Bokelskere.no

Kulturell avstand teller! Det nasjonale bråket som oppstod etter at Islamsk Råd Norge ansatte en niqabi ville ikke ha skjedd med en bunt danske innflyttere. Man får ikke Geert Wilders om en flokk med belgiere flytter over grensen inn i Nederland. Og problemet har ikke blitt mindre av at Norge i mange år promoterte en politikk som aktivt advarte mot det en stortingsmelding i 1980 kalte "assimileringsrisikoen".

Tillit er det viktigste her. Norge er i verdenstoppen når det gjelder generalisert tillit i samfunnet.

Lovene våre, dersom ein kan kalle dei lover, inneheld ei rekke straffeutmålingar for ulike lovbrot. Det er ikkje berre paragraf 152 i straffelova av 1991 som er kritikkverdig, denne paragrafen som straffar med førti piskeslag ei kvinne som har på seg bukser. Det er mange andre underlege paragrafar i dette lovverket, der det blir presisert korleis ein skal kutte nasen av folk, brekke armane deira, amputere beina på dei og skjere av dei kjønnet. Paragraf 148 straffar alle homoseksuelle med hundre piskeslag. Det er same "pris" som for valdtekt, det vil seie "to og ei halv bukse". Når det gjeld kjærleik mellom to vaksne folk som ikkje er gifte, er straffa svært streng. Det er steining. Paragraf 154 er spesielt merkeleg. Den seier at kvinner og menn som er samla på ein stad utan å vere gifte med kvarandre eller er i slekt, er forsamla på syndig vis, sidan ein av mennene i ein slik samanheng "kunne tenkast å utføre ei seksuell handling". Kor absurd kan det bli i dette bakvendtlandet?

Så jeg er veldig glad for at jeg lever i en kultur hvor kvinner ikke er en eiendom, hvor man ikke dreper politiske motstandere med jevne mellomrom, hvor det å kritisere religiøs makt ikke er forbundet med fare (vel...), hvor kvinnelige familiemedlemmer ikke må ha på seg kjønnsspesifikke plagg, hvor demokratiet fungerer forbausende godt, hvor alle har rett til å si sin mening, hvor store landmasser er satt av til bruk for alle, hvor rovdriftkapitalismen ikke bestemmer hvilke unger som ikke får skikkelig helsehjelp, hvor alle spytter i kassa slik at jeg ikke gikk konkurs da jeg trengte fire operasjoner for å fjerne hudkreft på øyelokket og hvor ungene mine slipper å tenke på klanvendettaer og etniske fordelinger i politikken. Jeg vil gjerne at vi bestemmer oss for å beholde den, og ikke, som filosofen Walid al-Kubaisi sier, blir en befolkning som er "preget av kulturelt selvhat og drevet av en nesten masochistisk drift til å korsfeste sin egen norske kultur og bringe sine egne verdier som offer".

Det er ingen som reiser fra en vel fungerende kultur til en som er helt katastrofalt feilslått.

Som sagt tidligere er jeg blitt sjokkert over hvor enkelt det er for mange i den politiske fløyen jeg alltid har identifisert meg med, å bruke negative personkarakteristikker på folk med andre meninger. Jeg har kranglet med høyresiden i mange år, også om meget brennbare saker. Jeg har hatt ytre høyre etter meg med drapstrusler, og de mest rabiate pro-israelske miljøene i Norge har kalt meg jødehater med stor entusiasme. Men jeg har aldri sett maken til den behandlingen deler av venstresiden nå gir helt normale mennesker som er uenige med dem. Hvilket egentlig er rart, ettersom venstresiden jo skal peke seg ut med sin empati og sin toleranse.

