Noen ganger er det lettere å leve med at man ikke vet hvem man er hvis man i det minste vet hvor man er.
Alle ekteskap har dårlige sider, siden alle mennesker har svakheter. Alle mennesker som lever sammen med et annet menneske, lærer å håndtere disse svakhetene på forskjellige måter.
Man elsker fotballen fordi den er instinktiv. Hvis den kommer rullende på gata, sparker man til den. Man elsker den av samme grunn som som man forelsker seg. Fordi man ikke vet hvordan man lar være.
Fotball er et bemerkelsesverdig spill, siden det ikke ber om å få bli elsket. Det krever det.
Går det an å elske og bli elsket når en skjuler følelsene bak ord ingen må røre?
Jeg bærer deg med meg som en sviende smerte, kjenner hvordan du holder hardt og ømt omkring meg. Når jeg forsøker å rive meg løs, revner jeg. Hvem av oss er det som ikke vil slippe taket? Hvem er det som ikke vil gi seg?
Psykologen sa: "Først og fremst må du lære deg å puste" Men jeg har aldri tort puste. Det er farlig. Sjelen min henger i enden av pusten, og beveger jeg ånderettet for dypt kommer jeg til å gå i stykker.
Forlater voksne mennesker barndommen? Eller er det barndommen som forlater dem?
Mennesket har alltid spurt seg hva kjærlighet er. I natt lå jeg lenge våken og tenkte. Og jeg kom til at kjærlighet er å føle ømhet for det ufullkomne.
Mamma vil for alltid være førtiseks år. Siden hun døde så ung, blir hun aldri gammel. Hun hadde masse framtid igjen. Resten er en lek med tanker, hvem hun kunne vært. Mamma fikk aldri vite hvem jeg ble heller. Jeg er voksen. Jeg kommer til å bli eldre enn henne.
Denne boken brukte jeg lang tid på. Rett og slett fordi den var for vanskelig å lese, for tung å ta innpå seg. For jeg selv har sett hvordan noen plutselig kan forsvinne i et mørke, uten at all verdens hvitfrakker, resepter og kjærlighet kan hente dem tilbake.
Dette var en ufattelig ærlig bok, og jeg gråt mye av den. For 15 år gamle Trude, som i ett år levde i ufattelig frykt for at mammaen skulle dø og for Mia som en dag ikke så lyst, men bare mørkt på hele livet.
Denne må leses, men jeg anbefaler at den ikke tas med på offentlige steder, med mindre man vil gråte for alle som kommer forbi.
Måtte jekke hva jeg leste i 2014, tror ikke jeg har husket å registrere alle... og jeg som husker så dårlig hva jeg har lest... i fjor gav jeg 1 sekser, til Bursdagsgaven av Sue Monk KId, men en jeg husker enda bedre er Reisen hjem av Lori Lansen, godt leseår !
Bøkene hun skrev om taterne var min første leseopplevelse, jeg ble kjempebegeistret ! Gled deg til å lese dem !
Det er tynne vegger mellom liv og død, og brutale overganger mellom gode paradisoverganger og de hav av sorg som skyller innover oss.
Utrolig hva som kan knuse hjertet ditt når du tror det ikke er mer igjen som kan knuses.
Denne burde absolutt vært lest på engelsk, men det er hva man får når man plukker bøker på Fretex.
Ylva hadde levd. Årene med henne var en nålepute full av øyeblikk. Jeg husker ikke mitt første kyss eller den første bilen jeg kjøpte, men jeg husker alt fra de siste årene. Jeg stod ikke lenger midt i et fargerikt rom uten å se fargene. Jeg hadde på mange måter fått et bedre liv.
Jeg elsket "En mann ved navn Ove" og skal jeg sette disse to bøkene opp mot hverandre så vil nok Ove vinne. Men "Mormor hilser og sier unnskyld" er ufattelig bra og følsom, så det blir urettferdig ovenfor denne boken og sammenligne de med hverandre.
Jeg må bare si at jeg ble skuffet over denne, hadde store forhåpninger, da jeg likte så veldig godt "The curious incident" men har her har jeg tidvis kjempet meg gjennom.
Hvordan tar man farvel med en man elsker?