slaget, og det muslimske samfunnet hadde dermed et stort antall kvinner som måtte tas vare på. «Det var utvilsomt for å løse problemet med et stort antall kvinner uten forsørgere at man oppmuntret til polygami,» skriver Watt. Han føyer til at Muhammed må ha sett dette i et videre perspektiv: Siden Muhammed selv hadde vidtrekkende planer om militær ekspansjon utover Arabias grenser, må han ha tenkt på spørsmålet om økt folketall, skriver Montgomery Watt.

Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.

Et visst mangfold er bra, for det gjør samfunnene mindre ensrettet, stimulerer til mer innovasjon og er bra for økonomien, men for mye mangfold underminerer samhold, tillit og samarbeid, samtidig som det skaper solsial ulikhet, dårligere økonomi og mindre velstand. Collier konkluderer på bakgrunn av dette at migrasjonen fra ikke-vestlige land bidrar til desintegrasjon i de europeiske samfunnene, og advarer mot å la senere års massemigrasjon fortsette.

Begrenset migrasjon kan være bra for både fattige og rike land, men massemigrasjon påvirker som regel begge parter negativt.

Det finnes mange land med autoritære regimer eller med svak respekt for menneskerettigheter, men løsningen kan ikke være at alle som bor i disse landene per definisjon skal ha krav til å bli borgere i demokratiske land.

De arabiske tradisjonssamlerne gjengir et stort antall enkeltberetninger som berører Muhammeds forhold til kvinner. En samlet framstilling av dette temaet finnes to steder i våre kilder: Al-Tabari vier et helt kapittel i sitt verk til Muhammeds mange ekteskap. Det samme gjør Ibn Hisham, mannen som redigerte verket til Ibn Ishaq. Dessuten kan man lese om religionsstifterens ekteskap også hos den arabiske 1300-tallshistorikeren Ibn Kathir. Beretningen nedenfor følger i all hovedsak de versjoner som al-Tabari og Ibn Hisham gir, både av Muhammeds mange ekteskap og hans forhold til ulike slavinner.

Khadija - den første hustruen

Både al-Tabari og Ibn Hisham er enige om at Muhammed først var gift med Khadija i mange år, og at han hadde ni kvinner i haremet sitt da han døde i år 632. Alt i alt giftet han seg med flere enn disse tilsammen ti kvinnene mens han levde, men av ulike årsaker ble flere av ekteskapene erklært for ugyldige. To av ekteskapene var såkalt "ikke fullbyrdet", hvilket vil si at han av ulike årsaker ikke hadde seksuell omgang med to av kvinnene han giftet seg med, noe som betød at disse ekteskapene ikke var gyldige. Muhammed skilte seg dessuten fra flere andre kvinner.

Diskusjonen om bønneretningen, om man skulle be vendt mot Jerusalem eller mot Mekka, opptok tydeligvis Muhammed og hans tilhengere sterkt. Montgomery Watt er en av flere historikere i nyere tid som behandler dette inngående. Han peker på at så vel valget av den muslimske ukentlige fridagen som valget av bønneretning, "qibla" på arabisk, hadde å gjøre med Muhammeds forbindelse med jødene.

I tiden etter at det var blitt klart at Muhammed kom til å utvandre til Medina, ser det ut til at han brukte den eldre religionen, det vil si jødedommen, som modell for islam. Når han ba sine bønner, vendte Muhammed i denne perioden seg i samme retning som jødene, det vil si mot Jerusalem. Av Ibn Ishaqs tekst framgår det også at da Musab ibn Umayr, Muhammeds utsending til Medina, fikk i oppdrag å samle de troende muslimer til bønn, skulle det skje på den dagen da jødene forberedte sabbaten, det vil si fredag. Fredagsfeiringen, som er blitt et av islams særtrekk, er altså på et vis forbundet med jødedommen, påpeker Watt. Seinere, da Muhammed havnet i konflikt med jødene i medina, ble bønneretningen endret til Mekka.