"Jeg skulle gjerne ha bestilt tid hos deg for en kremering."
"Bestille tid?"
"Ja."
"Ja, og...hva...hva er navnet?"
"Herbjörg Maria Björnsson."
Nå ble det rotet i papirer.
"Ja, jeg finner ikke navnet her i oversikten. Har dere sendt inn begjæring om kremasjon?"
"Ja, nei, nei. Jeg bestiller tid til meg. Til meg selv."
"Til deg selv?"
"Ja."
"Men...altså...først må det komme en begjæring, altså."
"Og hvordan gjør jeg det?"
"Du kan fylle den ut på nettet og sende den til oss, men vi tar egentlig ikke imot begjæringen før, før det...Ja."
"Før hva da?"
"Jo, vi tar ikke imot noe, liksom...hvis ikke noen er -ja, død, ikke sant."
"Ja, ja, jeg er død til den tid, det kan du stole på."
"Ok? Eh..."
"Ja, og hvis det drøyer, kommer jeg bare bort og legger meg levende inn i ovnen."
"Levende? Neii, det...det er ikke lov, skjønner du."
"Ja vel, jeg skal prøve å komme død, når har du tid?"
"Jo, eh...når vil du...?"
"Når jeg vil dø? Jeg hadde nå tenkt meg å dø før jul, i adventstiden, sånn midt i desember."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mormor lærte meg tidlig å ikke respektere mannfolks rauting og å gjennomskue saker som helskjegg, byster og uniform. Det er en underlig uskikk hos oss kvinner å gå på nesa i gruset og ta alt våset fra disse slipsbærerne for god fisk. Det er det mest seiglivede tull i vår tid at menn skal ha mer vett enn kvinner. Misoppfatningen har oppstått fordi noen av dem kan flere viser enn oss, og fordi de haler daukjøttet sitt opp på talerstolene. Denne villfarelsen finner man selv hos de største heltinner, det kan jeg hilse og si.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Islandske kvinner har visst ikke noe imot å administrere sine ekteskap. Noen av dem driver dem slik andre driver bedrifter, men de mislykkes selvsagt med rekrutteringen. Det var flere ganger at jeg måtte si opp mannlige ansatte, men det var sjelden at jeg fant noe som var bedre.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nordiske mannfolk er likte taktløse som de islandske. De blir fulle før middagen, ler høyt, roper, ender med "å synge", selv på restauranter der folk betaler for å slippe bråk og spetakkel. Men lommebøkene deres ventet alltid klink edru i garderoben, mens den islandske sto vidåpen midt på bordet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Heldt eg kjenslene mine nede fordi eg ønskte, inni meg, ting, personar, ros, triumfar med ein slik kraftig villskap at det skremde meg?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Dere må ikke sende oss på biblioteket," sa Tobben bedende.
"Det er altfor farlig."
"Farlig? Hva mener du med at biblioteket er farlig?"
"Det er ikke biblioteket," hvisket Tobben.
"Det er bibliotekaren."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dei unge heltane som på eigen risiko utsette seg for valden som følgde med reaksjonane, hadde namn som Rudi Dutschke, Daniel Cohn-Bendit, og som i krigsfilmane, der det berre var menn, var det vanskeleg å identifisere seg med dei, ein kunne berre elske dei, tileigne seg tankane deira, ha medkjensle med skjebne deira.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bruno sleppte henne, trekte seg tilbake. Han rørte ved leppa, som blødde, han flirte skamfull, han mumla: Unnskyld, eg trudde at det i alle fall var litt takksemd å hente. Lila skreik: Prøver du å seie at eg må betale et depositum for ikkje å bli oppsagd, er det slik? Han lo igjen, han rista på hovudet: Nei, viss du ikkje vil, så vil du ikkje, punktum, eg har sagt unnskyld, kva anna vil du at eg skal gjere? Men ho var oppskaka, først no begynte ho å kjenne avtrykka etter hendene hans, og ho visste at dei kom til å bli verande der, det der var ikkje ting ein kunne fjerne med såpe.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Då eg nesten var heime, stod Johannes, naboen vår altså, i vegen og vinka. Han heldt på å grava ei grøft. Det såg ganske flott ut. Når folk grev grøfter, ser det alltid ut som dei er med på noko viktig. Det kan til og med vera nok at dei står i vegen med ein spade i nevane. Då ser dei viktige ut med ein gong.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

