Vi treng vel ikkje vere så høgtidelege, kan vi ikkje bare velje ei liste?
Eg klarte ikkje lese denne ferdig. Eg kom til side 148, og innan då rakk eg bli så lei av det klisjefyllte språket at eg innsåg at eg orkar ikkje lese 200 sider til med dette. Laila sitt forhold til mora blir for eksempel skildra slik:
Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank. (s. 148)
Dette sitatet er dessverre representativt for språket i boka.
Det er litt merkeleg, ja. Atonement av Ian McEwan er også eit eksempel eg heldt på å seie at eg hadde lese, men så kom eg på at eg bare har sett filmen fleire gonger.
Eg likte også denne boka veldig godt!
Eg er i førstnemnde kategori, og tenker at det snart er på tide med endå ei omlesing av denne. Eg liker boka, veldig, veldig godt.
Eg er ueinig i at norsk er eit mykje fattigare språk enn engelsk. Det er greit at engelsk har langt fleire ord enn norsk, men på norsk har ein heilt andre moglegheiter til å sette saman ord, og få nye ord med nye betydningar, slik som Jan Erik Vold sitt ord "blåtrikken". Det blir aldri det samme som "den blå trikken". Og dette er ein unik moglegheit vi har i dei skandinaviske språka. Vi har eit veldig fleksibelt språk, og denne fleksibiliteten er med på å gjere språket rikt.
Eg les boka på originalspråket så sant eg beherskar det (det vil seie norsk, svensk, dansk og engelsk. Også har eg eit håp om å komme dit med tysk). Men når eg først skal lese bøker som er oversett, les eg heller den norske enn engelske oversettinga. I alle fall om ho finst.
Ja, det er ein ganske rocka gjeng som pleier å vere på sommarkurs på Blindern om somrane. Eg satt like ved språklabben og skreiv masteroppgåve ein sommar...
Nei, film teller ikkje. Eg har eit par titlar eg blei veldig usikker på. For eksempel Dickens A Christmas Carol er ei historie eg har sett så mange ulike adapsjonar av, at eg nesten trur eg har lese ho. Men det trur eg ikkje eg har, når eg tenker meg om. Eg har bare lese diverse donald-variantar og sett fleire ulike filmar.
Eg har lese Stalins kyr av Sofi Oksanen, og det var verkeleg ei stor lesaroppleving eg kjem til å hugse.
Nå har eg lese gjennom den norske lista som ligg her og her er det 18 bøker meir eg har lese. Så det kjem visst litt an på kva liste ein bruker også.
Då er kanskje ikkje du med på ei bok i månaden?
God plan!
Det synest eg er ein god plan. Ei valfri listebok i månaden (også kan vi jo nemne i omtalene at det er frå lista eller noko slikt). Dersom vi har lyst til å gå saman ein gjeng å lese ei av bøkene saman (som i DQ-prosjektet) avtaler vi bare det når det passar.
Ikkje så veldig lang tid. Også har eg lagra det i ein blogpost og i eit excell-ark, slik at eg kan oppdatere lista etterkvart som eg les fleire. Men så har eg alltid hatt eit par ulike former for listemanier, då, og synest slikt er veldig morsomt.
JA!
Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.
Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp over hele Europa og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.
Her er lenke til mine omtaler av Enquist: http://knirk.wordpress.com/prosjekt-per-olov-enquist/
Ikkje meir enn 200... (det er ein grunn til at eg på grunn av kjøpestopp, bruker biblioteka aktivt, nå for tida).
Eg prøver også å lese ut av hyllene og sortere kva som er verdt å ta vare på og ikkje. Så eg har same motivasjon for å lese Don Quixote, som du har for å la vere.
Ja! Dette er ei veldig god bok. Ho fortener all hypen ho har fått.
Ikkje bli motlaus, bli inspirert til å lese meir!
Eg har eigentleg bare tenkt å lese ei vilkårleg bok frå lista i månaden, ikkje sånn denne månaden les alle denne boka. Det er ikkje er alle som fristar like mykje - eg kjem ikkje til å lese John Irving. Ringenes herre er eg heldigvis ferdig med. Eg kjem også til å følgje med på samlesinga som Linesbibliotek har dratt i gang, og begynne med Elskeren av Margueritte Duras.
Vi kan jo godt bli einige om nokre bøker som blir lesne saman, som dei to du nemner. Eg har meldt meg på Don Quixiote-samlesinga, og det er også ei slik bok.