Vi ankommer asylmottaket og blir vist til rommene til guttene. Vi møter guttene, som tydeligvis er veldig forvirret over hele opplevelsen. De synes det er rart på Stryn. Pappa trøster dem med at de i hvert fall ikke er på Notodden
Etter hvert begynte de å dytte meg i snøen og kastet snø i ansiktet mitt. ‘Kanskje du blir hvit nå?´ ropte de
Kanskje jeg fortjener det? Kanskje jeg provoserer dem bare ved å være der? Noe er galt med meg
Vi manglet muligheter og skapte dem selv
De kaller deg halvt én ting
halvt noe annet
Da er det ikke alltid lett å føle seg hel
Hver bidragsyter er like verdifull-for alle er alt for noen
Han hadde ingenting å forsvare seg med, han hadde hatt en beskyttet oppvekst
Ubrent barn løper rett inn i ilden
Jeg blir nødt til å se det i øynene.
Jeg holder på å bli gammel.
Snart fyller jeg 20. Å være 20 er noe helt annet enn å være 19.
Furene begynner å synes.
Jeg forstår det selvfølgelig, jeg er tross alt ikke dum.
Jeg er rett og slett for stygg til å gå ut
Det er jo mange som snakker om ting som at 'ærlighet varer lengst' og at man må være 110% seg sjæl og sånne ting, men det er på ingen måte sant. Dette forsto jeg for svært lenge siden. Jeg hadde nemlig en periode på cirka en uke i banrodmmen da jeg var helt og fullt meg selv, 150% faktisk, og det var absolutt ingen som likte meg
(01.30)
deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes
Jeg sier jeg ikke veit om du er glad i meg.
Du sier du trodde det lyste.
Jeg heller salt i oppvaskmaskinen.
Du spør hvorfor jeg gjør det.
Skal man ikke det da, sier jeg.
Jeg sier at bruksanvisninga sier at man skal det
når maskinen viser et sånt tegn.
Jeg sier min favorittcola er pepsi max.
Så first price. Så kanskje cola zero.
Jeg sier at før var favoritten tab.
Men en dag fikk den svovelsmak.
Du sier din favoritt er first price cola.
Så kommer alle de andre på delt andreplass.
Jeg sier du gjør meg til et dårligere menneske.
Jeg sier jeg har slutta å tenke noe særlig på andre.
Jeg sier jeg har slutta å ha dårlig samvittighet.
Du sier huff.
Jeg sier det var en kjærlighetserklæring.
Du sier at du er stygg nå.
Jeg sier jeg ikke forstår hvorfor du syns det.
Du sier du ikke brydde deg da du mista håret.
Jeg sier jeg ville forstått det bedre om du brydde deg om det.
Og den nye kjærligheten jeg har funnet, se, den kommer og visker bort alt annet
Et sånt møte, kort og helt åpent, det skjer over alt, hele tiden. Alle møter noen som ser oppriktig og søkende tilbake på deg. En som har noe du gjerne vil ha, humør, trygghet, lekenhet. Det passer nesten aldri, du er allerde sammen med noen, han eller hun er også sammen med noen, og dere går videre. De aller fleste av disse korte møtene blir glemt, fordi de ikke leder til noe. Du møter en du kunne ha giftet deg med når du går på bussen, blikkene berører hverandre lett, men dere ses aldri igjen. Du møter en annen du også kunne levd ganske lykkelig med når du er på vei ut av bussen. En av dere smiler prøvende, den andre smiler tilbake, men for sent. Overalt finnes mennesker som kunne funnet hverandre, og som ikke gjør det.
Vi fikk barn sammen for å holde ut, og for å gjøre vår egen verden rikere og mer uforutsigbar. Vi dro på ferie, feiret bursdager og jul, vi la oss inntill hverandre om kvelden og hjalp hverandre ut om morgenen for å gjøre livet til noe mer enn bare å holde ut
Hvis han fortsatte å ha sex med Harriet, kunne han kanskje fortelle Ingunn om det også, senere, når hun var blitt vant til at han og Harriet var blitt gode venner? Kanskje kom Ingunn til å synes det var helt greit. Det måtte jo finnes flere måter å leve på, og Ingunn pleide å si om seg selv at hun var pragmatisk, at hun kunne tilpasse seg nesten hva som helst, når det bare var gode grunner til det. Det handlet kanskje mest om jobben hennes, men likevel, tenkte Hans