somniferum siterer The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
17:38, 24. november 2019 Ingen har det som favoritt.
Talking to him was like playing upon an exquisite violin. He answered to every touch and thrill of the bow. [...] There was something terribly enthralling in the exercise of influence. No other activity was like it. To project one's soul into some gracious form, and let it tarry there for a moment; to hear one's own intellectual views echoed back to one with all the added music of passion and youth; to convey one's temperament into another as though it were a subtle fluid or a strange perfume: there was a real joy in that—perhaps the most satisfying joy left to us in an age so limited and vulgar as our own, an age grossly carnal in its pleasures, and grossly common in its aims....
somniferum siterer The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
18:32, 21. november 2019* Ingen har det som favoritt.
Ah! realize your youth while you have it. Don't squander the gold of your days, listening to the tedious, trying to improve the hopeless failure, or giving away your life to the ignorant, the common, and the vulgar. These are the sickly aims, the false ideals, of our age. Live! Live the wonderful life that is in you!
somniferum siterer The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
11:12, 21. november 2019 Ingen har det som favoritt.
But beauty, real beauty, ends where an intellectual expression begins. Intellect is in itself a mode of exaggeration, and destroys the harmony of any face. The moment one sits down to think, one becomes all nose, or all forehead, or something horrid. Look at the successful men in any of the learned professions. How perfectly hideous they are!
En tidløs klassiker? Det vil jeg ikke si. Hvem har vel ikke hørt om denne historien fra Joseph Conrad, som først ble utgitt i bokform i 1902? Det var kanskje tabu å snakke åpent om utvinningen av elfenben via offentlige medier på den tiden, men mer enn 100 år etterpå, er dette et oppbrukt tema som umulig hever like mange øynebryn som før, og spesielt ikke beskrevet på en tam måte som dette. Boken er riktignok basert løst på egne opplevelser, men det er på ingen måte en spennende eller involverende fortelling, ei heller særlig emosjonelt vekkende.
Conrad mottok kritikk for å være rasist da han beskrev afrikanerne som avhumaniserte og degraderte mennesker nærmest uten språklige evner. Videre hylles han for å beskrive kolonialismen på sitt verste i datidens Kongo, og sies å beskrive europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en sjokkerende måte.
Etter å ha lest denne boken ser jeg ingen tegn på storslagent forfatterskap, ei heller noen sjokkerende fremstilling av kolonialiseringen. Knapt ble det nevnt tilfeller hvor "de hvite" direkte misbrukte eller utnyttet de lokale afrikanerne. I stedet fortelles det en historie gjennom en erindring fra den passive hovedkarakteren, som får jobb på en dampbåt på en elv i Kongo, og som tilegner seg informasjon om en mystisk "Mr. Kurtz" som visstnok stjeler til seg elfenben til skade for selskapet de alle arbeider for. "Mr. Kurtz" er visst en mann av høy sjelelig og spirituell rang, med stor kunnskapsbase og evne til å roe ned mengder av villfarne publikum med stemmen sin alene.
I det hele tatt handler boken om ferden til hovedkarakteren når han skal hente "Mr. Kurtz" ut fra stasjonen hans i jungelen, samt tankene hans langs ferden, og de svært få dialogene han har med "Mr. Kurtz" når de endelig treffes. Jeg ser på dette heller som en smått romantisk fortelling, hvor en mann blir fortryllet av alle ryktene han hører om en myte som venter ham midt inne i skogens mørke hjerte, og anti-klimakset som oppstår når mannen han møter ikke helt lever opp til forventningene hans; selv om han i etterkant kontinuerlig erindrer "Mr. Kurtz" som en nærmest hellig mann, hvor de få samtalene deres stadig ringer i ørene hans, selv år etterpå.
Jeg synes Conrad skriver stokkete og forsøker for hardt å presse et potensielt middels stort hendelsesforløp på noen få boksider. Som f.eks. når det endelig hender litt spenning, og noen setninger senere er mannskapet plutselig utenfor faresonen. Det virker som han hadde en idé å formidle, men i det store og det hele, mye på grunn av skrivestilen hans (stokkete, rotete, forkortet), gikk den tapt og selve resultatet ble en historie om en mann som leter etter en annen mann, hvor begge blir påvirket av jungelens ensomhet og store forskjell fra det travle bylivet; en fortelling om en manns nedbrytning i fremmede omgivelser, myten og ryktene som skapes fra sjalusi og mistro, og en manns skjøre omdømme som ender opp i hendene til de rundt han.
Dette var en fortelling om hvor vanskelig det var for europeerne å jobbe hardt og samarbeide uten mytteri, ikke mye en fortelling om hvordan de påvirket omgivelsene og menneskene de møtte på.
NB: Jeg leste riktignok ikke førsteutgaven, og 2019-versjonen min kan ha blitt påvirket av forlagets "om-oversetting" av tidligere versjoner av Heart of Darkness. Jeg velger å tro at selv om språket kan ha blitt skadet av et forlags gjennomgang og revisjon, så er hovedidéen til Conrad og situasjonene i fortellingen de samme, og anmeldelsen min står.
Svært fornøyelig lesning. Fantasifullt av Bulgakov, fullført ett år før han gikk blind, to år før han døde. Delvis satire, delvis vissvass. Etter å ha lest Lewis Carroll på "sitt beste", og hørt at folk trekker sammenligning med Mesteren og Margarita, så finner jeg det heller trist på Bulgakovs vegne. Dette verket er en klasse høyere. Var fornøyd med oversettelsen, og velger å tro at mesteparten av forfatterens intensjoner og lekfulle språk ble riktig ivaretatt. Hvis jeg en dag lærer meg russisk, så er dette garantert en bok jeg leser om igjen, på morsmålet!
Dreams come true all the time, just not for the dreamers.
The cow spat. "What are you going to do? Not eat me?" "That's right. I won’t eat you and I won’t eat your entire family. Wherever they hide, I’ll find them and not eat a single bite."
The hitchhiker's guide is a hundred percent accurate. Reality, however, is not as reliable.
There are no gods in the universe, no nations, no money, no human rights, no laws, and no justice outside the common imagination of human beings.
Nobody is ever made happy by winning the lottery, buying a house house, getting a promotion or even finding true love. People are made happy by one thing and one thing only – pleasant sensations in their bodies.
Christians slaughtered christians by the millions to defend slightly different interpretations of the religion of love and compassion.
You could never convince a monkey to give you a banana by promising him limitless bananas after death in monkey heaven.
One of history's few iron laws is that luxeries tend to become necessities and to spawn new obligations.
How do you cause people to believe in an imagined order such as Christianity, democracy or capitalism? First, you never admit that the order is imagined.
Cathrine Marie Hansen siterer Kelestriel av Torbjørn Øverland Amundsen (side 210)
17:36, 28. juli 2019 Ingen har det som favoritt.
«Empati er ofte en forutsetning for forståelse. Hvor mye bedre hadde ikke verden vært hvis vi oppriktig kunne si til hverandre: 'Jeg skjønner deg, skjønner hvorfor du føler som du gjør, men det gjør likevel ikke handlingene dine riktige.'»
Mål: 100 bøker - oppnåd 30. mai (Lest 2019 - del I)
Nytt mål: 170 (200) bøker
Beware of the seduction of the quick solution. Do not indulge in the answer you desire until you know all you need to know
What we know informs everything we do and every decision we make.
A fool is any man who doesn't think he's a fool
Those who have not lived cannot meditate on the mysteries of life.
Sist sett
