Bokelskere.no

Fun Home er nydelig, Stian (og innkjøpt hos meg nå, mjehehe). LES LES.

Boken er trist og sår,men ikke uten lys og håp. Handler om sorg og tro/tvil hos en liten jente som mister begge sine foreldre i en bilulykke. Det er jo et barns verste mareritt - å miste sine foreldre. Denne jenta hadde tydeligvis gode og snille foreldre, og når det ufattelige skjer, har hun også et par snille og kloke besteforeldre som tar seg av henne. Så hun er jo i en heldig situasjon, tross alt. Det virkelige gru og bunnløse sorgen beskrives ikke, men vi får et innblikk i hennes sorg gjennom hennes tanker om Gud. Har Gud straffet henne ved å ta fra henne foreldrene? Er det guds hevn for noe stygt hun gjorde for en stund siden? Hvis Gud hevner seg ved å gjøre noe så fælt, vil hun aldri snakke med ham mer.Hvor er mor og far nå? Er de blitt engler? Hadde de ikke englevakt? Hvorfor har noen englevakt og andre ikke? Hun filosoferer om hvordan det er i himmelen Hun har også en venn som har mistet sin mor. Hun stiller enkle barnslige spørsmål om Gud og om tro. Spørsmål som jeg er sikker på alle stiller seg, enten de tror på Gud eller ikke. Fin bok som man kanskje helst må lese sammen med barn som har mistet noen de var glad i.Boka gir ingen enkle svar, de finnes vel heller ikke. Utgangspunkt for mange samtaler, ville jeg tro.

Kristine Toftes Song til Eirabu har årets fineste etter min mening. Også passer det så godt til tonen i boka. Og Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja har et cover som slår like hardt som hovedpersonen. :-D

Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja er for øvrig stor kunst. Som forlaget sier: "Her sitt lemmane laust!" :-)

http://lunacia.net/?p=1466

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Vel, så mange har han ikke tross alt, et manuskript og to, men hvorfor skriver han ikke mer, og enda viktigere, kan han skrive mer?

Nei herregud, dette er ikke mye å skryte av dessverre, for Mads altså.

Beklager, men dette ble i overkant for pompøst for meg, kanskje derfor jeg ikke leste ut boken.

Ja, eller gå på biblioteket, de fleste finnes der.

Vel, det er ikke så viktig egentlig, eller hva?

Det gjorde ikke jeg heller med en gang, leste Mjau mjau og syntes det var kjipe greier, men så kom jeg borti La meg vise deg noe, og så løsnet det, og nå har jeg nesten lest alt sammen :-)

Det er ingen snø fra i fjor, heldigvis, men hvis du ikke sender inn den faktuaren snart får du ingen penger, og det er dessverre fakta faen.

Har bare lest den en gang, men likte den veldig godt, og filmen er også god, Bancroft og Hopkins stråler på hver sin måte, amerikansk arroganse og engelsk høfflighet i fin blanding

He he, alfabetisk, geografisk, appellerende tittel, eller mest tiltalende fornavn (jeg liker godt Svava av en eller annen grunn) spiller ingen rolle, det er gode bøker uansett. Men skulle jeg bare anbefalt én ville jeg gått for, nei pokker, det går ikke, les ALLE!

Ja, Skråninga står i en særklasse, spesielt siden det er en debutbok synes jeg, en ekstremt talentfull fyr, som sikkert har skrevet mye før han debuterte, men som allikevel klemmer så vanvittig til i første omgang. Hatten av for Tiller. Jeg har ellers bare lest Innsirkling, men den likte jeg og veldig godt.

Ja det stemmer, lest og likte den og, men Herr Sommer er den siste som har kommet på norsk. Han har et skuespill og, men det er ikke ovesatt til norsk såvidt jeg vet.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.