Ei gruppe martyraspirantar trudde at dei hadde funne ut kvar Bin Laden heldt til, sjølv om han aldri forlèt det fasjonable strøket i Khartoum, der han hadde luksusbustaden sin. Han var like fanatisk som dei, men dei meinte likevel at han ikkje heldt seg strengt nok til læra, og ville derfor kverke han. Under fredagsbøna opna dei eld i moskeen. Det blei eit blodbad. Kort tid etter reiste Bin Laden frå Sudan til Afghanistan. Før han drog, uttala han seg om dei ideologiske usemjene han hadde med vertskapet, som han meinte var for slappe når det gjaldt sharia. Folk hos oss har gjestfridom i kroppen og har alltid teke imot alle kulturar og tradisjonar. Dei skjønte seg ikkje på desse utlendingane som dei hadde opna dørene for, og som deretter feigt smelte dørene igjen så blodet fløymde. Alle fundamentalistane utnytta forresten at regjeringa vår hadde ei romsleg haldning, inkludert fundamentalistane i den kristne Herrens Frigjeringshær, ein opprørsstyrke med hovudkvarteret sitt i Khartoum. Slik hemna Omar al-Bashir seg på dei ugandiske styresmaktene som støtta den sørsudanske motstandsrørsla under John Garang. Nokre år seinare gav den same al-Bashir den ugandiske hæren løyve til å jage den kristne Herrens Frigjeringshær heilt inn i sentrum av hovudstaden vår. Dermed overgav han sine tidlegare allierte, slik han forresten overgav "Sjakalen" til Frankrike i 1994, denne terroristen som han hadde halde handa si over.

På den eine sida var det dei verdslege venstrepartia, kommunistane og Baathpartiet som var syrisk-irakisk inspirert. På den andre sida var det islamistane, som heilt tydeleg hadde store økonomiske midlar, og som dreiv vellykka kampanjar for å lokke til seg ungdommen. Med dei løgnaktige slagorda sine fekk dei i alle fall fort eit overtak på venstrepartia. Eg hadde kasta meg over dei islamistiske publikasjonane og sat igjen med ein bitter smak i munnen. Tekstane deira kunne reduserast til to ord: jihad, heilag krig, og lovnaden om paradiset. Kvar var det blitt av rettferda, den juridiske retten og demokratiet? Gløymde dei at politikk er styring av livet til folk her på jorda og ikkje av livet etter døden?
- Slik situasjonen er i Sudan no, er vi dei einaste som kan redde landet. Berre vent til vi kjem til makta, då skal vi endeleg ta oss av det daglege. Ikkje ein einaste sudanar kjem til å gå svolten, og orden vil bli gjenoppretta.
Slik snakka ein av dei ansvarlege i skolelaget til Den islamistiske redningsfronten, partiet som Hassan al-Turabi hadde grunnlagt.
- De har hatt makta i sju år, saman med Det muslimske brorskapet, og støtta Nimeiri. Kva har de utretta? Anna enn å føre oss ut i dette elendet vi er i no? spurde eg.
Eg fekk bare vage svar, lange monologar om dei islamistiske lovnadene for livet etter døden.

Å spille på religion i politisk kontekst er ikke ulikt det å spille på enhver annen identitet. Identitet er, og har alltid vært, en viktig politisk maktfaktor, fordi identitet er nært knyttet til følelser og kan bidra til å gjøre politikken personlig. Mens demokratisk valgte ledere i hovedsak krever ideologisk aksept og tillit fra folket for å ha legitimitet, krever totalitære regimer en langt større grad av emosjonell aksept for å kunne beholde makten. Derfor fungerte saudiernes politiske strategi med å spre wahabismen til nabolandene.

Eg meiner at den fremste oppgåva til ei regjering ikkje er å sørge for at alle kjem til paradiset etter døden, men å konsentrere seg om livet til folk her på jorda. Dei kan til dømes få bygd skolar og sjukehus.

Det er forbode for kvinner å kjøre bil i Sudan. Kva vil skje dersom hundre sudanske kvinner bryt dette forbodet samtidig? Om dei sette seg bak rattet slik kvinner gjer i London eller Beirut, og samordnar protesten sin mot dette forbodet, kjører i kolonner i gatene i Jeddah eller Riyadh? Ville dei bli fengsla eller piska? Eg trur ikkje det. Det er berre slike sjokkhandlingar som kan føre til endringar.

