For en glitrende tegneserie! Spennende, troverdig, oppfinnsom og alt annet som er bra! Og stort pluss for gjennomgang av hva som er fakta og ikke til slutt. Så slipper jeg å føle meg dum.
Mytologi, dataspill, magiske runer og høyspenning. What’s not to like? Dn avslutningen er noe av det kuleste og mest visuelle jeg har lest på lenge!
Knokkelrekorder! Knokler er gøy og rekorder er gøy, kombinasjonen er uslåelig. Først kommer et oppslag med Gjett hvem som har... største knokkelen? Minste knokkelen? med noen hint og bilde av skjelettet. Så kommer et fargeoppslag med tegning av dyret og flere fakta. Kjempefint! Her er en nøye med detaljene, det er ikke hvilken som helst flaggermus som har de tynneste knoklene, det er Humleflatnesa. Både knokkel- og andre fakta sammenliknes hele tida med menneskeleseren, som "kjenner du de harde knottene på ryggen din? De er knokler..". Supert for å engasjere unga. Stort pluss for godt og gjennomarbeida språk! Og det er til og med bittelitt om vitenskapelig metode i etterordet.
Fin! Noi har tydeligvis redda en hval i en tidligere bok, denne gangen får hvalen og familien hans gjort gjengjeld. Det er riktig dramatisk når Noi må ut på isen og lete etter pappas båt, men dramatikken ligger i bildene og leserens tolkning, teksten er nøktern og nedpå. det er fint, på den måten blir dette akkurat så spennende som leseren selv ønsker. Enkle, uttrykksfulle illustrasjoner. (Men har lua grodd fast på hodet til den ungen?)
Denne var søt! Besta finner ikke fløten og Ole vil finne ut av mysteriet. Har katten tatt den? Nei, den kan ikke åpne kjøleskap. Har bestefar tatt den? Han er allergisk mot melk. Men Ole finner spor og løser saken! Er ikke overbegeistra for tegningene, men der er det nok mest jeg som er gammeldags.
Ina blir seks år og vil ha diskobursdag. Men pappa vil arrangere leker! Denne pappaen er så selvsentrert og lite lydhør at Ina må gråte på rommet sitt og mamma må gripe inn TO ganger før han gir seg. Eller gir seg, han får det jo nesten som han vil når ungene skal sette hale på pappaen. Han fortjener i alle fall ikke den puta i buksa, han burde stikkes full av knappenåler, hele mannen. Denne boka handler mer om en dårlig far enn bursdagsfeiring og er mer pinlig enn morsom, synes jeg.
Fin historie om det superduperskumle spøkelset som elsker å skremme barn helt til han møter på disse to tøffingene. Han kan skremme så mye han vil, ingen blir redde... Men å klare å overse en kommafeil i en historie på 17 setninger pluss en til i forfatteromtalen, er for dårlig. Fy skam seg, forlaget!
Fortsatt flott, men aaalt for kort! Og jeg blir i overkant irritert av logiske brister...
Litt forvirrende og vil jo egentlig ikke vente til neste album med å skjønne mer...
Denne var slett ikke dum! Litt mye etterforskers privatliv mot slutten der, kanskje, men pytt sann. Og forfatteren forstår Brannsupportere!
Hørte en lydversjon av denne med fortellerstemmer og diverse intervjuer. Jeg er nok mer opptatt av mathistorie enn av Twain, men lærte underholdende mye om begge deler. Og enda litt.
Arlo, 12, flytter med mor og søster til det lille tettstedet Pine Mountain, morens hjemsted. Han begynner i Vandrerne, en speidervariant, men når området ligger på grensen til andre verdner, kan det bli mye moro! Her siver magien gjennom og vandrerne fanger alvebiller, ser etter harebukker, klapper tordenskrall og knipser lys. Men Arlo er spesiell og noe er ute etter ham. Dette blir spennende og passe skummelt, morsomt og koselig på en gang. Jeg liker skildringene av den parallelle virkeligheten og måten befolkningen i Pine Mountain tar nærheten med knusende ro på. Vennskapet mellom Arlo og de andre i patruljen er nesten det beste med boka, liker det godt!
