Bokelskere.no

Velment roman om hjemvendte KZ-fanger.

Temaet er viktig og engasjerende, men likevel var det en utfordring å komme seg gjennom de 189 sidene. De tre første delene av romanen er lagt til en studentbolig for tsjekkisk-jødiske jenter som har overlevd tyske KZ-leirer. Nå har de vendt tilbake til Praha for å få støtte til å gjenoppta sine liv etter forferdelige tap. Men hva slags liv kan det i 1947 være snakk om? Hvordan skal de forholde seg til fortiden? Dette blir det snakket og dvelt ved i lange samtaler med romkamerater, kjærester og de eldre medlemmene av det nå lille jødiske samfunnet i byen.

Dita Saxova (eller Sax) er den vakre jenta som er bokas midtpunkt, men som samtidig virker som karakteren med de mest uklare forventningene til framtida. Hun får riktignok oppfylt ønsket sitt om et opphold i Sveits, men møtet med sveitserne i bokas fjerde og siste del opplever Dita som et kultursjokk og en nedtur.

Selv hadde jeg gleden av treffe Arnošt Lustig da jeg studerte i Washington, DC, på 1980-tallet. Han delte gjerne en øl med studentene. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.

Det stemmer, men Gjelsvik er ellers svært kritisk til NKPs forhold til Hjemmefronten og nevner en rekke episoder som han mener var skadelige eller uheldige. Boka er nok preget av å være skrevet i 1977, ikke 2020.

Klare dikt om terror og død, men også om liv og håp

Primo Leve skriver konsise, lett tilgjengelige vers om terror og død, men også om liv og håp. Titteldiktet viser til Primo Levis tid som fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Diktene i denne lille boka spenner ellers over et tidsrom på 40 år, 1945-1985. (Boka er nr. 48 i minibokserien «Penguin Modern» til 15-20 kr. per bok).

Springende beretning om norsk motstand.

Denne boka kom ut først 32 år etter at krigen var slutt, men gir inntrykk av å være skrevet like etterpå. Hos meg har boka stått ulest siden den kom ut for 43 år siden. Men siden vi feirer 75 år siden frigjøringen, synes jeg det passet å ta den fram. Det angrer jeg litt på nå.

Boka gir en grundig gjennomgang av hvordan den organiserte motstanden kom på plass etter okkupasjonen i 1940. Vi får også innblikk i aksjonene hjemmefronten forberedte og deltok i fram til 13. mai 1945. Gjelsvik gjør det klart at ingen enkeltperson hadde full oversikt over motstandsarbeidet så lenge krigen pågikk; han har påtatt å skaffe oss den ved å gå gjennom alt som kan tenkes av nyttig arkivmateriale fra denne tiden. Som leser blir en fort begravd i detaljer og spissfindigheter som det i 2020 er vanskelig å forstå betydningen av.

Noen begivenheter skiller seg likevel ut ved å være godt beskrevet og forklart. Det gjelder særlig aksjonene mot Arbeidstjenesten i 1944. Da var Hjemmefronten med god grunn redd for at nazistene ville tvangsutskrive unge nordmenn til krigstjeneste på østfronten. Men ellers savner jeg mer refleksjon og ettertanke om det som skjedde i Hjemmefrontens regi.

På den annen side minner forfatteren om at motstanden hele tiden sto under et veldig press fra okkupantene og deres norske medløpere. Gjelsvik sparer ikke på spennende fortellinger om hvordan han selv og andre slipper unna arrestasjoner i siste liten.

Boka har også preg av å være en minnebok. Her nevnes en mengde navn, og flere får hederlig omtale; flest menn og noen kvinner. På tre sider avbildes 26 menn og bare én kvinne. Etter krigen skulle flere av frihetskjemperne få viktige posisjoner, men det nevner Gjelsvik kledelig nok ingenting om. For dagens lesere hadde det nok vært nyttig.

Det er noen år siden jeg leste Devices and Desires, men jeg er enig med deg at det var en sjeldent velskreven krim med gode forankring i svært så aktuelle samfunnsspørsmål.

Ambisiøst og til tider mistrøstig om kunsten og livet.

