Bokelskere.no

Kan du lage engler i snøen? spør Elsa da Taxi stopper utenfor huset. Jeg er for faen fireogseksti år gammel, grynter Alf. Det er ikke noe svar sier Elsa. Da slår Alf av motoren på Taxi og går ut og sier bryskt: Jeg er for faen fireogseksti år gammel. Det er for helvete klart jeg kan lage engler i snøen!

Og så lager de engler i snøen. Nittini stykker. Og de snakker aldri særlig mye om det etterpå. For enkelte venner kan være venner uten å snakke særlig mye i det hele tatt.

På slutten av alle eventyr er det alltid meningen at alle helter skal leve lykkelig alle sine dager. Og det blir jo problematisk, det blir jo, rent fortellerteknisk. For alle i eventyr som har levd sine dager til ende, etterlater seg andre som må leve sine dager uten dem.

Det er vanskelig å gi slipp på en man elsker. Det er vankselig å være nesten åtte år og lære å akseptere at før eller senere må man gjøre det med alle man elsker.

Man kan være lei seg mens man spiser skumnisser. Men det er mye, mye vanskeligere.

Man vil bli elsket, i mangel av dette beundret, i mangel av dette fryktet, i mangel av dette avskydd og foraktet. Man vil inngi mennesket en form for følelse. Sjelen grøsser for tomrommet og søker kontakt, uansett til hvilken pris.

Elsa bestemmer seg for at selv om mennesker hun liker, har vært drittsekker før, må hun nok lære seg å fortsette å like dem tross alt. Man slipper veldig fort opp for mennesker hvis man må diskvalifisere alle som en gang har vært drittsekker.

Alle levende veseners hjerter brister i krig.

En gang etter de hadde sett kveldsnyhetene sammen, spurte Elsa hvorfor så mange ikke-drittsekker var nødt til å dø overalt, og hvorfor så mange ikke-drittsekker var det. Og hvorfor noen i det hele tatt noen var nødt til å dø, drittsekk eller ei. [...] Hun antok at noe alltid var nødt til å gi plass slik at noe annet skulle kunne ta plass.

Mormor og Elsa pleide å se på kveldsnyhetene sammen. Av og til fikk dette Elsa til å spørre mormor om hvorfor de voksne gjorde så mange idiotiske ting støtt og stadig. Mormor pleide å svare at det var fordi voksne generet er folk, og folk generelt er drittsekker.

Det er vanskelig å resonnere rundt døden. Vanskelig å gi slipp på en man elsker.

Mormor sa alltid at både Elsa og mormor var sånne som innerst inne var litt dumme i huet og at de før eller senere ville havne i klisteret på grunn av det.

Folk må få fortelle sine historier. Ellers kveles vi.

Man må gjøre ting som er farlige, for ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.

Uten musikk kan det ikke finnes drømmer, og uten drømmer kan det ikke finnes eventyr, og uten eventyr kan det ikke finnes mot, og uten mot ville ingen orke å bære sorg.

Jeg tenkte alltid at han hadde en sjel som en poet.

Vi trodde at hun kom til å redde ham, vi håpet alle sammen så inderlig at hun kom til å redde ham, for det ville ha vært som i et eventyr, og når man har levd så lenge i mørke, er det så inderlig vanskelig å ikke ville tro på eventyr.

Det er kanskje opp til mennesker som er klokere enn vi, å avgjøre om hvert menneske helt og holdent er ansvarlig for alle handlinger eller ei.

En del mennesker faktisk bare er drittsekker, og at det faktisk bare er drittsekkens egen feil.

Ikke spark på dritt, for det skvetter.