Bokelskere.no

Svenskene lagde luciafeiring der alle kledte seg i hvitt og sang. Nordmennene smuglet inn koteletter og lagde grillfest med svinekjøtt, som var like forbudt blant både jøder og muslimer, og dermed kunne nytes som et subtilt lite «fuck you» til partene de observerte.

Her ble de ristet sammen. De hadde kommet med hver sine politiske holdninger, men noen måneder uti oppholdet oppstod en konvergens. Venstreorienterte akademikere som hadde kommet med sympati for palestinerne, fikk synet sitt utfordret. Politimenn som kom med sympati for Israel, måtte justere seg. Det hendte at folk tippet over i ekstremt hat mot en av partene, og måtte irettesettes av TIPH-ledelsen, men stort sett oppstod det noen månederuti oppholdet en konvergens mellom Israel-venner og pro-palestinere, og folk ble nyanserte.
De fleste hadde inntrykk av at dette også gjaldt for Jensen.
«Han er en gåte for meg», sa en av dem i ettertid.
En annen syntes det var rart at han ble israelvennlig, etter det de hadde opplevd.
En tredje sa: «Slik jeg husker ham, satt han bare og smilte lunt».

Helt fra tidlig i barndommen har vi lært at vi aldri skal trekke oss fra en kamp, selv ikke når vi tror vi er sjanseløse.

«Kunnskaper,» sa han med stor vekt på ordet, «er nøkkelen til fremtiden.»

Alle mennenes ansikt var furet som pløyd jord. Dype rynker skar seg inn i krokene av de asiatiske øynene og langs pannen. De betraktet oss for det meste i taushet, og når de sa noe, hvisket de bare.

«Hvis du bygger et hus, kan mange mennesker bruke det,» pleide Berar å si. «Men en kvinne kan bare brukes av èn ektemann. Et hus gir mer nytte enn en kone.»

Etter Khalids syn skal ingen menneskeskapte lover adlydes. Allahs lov, sharialoven, er den eneste som gjelder, og stater som ikke opprettholder den, har mistet sin legitimitet og må ødelegges. «Du kan ikke adlyde presidenten av Pakistan når han ikke kapper hånden av tyver,» sier han. «Politikerne burde bli drept, alle sammen. Drep dem alle, med en gang.»
Vi kjører forbi parken der Benazir Bhutto ble drept. Plakatene ved inngangen viser henne smilende, vinkende, levende. «En kvinne har ikke lov til å være leder,» sier Khalid forklarende. «Derfor ble hun drept.»

«Det finnes ikke noe sånt som moderate muslimer. Du er enten muslim eller ikke muslim,» sier Khalid. På samme vis ønsker han ikke selv å bli kalt ekstremist eller fundamentalist. Khalid er, i Khalids øyne, rett og slett bare muslim. En god muslim Til nød kan han gå med på å bli kalt terrorist, sier han. En terrorist for Allah. Han synes visst at det klinger bra.

Khalid mener at sjiamuslimer heller ikke er ordentlige muslimer, men jeg får aldri noe svar når jeg spør hvilken sekt eller undersekt han selv tilhører. Khalid svarer bare at han er muslim, og gjentar at det verken finnes moderate eller fundamentalistiske muslimer. Det finnes bare muslimer.

Når man avstår fra å gjøre noe man mener er riktig, fordi man er redd for konsekvensene, da er det fryktens makt som rår.

Sannheten er jo at det ofte er de ytringene som i samtiden er blitt oppfattet som sjokkerende - ja, direkte uhørte - som har brakt utviklingen videre. Gitt oss nye perspektiver, alternative stemmer, endrede samfunnsforhold, banebrytende kunst, stor litteratur.
Og i våre dager blir vi altså bedt om å vise ytringsansvar når det trues med vold.

I fjerde etasje støtte de på enda en vakt, men også en gammel dame med hår som en avblomstret løvetann.

Det var kanskje tennene, som på en måte så ut som om de ville kravle ut av munnen, og når overleppen ble trukket opp, skjedde det også noe med øynene, det gnistret liksom til inni der, som en lommelykt som ble tent innerst i en tunnel.

Faktum var at han begynte å føle seg litt pissomistisk når det gjaldt den saken. Eller hva het det... kanskje postmodernistisk? Herregud, så lange ord det fantes, og ikke bare på tysk.

Totalitære ideologier - enten de er av poltisk eller religiøs type - hater nemlig det frie ord. Og de frykter det. De politiske og religiøse ekstremistene bruker samme midler for å undertrykke ytringsfriheten: vold og våpenmakt.