Denne lange, ambisiøse romanen stiller krav til tålmodighet og utholdenhet hos leseren. Romanen faller i tre forskjellige deler. Første del omhandler hovedpersonen Leo Herzbergs forhold til sin egen familie, men spesielt hans vennskap med kunstneren Bill Wechsler. Andre del forteller om tapet av Leos sønn Matt, og den tredje om det urolige forholdet til Bills sønn Mark. Romanen følger en sosialrealistisk mal som underbygges med referanser til litteraturen om psykologiske lidelser blant barn og unge. Alt i alt er dette en fortelling om tap og sorg.

Imidlertid ønsker Siri Hustvedt også at vi skal sette pris på forholdet mellom liv og billedkunst. Leo underviser i kunstforståelse, mens vennen Bill utvikler seg fra tradisjonelt maleri til konseptuell kunst og fotografering. Lange strekninger av boka er viet til Leos tolkning av Bills kunstprosjekter, som blir mer og mer sammensatte, men også kommersielt vellykte.

Imidlertid, i romanens tredje del om problemene til den unge Mark Wechsler, går Hustvedt inn i en diskusjon om de mulige perverse aspektene ved noen kunstverk laget av en venn av Mark.

Hovedpersonene i What I Loved blir presentert som sekulære jøder med utgangspunkt i en bakgrunnshistorie om jødeforfølgelse i Tyskland i 1930-årene. En kvinnelig karakter, Violet Blom, har samme bakgrunn som forfatteren selv: Norsk-amerikaner fra Minnesota. Merkelig nok har Leo Herzberg et ganske vanlig tysk-skandinavisk navn, og generelt synes jeg at alle karakterene har mye til felles med andre personligheter i amerikansk litteratur med skandinavisk bakgrunn. De betraktes gjerne som lutheranere med et ganske så seriøst forhold til livet.

Siri Hustvedt skriver godt, men jeg synes de nyere bøker hennes er morsommere enn denne til tider deprimerende historien.

Eventyr og allegori.

Boka blander et eventyr for barn sammen med en allegori om litterær kreativitet beregnet på voksne lesere. Historien har med andre ord liten relasjon til sosialrealisme, men til slutt klarer forfatteren å trekke trådene i boka sammen til en tilfredsstillende konklusjon.

Sorgarbeid og cricket blant innvandrere i New York.

I likhet med DeLillos Underworld og Hustvedts Sorrows of an American, spiller New York City en stor rolle i denne sammensatte romanen om en utvandrer av nederlandsk opprinnelse som opplever ekteskapelige problemer i kjølvannet av 11. september. For å trøste seg søker han selskap med for det meste karibiske innvandrere som deler hans lidenskap for cricket, en gruppe som blant annet omfatter en con-mann fra Trinidad. Mens Hustvedt og DeLillo tar for seg livet i NYC som en kontrast til andre deler av USA, setter O'Neill, som selv er irsk, byen i internasjonalt perspektiv og sammenligner den med London og Haag.

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Farvel til hvitt og grått.

For dem som synes det er på tide med flere farger i heimen, men er usikker på hvilke farger en bør velge. Hvert av de 35 kortene i denne boka gjengir fire farger med navn og nummer som den anonyme forfatteren/redaktøren mener hører bra sammen. Her er det både duse overganger og skarpe kontraster. Tekstene inneholder nyttige forslag til bruksområder. Men boka er også fin bare å se på -- som en liten kunstbok.

Godt poeng! Men Hovland var neppe clairvoyant nok til å sjå striden om æresretten i Forfatterforeininga 2019 så tidleg som i 2013 då han skreiv om Fløgstad. Eg trur det snarare gjeld ein skjult referanse til Groucho Marx (1967): «Please accept my resignation. I don't care to belong to any club that will accept me as a member»

Ein fryd å lesa.

Eg trivst med Hovlands lune, vittige skrivestil. Serleg som når han i denne boka tek for seg bøker, ikkje minst barnelitteratur, som eg sjølv ein gong hadde stor glede av. Dei 19 korte essaya vart til i åra 2011 til 2015, slik at lesaren kan vere sikker på å sleppe unna døgnflugar. Berre «Kunsten å krenke» har ein klar datoreferanse: Angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015.