Hun var immun mot fotballgalskap, men hun hadde måttet lære å leve med det.
Siden virkeligheten viste seg å være et blodig tyranni, søkte jeg asyl i fantasien.
Uhyrene i hjertet livnærer seg av handlingslammelse. Det er ikke å tape som får dem til å vokse, men ikke å prøve engang.
Sorg åpner sår som gjør at man kan se inn i seg selv.
Hun hadde erfart at livet var uforutsigbart, og det vonde kunne ligge like bak neste sving i livet.
Maybe there is more to a person than a body and a mind. Maybe something else figures into the mix - not a soul, exactly, but a spirit that hints you might one day be greater, stronger than you are now. A promise; a potential.
If you do not want religion, do you have the right to send it away?
You can be an agnostic Jew, a nonpracticing Jew, but you're still a Jew. It's like being part of a family. You have to screw up pretty badly to get kicked out.
Ja, sykdommer som vi har regnet for å være så å si utryddet, i hvert fall på vår del av kloden, blusser opp igjen.
Nå snakker de jo om at vi må være på vakt overfor nye og flere tuberkulose-utbrudd også. Folk reiser så mye, mange steder i verden bor det altfor mange i nød og fattigdom, vi har folkegrupper som flytter fra en del av verden til en annen, sykdommer flytter med de som er på flyttefot og reisefot, - og verden har blitt så bitteliten i de siste tiårene.
Du har ikke tid til å tenke hestehov og granskau, du må tenke annerledes, omvendt, innover mot punktet der alt startet og før universet ble født, for ingen skal fortelle deg at det ikke fantes noe før. Hvis det ikke var noe før, så ville det ikke vært noe etterpå heller. Ingenting kan ikke bli noe som helst.
Pianoet under vinduet stirret lengselsfullt ut i rommet. Spill meg, hvisket instrumentet og blunket skjelmsk i refleksene på tangentlokket.
The thing about having something hidden in your past is that you spend every minute of the future building a wall that makes the monster harder to see. You convince yourself that the wall is sturdy and thick, and one day, when you wake up and the horrible thing does not immediately jump into your mind, you give yourself the freedom to pretend that it is well and truly gone. Which only makes it that more painful when something like this happens, and you learn that the concrete wall is really as transparent as glass, and twice as fragile.
Sure, lots of people believe in God. Lots of people used to believe the world was flat, too.
Man trenger ikke fortelle folk alt. Å holde noe for seg selv er ikke det samme som å ljuge.
Jeg liker ikke planer, sa mamma. Jeg liker muligheter. Vi har mange muligheter, og vi kommer til å vurdere alle sammen.
<<Finn magien,>> sa mamma alltid. <<Og hvis du ikke finner den,>> ville hun legge til, <<må du lage den selv.>>
You know, apologies don't count when you qualify them.
You can be an agnostic Jew, a nonpracticing Jew ... but you're still a Jew. Just as you can be an unsure parent, a self-absorbed parent, ... but you are still a parent.
Maybe the job of a mother is not to shelter but to bear witness as a child hits full force ... and then to cushion the fall when it's over.
LITT litteratur
"I eit rom i eit hus, i ein hage",
ein sommarfest, ein navle, ein mage.
Eit gammalt bekjentskap, ein innartiar,
"når villdyret vaknar", "På gjengrodde stiar".
Ho er ei sjeldan art, ein slags kvinneleg panda,
her i "Huset med den blinde glassveranda".
Folk ser oss ikkje, men høyrer grynt
frå vårt bukkeritt, eg er "Peer Gynt".
Ho er "Blind Gudinne", til ho hiv meg ut,
og eg får ny næring til dikta frå ein gut.
"I ein sofa frå Korea" ligg ei frå i fjor,
eg smyg forbi og ut, "Ein flyktning kryssar sitt spor".
Jon Hjørnevik