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne. Bokas hovedperson er Anthony Horowitz, ikke til å skille fra forfatteren på noe område. Han blir hyra til å følge etterforskningen av et drap og skrive bok om det. Det er jo en artig idé, og enkelte vil kanskje finne det underholdende å gjette hvor grensen for fiksjon går, jeg er ikke helt der. Men boka er godt skrevet, spennende og intrikat, så jeg koste meg også.
Mari Nordø Lommelun om The Oxford Tearoom Mysteries Box Set Collection I av H.Y. Hanna:
17:55, 30. oktober 2018
Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!
Å, denne var nydelig! Fred er forelska. For hvordan kan en unngå å like ei med krøller, sterke armer og som snakker i nesa? Men så er det krigen. Vel er ikke Sverige med, men det er rasjonering, pappa er utstasjonert ved grensen, det er utrygge tider og snart er det jul. Med enkle, men fargerike illustrasjoner har dette blitt ei barnebok som sier mye om mange ting på få sider. Og det er så fiiint!
Nydelig! Hva gjør en hakkespett som har fått hodepine og svimmelhet og verken får hakke eller fly mer? Er det hakkingen eller resultatet, altså hullet, som er det viktigste? Og er det egentlig noe hjelp i muldvarpen? Dette er dype og eksistensielle spørsmål som denne boka gir en mulighet til å gå i dybden på. Illustrasjonene står på ingen måte i veien, heller!
Genial tegneserie! Det handler om hvordan vi behandler folk som er anderledes, selvfølgelig. Her er zombien Lars (unnskyld, han er levende ulevende), en ninja som kan bli usynlig og en heks. De to siste må skjule seg for ikke å bli dårlig behandla av omverdenen, men Lars er litt for tydelig. Så da kan rektor like godt kjøre ham ned, ikke sant? Han tåler det jo uansett. Og "like barn leker best", tross alt. Det er skolens motto.
Denne rektoren er vidunderlig fæl, forresten, på linje med Roald Dahls Trunchbull. Hun likner veldig på Erna Solberg, men det kan jo være en tilfeldighet...
Jeg liker tegningene, enkle, men detaljerte og med mye farger. Jeg liker også en tør å ta i både når det gjelder vanskelige teamer og humor i en serie for barn. Og at det handler om å finne sin gjeng med raaringer og oppdage at selv zombier kan ha følelser.
Jeg liker tematikken og dramaturgien i hvordan feminismen sprer seg blant jentene på denne dusteskolen. Men boka fenger meg ikke. I første rekke handler det om språket. tror jeg. Det blir veldig skravlete og barnslig. Og dermed langtekkelig. Samtidig virker det oppstylta og unaturlig på meg, og det siste skyldes nok oversettelsen. Å skille to ballspill fra hverandre ved å kalle dem football og fotball, blir klønete. Og at guttene understreker kjønnsroller ved å bruke uttrykket "Fiks litt mat", klinger ikke godt. Resten av språket står i stil.
Jeg er heller ikke sikker på om boka treffer det norske publikummet helt. Nå kjenner norsk ungdom godt til amerikansk skolehverdag fra TV-serier ol, men der vises glansbildeversjonen fram. Kleskoder er vel ganske ukjent her, i alle fall måten de praktiseres på mange steder i USA. Og jeg tror ikke det ville falle norske jenter inn at et seksuelt overgrep skulle meldes til skolen, ikke til politiet. Nå lærer jo leserne av denne boka disse tingene, men det som presenteres som den største selvfølgelighet i boka, bryter nok med gjenkjennelsen for norske lesere, Og denne genren krever at leseren identifiserer seg med både hovedperson og miljø.
Så njæh...
Sist sett
