jeg ble fanget av historien, kan ikke huske at jeg irriterte meg. For meg var dette en god historie.
Edle, trofaste sjeler er ofte handikappet med lojalitet til selv de nedrigste mennesker. Ja, helst de nedrigste.
Har akkurat lest boken ferdig. Den sitter i meg flere dager etterpå. Dette er en viktig bok opplever jeg, det er sjelden vi blir presentert for Palestinernes situasjon og hverdag. Anbefales virkelig!
Vi må be og ikke gi oss hen til tungsinn. Ender det galt, har vi nok av dager etterpå til å sørge.
Jeg har akkurat lest den ferdig nå oog ble skuffet. Holdt på å legge den fra meg, jeg ble ikke revet med av historien.
Ja nå er jeg ferdig, som innbitt Le Carre fan synes jeg den var ganske fin, ikke hans beste, men så absolutt verd å lese!
Jeg leste den ut. Er glad jeg fikk den gratis og ikke hadde brukt pengene mine på den.
Vi mister så mange ting, Gabriel. Vi mister hele tiden, og vi sørger over det som blir borte. Eller kanskje sørger vi mest over tapsfølelsen, over vissheten om å ha mistet, snarere enn over det vi har mistet. Spør meg, for jeg kjenner sorgen.
Du har en mor og en søster som elsker sterkt og uten forbehold, Gabriel, for Vårherre var skjødeløs og slepphendt med kjærligheten den dagen han skapte dem, og du har meg.
Du gikk ikke glipp av noe. Jeg leste den ferdig og det er en av de kjedligste bøkene jeg har vært borte i.
Så fint, da har jeg to med på lista :-)
Mener og så jeg husker at Populärmusikk från Vittula var ganske morsom
Dette var nedslående... har akkurat kjøpt boken og skal begynne nå... jeg som er så begeistret for Le Carrè
Helt enig! Beste boken hittil i år!
Dette er nok den beste leseopplevelsen i år! Medrivende, godt skrevet, jeg har vært i "funkistiden" en stund. Spennende kombinasjon å knytte stil, rom og arkitektur til litteratur på denne måten.
Den eneste gangen jeg har ledd høyt på trikken var når jeg leste Egalias døtre av Gerd Brantenberg på 70 tallet, har ikke lest den siden, men synes den var fantastisk morsom da..
Har både kost meg med boken og sett filmen, boken er som vanlig best synes jeg.
Vi trenger å ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverk av innsikt og fatteevne for ikke å falle, tumle ned i uforstand og rådløshet og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utfor all begripelse.
Bare for oss selv er vi umistelige, gutten min. Alt annet mister oss.