Bokelskere.no

Akkurat det er jeg villig til å slåss om Åsmund. Hils Charlotte ;-)

Et kraftfullt møte med Norge og norsk litteratur med andre ord. Men det høres ut som en perfekt setting, og det er definetivt Garborgs beste bok!

Åja! Owen Meany husker jeg godt, lo første halvdel, grein resten. Flott bok!

Nei, akkurat det gjør du klokt i, Falketårnet er bare en kjedelig bok.

Sikkert god den, men er ikke hun mer amerikansk enn norsk ;-)

Jeg hadde dette opphenget at jeg absolutt måtte lese ut en bok jeg hadde begynt på, men jeg greide heldigvis å bli kvitt det for mange år siden. For hvorfor bruke tid på bøker man egentlig ikke liker så godt, da blir det bare mindre tid igjen til de man virkelig har lyst til å lese. Og de er det så utrolig mange av at du kanskje ikke greier det i løpet av et helt liv en gang. SÅ legg bort de dårlige bøkene med en gang og start på de gode!

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Dette var boken som fikk meg til å bli bibliotekar.

Jan Lööf er stor! Jeg elsker tegningene hans, spesielt Felix tegneserien. I denne boken utfolder han seg på barnas premisser.

En av mine SF-favoritter fra 80-tallet. Et skikkelig nedenfra-og-opp blikk på et norsk framtidssamfunn som dengangen ikke var så urealistisk nær-framtids dystopi.

Tron Øgrim var en av de mest originale og spennende tenkerene rundt informasjonteknologi i Norge. Hans perspektiv hadde alltid mennesket i fokus og han var flink til å se hvordan teknologien ga muligheter til både godt og vondt, men at det var mennesker som var ansvarlige for hvordan teknologien blir brukt. Tron var optimist og inspirerte meg til å bli det samme.

Leste denne i 1986 og den gjorde et uutslettelig inntrykk på en ung bibliotekstudent.

HBP er hvertfall strammet grundig inn i forhold til OotP. OotP er veldig preget av gjentakelser synes jeg, Harry drømmer hele tida om at han er Nagini og når dette skjer for 30. gang blir det litt kjedelig.

På den annen side er det vel først i HBP at det begynner å bli mange døde. Kanskje du skal lese bøkene om igjen? ;)

Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.

Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.

Farmor. Herregud!

Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.

Mørkets hjerte sett fra den andre sida. Lesingen gir trippelmening hvis du legger til Vanære - se på de tre mannlige heltene, hvordan de møter det totalt ukjente og må oppgi å forstå det.