Det er mye ressurser å spare, både for de utsatte og for hjelpeapparatet, om tvangsekteskap blir avverget. Ofte er skolen, barnevernstjenesten, politiet eller andre instanser på en eller annen måte varslet om det som skal skje. Særlig burde skolene være mer våkne for hva som skjer hos dem. Det passer her å minne om avvergingsplikten som følger av straffeloven paragraf 196, og som omfatter tvangsekteskap. Avvergingsplikten er straffesanksjonert, og gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Resolutt innsats på et tidlig stadium er bokstavelig talt livsviktig.
I Koranen virket det som om frykt, straff og disiplin var den røde tråden. Det jeg satt igjen med, var at jeg skulle frykte Gud og de konsekvensene det hadde for meg å trosse hans vilje. I tillegg fant jeg langt flere belegg for at det var menns rettigheter og behov som var viktigst. Mannen hadde alltid forrang foran kvinnen. Det virket totalt motsatt av de verdiene jeg brant for, som frihet, likeverd og respekt for forskjellighet.
William Faulkner har jeg ikke turt å begynne på ennå, jeg har den du har lest, Larmen og vreden og Absalom, Absalom!. Han er vanskelig nok å forstå på norsk, langt mindre orginalspråket, tenker jeg. Oppmuntrende å høre at slutten er vittig og overrraskende.
Helene Holst Hammerfeldt er et pseudonym., ikke en forfatter, fant jeg ut, trodde selv det kunne væe et alternativ.
En god ide, jeg gleder meg.
Beklager , det overså jeg. Mener du skrevet på norsk eller er oversatt til norsk greit?
Kanskje du finner noe her.
William Faulkner.
Ja, det foreligger tydeligvis flere versjoner av As I Lay Dying. Min utgave utgitt av Folio Books 2011 bygger på originalteksten fra 1930. Den har dessuten et sammendrag skrevet av William Gay. Det hjelper leseren både med å identifisere karakterene og forstå noe av handlingen. Denne utgaven burde kanskje hatt sin egen oppføring?
William Faulkner.
I USA er Faulkner mye lest, ikke minst fordi han står på utallige pensumlister. As I Lie Dying er min tredje bok av ham. Hans siste bok The Reivers var jevnt god og underholdende, men The Sound and the Fury (Larmen og vreden) virket som en kraftsalve som fortsatt sitter i meg flere år etter. Også her er innledningen en bøyg å komme gjennom, men resten av historien flyter bra, selv om det dreier seg om et intenst familieoppgjør og -tragedie på Strindberg-nivå.
Snedig, overraskende, krevende.
Faulkner på originalspråket er krevende, en skikkelig bøyg å komme seg gjennom. Hver av de mange karakterene i denne sørstatsromanen fra 1930 har sin særegne stemme og grammatikk som ikke følger standardengelsk. Men handlingen er dramatisk nok der vi følger et gravfølges strevsomme reise med en avdød mor til kirkegården langt borte. Det viser seg etterhvert at flere av de sørgende har andre, personlige formål med reisen. Det gjør at de holder ut trass i strabasene. Slutten er både vittig og overraskende.
De tre første Ripley-bøkene er psykologiske thrillere som kan sterkt anbefales. Den fjerde var lite spennende; den siste har jeg ikke lest.
… when I was young I believed death to be a phenomenon of the body; now I know it to be merely a function of the mind—and that of the minds of the ones who suffer the bereavement.
I flere tiår har ytringsfriheten i Europa vært under press fra islamistiske land og islamistiske terrororganisasjoner. Vold er blitt anvendt i stort monn, med angrepet på Charlie Hebdo som det mest spektakulære eksempelet på terror rettet direkte mot ytringsfriheten.
Wow! Duras gjør denne fortellingen om en mors drømmer og nederlag til et fortettet og realistisk drama. Rammen tilhører fortiden, den franske kolonitiden på 1930-tallet i dagens Kambodsja, men spenningen mellom den navnløse moren og hennes to halvvoksne barn, Suzanne og Joseph, oppleves som tidløs aktuell. Forfatteren viser dessuten ingen nostalgi for koloniprosjektet, flere år før Frankrike trakk seg ut av Indokina i 1954. Den lokale befolkningen opptrer i bakgrunnen, men deres slit og fattigdom får vi likevel et tydelig inntrykk av.
Overraskende derimot er at det tok et norsk forlag 49 år å sørge for en oversettelse av denne svært gode romanen.
Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.
Å! Folk som Dem vet ikke hva håp er, de ville ikke en gang vite hva de skulle gjøre med det, de har bare ambisjoner og de vil aldri mislykkes.
Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.
Grundig anmeldelse, takk skal du ha. Selv vil jeg anbefale en annen historiker, forfatteren av The Reformation: Diarmaid MacCulloch. Han skriver bredt og tilgjengelig om reformasjonen og dens følger for hele Europa.
— Hele mitt liv har jeg lett etter den unge franske kvinnen på 18 år, dette idealet. Det er en fantastisk alder, 18 år. Man kan forme dem og skape skjønne små dukker.
Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.