Kva for klede er usømmelege? Kvar og ein har sin eigen definisjon. Er det ein hijab som ikkje skjuler halsen? Eit skjørt som ikkje dekker anklane? Kvar byrjar og sluttar ankelen? Kva med bukser? Er det bestemte modellar som er "usømmelege"? Paragraf 152 er formulert slik at det er umogleg å vite kvar det sømmelege sluttar, og kvar det usømmelege byrjar. Paragrafen er formulert slik at ei kvinne ikkje kan gå ut og vere sikker på at ho kjem heim igjen utan å ha vore på "politistasjonen for offentleg orden" og fått rullebladet sitt varig pletta.

Vi er arresterte for bruk av bukser. I staden for å investere i skoler og sjukehus gir staten heller løyvingar til ordensmakt, politieiningar og rettsinstansar for å overvake påkledninga vår. Det heile er ein stygg komedie.

Det var den vakraste av alle som blei gitt til guden for å blidgjere han. Ho blei kasta på vatnet, og guden fryda seg til dei gradar at han kvart år overauste faraoen og folket hans med velsigningar. Han gjorde jorda grøderik og fekk heile riket til å blomstre. Og på underleg vis fløymde Nilen på nytt etter kvar tørketid og kom med det dyrebare slammet som farga breiddene svarte, slik at såkorn kunne kome i jorda. Ei kvinne blei ofra til elva for at den grøne grøda skulle skine i vatnet. Ei kvinne blei ofra med jubel.

Kvinnene bøyer seg for straffa og lid i det stille. Dei tørkar blodet som har pipla frå ryggane deira, frå armane og brystet. Dei går ut med bøygde hovud og skamraude i andletet. Dei går som dødsdømde, dømde til sosial død. Dei har en skam hengande over seg, ei skam som skal følgje dei for all tid. For samfunnet vårt nektar å tru at ei kvinne blir piska berre på grunn av kleda ho har på seg.

Det var vår, isen smeltet, det befridde pisset flommet uhemmet. Overalt, i kafeer og bistroer, benyttet man seg av denne spinkle, sinnssyke strimmelen mellom vinteren, som var satans kald, og sommeren, som var satans varm, og spiste middag i det fri på det trange fortauet under kirsebærblomstene. Kvinner kledd i babydoll-kjoler, bånd og sløyfer som ikke harmonerte med deres personlighet, skjemte bort seg selv med årstidens første bregneskudd, og duften av kostbar kokekunst blandet seg med de sure oppstøtene fra drosjer og den kåte T-banepusten som steg opp under skjørtene på de vårkledde jentene og fikk dem til å lure på om det var slik Marilyn Monroe hadde følt det - kanskje ikke helt, kanskje ikke helt.

Selv om systemet var besatt av renhet, utmerket det seg ved å oppdage duften av synd. Det fantes en pirrende trang til å avdekke skyldens og begjærets krefter, til å stikke nåler i resultatene.

I gammel tid var uttrykket "forbyttet" nærmest et psevdonym til "forhekset". Når det den gang, som i dag, ble født barn med misdannelser eller kromosomforstyrrelser, kunne forklaringen være at barnet var forbyttet, at de underjordiske hadde kommet seg inn i huset om natten og erstattet et velskapt spebarn med et underjordisk avkom.
Uttrykket har i seg en annen nyanse: Barnet, byttingen, er ikke ekte. I en tid hvor man skilte strengt mellom ekte og uekte barn, var byttingen den minst ekte av alle.

Kjenner du til begrepet resiliens? Det brukes innen barnepsykologi. Tidligere snakket man om løvetannbarn. Resiliens betegner evnen til å håndtere stress, og et barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Pappa har god resiliens. Det er indre faktorer. Det er til tross for-faktorer. Personligheten eller arven som ikke lar seg ødelegge av miljøet.

De døde har rett til å ta sine svar med seg i graven, slik de levende har rett til å stille sine spørsmål.