Bokelskere.no

Dette er mitt andre møte med Doris Lessing. Først leste jeg The grass is singing. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Som oftest er det en bok jeg har hørt om. Eller en forfatter jeg har hørt om. Jeg plukker ofte opp bøker jeg har lest, eller bøker jeg har hjemme. Akkurat som å finne en gammel venn.

Jeg synes akkurat omvendt, at det var det makabre og triste som var bra med boka. Selv om jeg liker både Loe og Paasilinna sin raljering også, så synes jeg Lindgren greide å fange dette litt absurde og tragiske på en perfekt måte. Og han skriver jo knallgodt!

Ja det var en god idé! Hvilket vil du anbefale?

Jeg må innrømme at det noen ganger ble litt for mange detaljerte episoder, har skjønt at han ville utforske akkurat det, men han kunne med stor fordel ha begrenset seg litt der. I tillegg var det og for mange gjentakelser i handlingen; drikking, vasking og grining; herregud, spesielt de to siste tingene. Så det burde ha vært kuttet ned litt slik at boken hadde blitt tettere, og man hadde sluppet å irritere seg. Da hadde jeg kanskje trillet 6, men dette kom dessverre litt for mye i veien for lesningen min til det. Men han skriver knallgodt, har et tett og nært språkunivers som det er vanskelig å ikke bli berørt av. Og skildringen av far/sønn, og bror, forholdet er mesterlig utført. Sterkt, vondt og følsomt. Så ja, det ingen tvil om at det er vel verdt å lese ut boken, dette er tross alt litteratur på høyt nivå.

Fortellerscenen viser en forestilling onsdag 25. november klokka 19.30 i Kulturkirka Jakob i Oslo. Da skal Sara Birgitte Øfsti fortelle 'Silke' basert på boka til Alessandro Barrico. Jeg skal dit! Les mer her: http://www.fortellerscenen.no eller i bloggen min: http://www.knirk.wordpress.com.

Denne boken bare elsket jeg. Falt pladask for Larrsons råe og voldsomme språkverden, og måten han balanserer hårfint mellom det vulgære og vakre, og selv om han ofte ble anklaget for å være for vulgær og plump, digget jeg det flatt. Det hjalp sikkert på å være i tidlig tjueårene, men dog, denne har jeg tenkt masse på.

Det burde vært strenge straffer for grønnkoking av egg, grr.

Som en fotnote ser jeg at Microsofts Nathan Myrvold holder på med en bok som skal overgå denne - en foreløpig 1500 siders høyteknologisk matbibel.

Her er en lenke til en New York Times -artikkel i forgårs: After Microsoft, Bringing a High-Tech Eye to Professional Kitchens

Jeg skriver under på alt som Jan sier. Jeg er også skikkelig fan av Gert!

Hvis du begynner på serien om Fredric Drum/Skarphedin Olsen (JA, Gert liker relativt sære navn...), så råder jeg deg til å begynne på begynnelsen og så lese alle 10 bøkene. Det er bare WOW!

Klokkemakeren, hans nyeste bok, er også en fryd! Lun og kjærlig, humoristisk og samfunnskritisk på typisk Gertsk vis. Anbefales!

Sinnsykt høye forventninger. Og når den endelig kommer så er jeg jammen ikke sikker på at jeg tør å se den. Boken var noe helt for seg selv. Jeg er veldig redd for å ødelegge noe av den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg er også spent på om filmen skal greie å forbidle far/sønn forholdet på en like god måte. Når denne boken visualiseres så kan det kjapt tippe over i horror.

I boken var det så utrolig mye som foregikk mellom linjene. Det blir nok ikke en film med overdreven dialog.

Hurra hurra hurra!!!

Ah - så bra du nevnte gourmetkokk-krimmen! Jeg legger den i ønskelista.

Men kjære Gert Nygårdshaug - er det nødvendig å være sur på Tore Renberg fordi om han skriver om Jarle Klepp og ikke naturvitenskap og klimakrise?

Burde ikke Gert skrive om hjerte/kar-sykdommer, kreft, AIDS, diaré og malaria hvis man skal begynne på toppen av lista over ting som trenger vårt fokus her i verden?

Ha ha, det kunne absolutt vært det. Men neida, Niels Fredrik gjorde en utmerket jobb for oss på Deichman, snakket om sin siste roman Herre.

Det kan være jeg tråkker noe helt for grusomt i salaten, men jeg må innrømme at det er ikke ofte jeg leser bøker av norske kvinnelige forfattere som er morsomme. Det kan selvfølgelig bety at jeg ikke har lest nok kvinnelige norske forfattere til å uttale meg, eller at jeg har totalt annerledes humor enn de jeg har lest, eller at det ikke er så mange morsomme kvinnelige norske forfattere. (Potensiell brannfakkel) Men av de jeg fant morsomme, Agnes Ravatn, Marit Eikemo, Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen (selv om hun har en litt mer påtatt og slitsom humor enn de andre) er det litt artig å tenke på at alle er fra Vestlandet og alle skriver på nynorsk.

Veldig bra at du stiller Stian litt til ansvar her! :-)

Men jeg ble veldig spent på hva dette fakturaunderlaget var. Er det en ren bot for å skrive en altfor lettvint bokanmeldelse?

Jeg ser den nok, håper bare ikke de leser på med for mye Hollywoodaction, for selv om boken inneholder noen spenningsmomenter, er det mer den overliggende spenningen jeg likte så godt, ikke den råe volden som det sikkert er fristende å overdrive litt. Vel, får håpe australieren vet hva han gjør.

Ja, jeg synes det viser så godt kjærliheten mellom Åsa og faren, og når man har lest boken blir det enda sterkere, og litt vondt.

Det er rett og slett et fantastisk cover, nydelig bilde som står godt til teksten.

Grunnen til at krim ofte oppfattes som stereotypt er jo at det i utgangspunktet var formellitteratur, det var visse faste punkter som inngikk i metoden, både tematiske og karaktermessige, og selv om kriminallitteraturen har endre seg gjennom årene, er det fremdeles mye som henger igjen, det dreier seg i stor grad om en forbrytelse, en eller flere gjerningsmenn, og en helt/antihelt som ofte løser saken. Og så er det bare å legge til å trekke fra av det man måtte ønske av andre ting å fylle tomrommene med. Og det er nettopp det som avgjør en god krim for meg, hva de fyller tomrommene med, meningsløs babbel som bare ødelegger spenningen, eller meningsfull babbel som forsterker historien; henholdsvis Mankell og Nesbø.

Hei igjen Niels Fredrik

Ja du må se å få pengene dine snart ;-) Dårlig håndverk er litt vel sterkt vil jeg si, og jeg husker ikke noen konkrete klisjeer er jeg redd. Men selv om det for deg var en metode for å beskrive fortelleren din er det ikke alltid slik at leseren oppfatter det slik du vil, men at det heller kan komme i veien for lesningen. Og det gjorde det for meg dessverre. Og det var veldig synd husker jeg, for jeg likte historien godt, den var sår og vond, og jeg sympatiserte med hovedkarakteren, og det var kanskje nettopp derfor jeg ikke oppfattet det slik du ville, det passet ikke inn synes jeg. Selv om han oppførte seg som en klassisk sjalu mann til tider, og en idiot, tippet det egentlig aldri over synes jeg, jeg trodde hele tiden på ham og følte med ham. Men ok, det er ca 6 år siden jeg leste boken, så det kan være jeg husker feil. Men det er likevel det hovedinntrykket jeg sitter igjen med. Beklager.