Bokelskere.no

En ting er uomtvistelig sikkert: Alle som blir misbrukt seksuelt som barn, vil få store psykiske problemer som følge av dette – før eller seinere. Hvor alvorlige problemer en får, avhenger av hvor nær gjerningsmannen eller -kvinnen en sto, hvor lenge misbruket varte, og om det er vold og trusler involvert i tillegg. Dessuten hvor sterk en selv er som person. Jeg tror de fleste forstår dette.

En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. De voksne gjør jo det de vil med en, uansett hva en vil sjøl. Det er ikke noe en kan gjøre for å forhindre at det vonde skjer. Denne følelsen forfølger en gjennom livet. En føler seg alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper mot noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenige, så kjennes det som å slåss mot mammuter.

Gjennom dager og måneder og år var det èn ting som holdt meg oppe og som jeg kjempa desperat for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold.
Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg fikk ved at jeg aldri gjorde mine egne barn noe vondt da de var små, så er dette at jeg overlevde det største jeg har fått til i livet. Ondskapen til mamma og pappa ødela meg ikke, selv om den skada meg aldri så mye.

Seksuell mishandling, da ofte i sammenheng med vold, er trolig den viktigste årsaken til alvorlige psykiske lidelser.

Den lille gården lå slik til at når månen skinte på den om natten, så den ut som den var av sølv. Derfor ble den kalt Silverstuen.

Nicky var et fenomen i det stygge huset, hvor veggene sugde opp eimen av kastebevissthet og det ubestemmelige innholdet av de evig boblende kjøttgrytene. En ener i en støyende, etnisk fargeorgie.

Hvis det erkjærligheten som påføres oss sår, hvordan skal vi da helbredes?

Cheries ansikt var uttrykksløst, bortsett fra en sitring ved munnviken nå og da, som betydde hva? Hun kikket på neglene sine og bestemte seg for å bruke tennene sine til litt manikyre.

Han satte tomflasken fra seg på bordet og kom med en serie høylytte rap, som en rasende sjøløve som kaller på sin make.

Slipset hang skjevt og håret strittet til alle kanter, som en hveteåker som trengte tresking.

• jeg har gikt i skulderen og i kneet. Skulderen er brukket to ganger. Legene rørte den ikke, tok bare røntgen. Jeg har hatt minst to operasjoner for stær, men jeg har aldri hatt et hull i tennene. Se selv. Hun åpnet munnen. Riktig nok, ingen plomber, ikke så rart kanskje, når du ikke har en tann i munnen.

Nylonteppet var i to grønnyanser og så langflosset at det kunne trengt en omgang med gressklipperen.

Det siste jeg så av henne var kittelen som svulmet i vinden. Hun lignet en varmluftsballong sekundet før oppstigning.

Al-Hadra, området innenfor og utenfor, i flere dagsreisers omkrets, hadde vært slik siden Gud skapte jorda. Fordi folks liv i stor grad var preget av vansker og prøvelser som følge av regnet som aldri kom, og karavaner som uteble, og med det prisstigning på mel, sukker og lin, var de blitt såpass vant til dette livet at de ikke ventet seg noe bedre. Hvis det ble trangt av folk på jorda, så måtte noe skje. Som oftest var døden en sikker løsning på problemet. Døden i form av plyndringstokt eller strid, som ofte oppsto som følge av uoverensstemmelser om beitemark og vann, eller i form av sykdom som brøt ned folk og dyr. Det var døden som skapte balansen som gjorde folk i stand til å fortsette å leve, og hvis noen av mennene var trette av død og ikke kunne eller ville drepe hverandre, så drev den innstendige, sterke trangen til å reise som kom med karavanene dem til å dra uten større forberedelser eller forutgående planlegging. Da de var reist, var det litt bedre plass på jorda til dem som ble igjen, og livet gikk videre.

"Beduiner har kort lunte," sa amiren, "som en stormsky som rister av seg regnet og drar videre. Hvis man overlater dem til seg selv, tar de kål på hverandre."

Det er ingen andre i familien min som liker å løpe - ikke som jeg vet om - men bestemor likte å gå. Hun sa at da hun var ung og var forbannet på en venn, så pleide hun å skrive vennens navn med kritt på skosålen og gå til navnet var borte. Hun sa at innen krittet var slitt vekk, så hadde raseriet gitt seg også.

Hun var ei av disse unge, hippe jentene som var på vei til å pushe tretti, og som du kjente igjen fra utallige skjønnhetsblogger. En slik kvinne som nipper til glass med kalorifattig latte på Aker Brygge- som forveksler magasinet Tara med nyheter, og som tror at et japansk skrifttegn på ryggen er et uttrykk for opprør.

Detaljer falmer, blir uklare og forsvinner, selv de som fortsatt sitter i minnet. Kanskje fødtes de av et ønske, kanskje av en tøylesløs fantasi. For ethvert forsøk på å hente fram igjen bildene av ting, steder og konturer butter mot glemselen som brer seg som varm vind og gjør alt som hendte til noe drømmeaktig.

Men ritualer gjør oss alle til komplette idioter. Akkurat som sånne fugler som sover med hodet bakover fordi forfedrene deres sov med hodet under vingen. Plutark har skrevet at det er tåpelig å bære sin nygifte kone over dørterskelen, for vi har glemt at det egentlig er en referanse til den gangen romerne røvet sabinerkvinner - og det skrev Plutark, for faen, for to tusen år siden. Vi ser fremdeles for oss døden som en mann med ljå. Vi burde i stedet brukt et bilde der han kjører John Deere-traktor.