Jag förstod att livet kunde bli lite mer avslappnat om jag hade tillgång till en joint, och det var början på ett långvarigt beroende.
Ute på gata glødet menneskenes ansikter i den sene kveldssola, som om hele verden skamrødmet ved tanken på hva natten kunne bringe med seg.
Det kunde förbli min egen smärtsamma hemlighet. Om jag inget sa skulle ingen få veta. Men i det, precis som i så mycket annat, hade jag helt fel.
Alla möjliga tankar snurrade runt i huvudet på mig. Det var liksom enklare att hålla sig undan och låtsas att det aldrig hänt. På sätt och vis kändes det som om jag skyddade mina föräldrar - det blev lindrigare för dem om jag inget sa. Jag älskade dem så mycket, det här skulle förstöra allt och splittra familjen. Jag hade inte en enda vän utanfor familjen, ingen annan som brydde sig om mig. Fast mitt liv förstörts stod jag inte ut med tanken på att också förstöra alla andras genom att skvallra. Jag var bara tolv år och kunde helt enkelt inte ta in vad som hänt.
Sjøen smilte under sola tak og anna; så gråna han til att. Så bevra lyse i småbåra all veg utetter. I dag som ein anna dag ja.
Ja, han var lærer. - Og som lærer fikk han mye menneskekunnskap gjennom livet sitt. Olav Duun var en klok mann.
Takk for info, Dun Aenghus. :)
Jeg har tatt fram de bøkene jeg har av Olav Duun nå i de siste dagene. Frisker opp mye når jeg blar i bøkene, og har lyst til å lese dem om igjen på ordentlig.
De bøkene jeg har av Olav Duun er denne gigantboka jeg har nevnt i trådstarten, og videre har jeg en gigantbok til: Juvikfolket - seks romaner i en "veldig ættesoge om juvikingane" - "ei indre Noregshistorie gjennom 2-300 år, Menneske og maktene - ei skildring av og om naturkreftene og menneskene som lever med alle disse ramsalte kreftene, som ingen kan temme, for her lever menneskene i et lite samfunn på ei øy, på godt og vondt, Ettermæle - en skildring av en vis mann - en dikter, - som har søkt etter sannheten og sett virkeligheten, - i stort perspektiv og i alle motsetningene i menneskelivet ...
Ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese bøkene om igjen snart, - når mørketida igjen er over oss.
Historien viser at umenneskeliggjøring er en forutsetning når man skal gjøre noe vondt mot andre. Da europeerne koloniserte Amerika, ble indianerne framstilt som primitive dyr som var i veien for sivilisasjonen. I den tyske propagandaen på 1930-tallet ble jødene referert til som skadedyr som måtte utryddes. Jeg tenkte på filmen om hotellverten i Rwanda som reddet flere tutsier under massakrene på begynnelsen av 1990-tallet. Hutu-militsen omtalte tutsiene konsekvent som kakerlakker. I Gaza var merkelappen «terrorist» eller «Hamas-barn».
Både Fatah og Hamas springer ut fra Det muslimske brorskap, motstandsbevegelsen mot britisk kolonialisme som ble etablert i Egypt i 1928. På 1930-tallet ble det etablert en palestinsk gren av organisasjonen, som sloss mot det engelske mandatstyret i Palestina og protesterte mot den økende sionistiske koloniseringen. Den første lederen var Izz ad-Din al-Qassam, og Hamas' væpnede gren, Qassam-brigaden, er oppkalt etter ham.
Yasir Arafat deltok i styrkene som Det muslimske brorskap i Egypt mobiliserte, og som kjempet mot den sionistiske terrororganisasjonen Haganah i Sør-Palestina. Arafat ble arrestert for første gang i 1954, sammen med medlemmer og sympatisører av Det muslimske brorskap. Det var etter at brorskapet hadde gjort et attentatforsøk mot den egyptiske presidenten, Gamal Abdel Nasser. Khalil al-Wasir, også kjent som Abu Jihad (far til Jihad), og flere av de andre grunnleggerne av Fatah, hadde en fortid i Det muslimske brorskap.
Snøen var i ferd med å gi seg. Det var som om snøflakene var svimeslått av kulden.
Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.
Det er lenge siden jeg leste Duun nå. Denne utgaven min, som er en gigantbok fra Aschehoug fra 1991, la jeg i sin tid inn selv, og skannet inn omslagsbildet også, siden jeg ikke fant denne utgaven fra før på bokelskere.
Jeg fant på nytt fram boka igjen i dag, for det var blitt lenge siden sist, - og jeg fant blant annet et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et meget godt eksempel på skildringa til Duun:
"Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?"
Jeg observerer her nå at jeg er den eneste bokelskeren som "følger" denne boka.
Antagelig har jeg lagt den inn selv, for snart 6 år siden, fordi jeg ikke fant akkurat denne utgaven blant Olav Duuns bøker på bokelskere. Og antagelig er det slik at det er bare jeg som får opp denne utgaven når jeg søker på bøker av Olav Duun.
Nå blir spørsmålet mitt, er det virkelig slik at det er bare jeg som har denne utgaven av Medmenneske, Ragnhild, Siste leveåre og Vegar og villstig, utgitt av Aschehoug i 1991 her på bokelskere?
(..) sjæla kan få to slag sott, liksom kroppen. Svartsykja er svart, men æressykja er svartare.
Nei sjå kor dei har døydd her òg, døydd og døydd. Ein heil tusterskog med gravkors og merke. Å ja, menneske, du døyr da flittig nok, men korleis har du levd?
Dagane kom og gjekk, over Stavsund som over bygda elles. Somme av dem var gråe kvardagar, der var ikkje himmel over dem, syntes ein, berre regnvèret eller skodda, ja og ikkje bles det og ikkje let det vera heller. Det var no dei dagane. Andre av dem kom i sol og gjekk i sol, og om det så var Håkon så måtte han sjå dem: Stavsund låg der, så gild ein gar du berre vilde sjå, og bygda i kring lyste det og skjein på, haugar og moar og gar for gar; lande kunde opne seg med ei uventa vidd framfor han, verda er ikkje nokon dårlig ting, og det er ikkje livet heller.
Sia såg han den dagen for seg rett som det var: Slik var den ting, og slik var det. Det var ein av grådagane om sommaren, skyer over all himmelen, men lyst like vel, lyse stod ned gjenom skygluggane over lande og fjorden, stod der til glede for ein grov og vèrsliten ein.
Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.
Takk for at du minnet meg på Duun og Medmenneske i dag. Jeg måtte finne fram boka, for det var lenge siden sist, - og jeg fant et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et godt eksempel på skildringa til Duun:
Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?
Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?
Nesehårene hans er utrimmet, og de skjelver som edderkoppbein når han blåser på teen. Han er ustriglet - noe som er et tegn på sunnhet, etter min mening.
Ja, de fleste glemmer fort,
det som skjedde igår, i juli, ifjor, i forfjor
eller på 80-tallet.
Å lese boka om Muhammed, av Halvor Tjønn, er en orgie i blodsutgydelser, hodekapping og henrettelser.
For ikke å snakke om tilfangetaking av kvinner, som fordeles på de forskjellige krigerne, til krigernes seksuelle forlystelse, enten som slavinner eller koner i haremet.
Profeten selv hadde ekstra mange koner,
tillatt av Allah selv,
etter nok en åpenbaring,
der profeten skulle ha en særrett om så mange koner han bare ønsket, pluss slavinner,
mens alle de andre mennene i hærfølget måtte nøye seg med opptil fire koner pluss slavinner.
Akkja - det var harde tider den gang ...