'How do you want to do this?' asked Nightingale.
'You're the expert, sir,' I said.
'I looked into the literature on this,' said Nightingale, 'and it wasn't very helpful.'
'There's a literature about this?'
'You'd be amazed, Constable, about what there's a literature on.'

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mange liker å reise, men for dem som ikke liker å reise, fortoner det seg omtrent slik: En reise er ikke bare selve reisen, det er all den tiden du bruker på å tenke på reisen, både før du drar og etter at du er kommet hjem igjen. Jeg vet ikke om tenke er det riktige ordet her. Det kan godt hende at du greier å la være å tenke på reisen, men du kan ikke unngå å føle deg gjennomsyret av den, reisen har tatt bolig i deg, og du må leve med den lenge før du skal ut på den og lenge etter at den er avsluttet -det er som influensa.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Biblioteket var for henne ein viktig ressurs. I løpet av samtala viste ho meg stolt alle lånekorta sine, fire i alt. Eitt var hennar, eitt var registrert på broren Rino, eitt på faren og eitt på mora. Med kvart kort kunne ho låne ei bok, og slik kunne ho få fire bøker i alt. Heime slukte ho dei, og neste søndag leverte ho dei tilbake og fekk fire nye.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Han slapp fra seg et lite bjeff av en latter. "Herregud, du har virkelig en bondes lidenskap og fordommer."
"Nettopp," sa Olive. Hun begynte å gå i sitt eget tempo nå. Hun sa over skulderen sin: "Jeg har i det minste ikke fordommer mot homofile."
"Nei," ropte han. "Bare mot hvite menn med penger."
Ja, for pokker, tenkte hun.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Men folk får jo vite både det ene og det andre. Når man er helsesøster eller bibliotekar med rosa hår, får man vite hvem som er gift med alkoholikere, hvem som har barn med ADHD (det var det det var), hvem som knuser tallerkener og hvem som sover på sofaen. Hun hadde ikke lyst til å tenke på at det var folk i kirken akkurat nå som visste ting om barna hennes som hun ikke visste selv.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hun hadde vært gjennom en del, men sånn var det bare. Hun ranket ryggen. Andre folk hadde også vært gjennom en del.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Man kunne ikke få seg til å slutte å føle på en bestemt måte, uansett hva det andre mennesket gjorde. Man måtte bare vente. Til slutt gikk følelsen bort fordi andre mennesker kom til. Noen ganger gikk den forresten ikke bort, men ble presset sammen til noe bitte lite og hang der som et stykke glitter i bakhodet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fra min bokprat om denne boka:

Strøksnes er fra Kirkenes, og han er idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Undertittelen på denne boka sier egentlig mye om den ytre handlinga: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes slår seg sammen med kunstneren og væreieren Hugo Aasjord, med base på Skrova, et øyvær sørøst for Svolvær i Nordland.
Målet er å fange ei håkjerring, en haiart som holder til dypt nede i arktiske farvann. Håkjerringa kan bli opptil åtte meter lang, to meter lengre enn hvithaien. Havforskningsinstituttet sier: Føde: Det meste den kommer over. Og en slik hai drømmer altså Strøksnes og Hugo om å fange, med krok, fra gummibåt…

Vi følger de to mennene gjennom et år med bestrebelser på å fange ei slik håkjerring. Samtidig får vi naturbeskrivelser av havet i all slags lys og vær og innblikk i fiskeriets historie i nord. Vi får også vite mer om hva man har trodd om havet og alt som finnes der gjennom tidene. Konklusjonen må vel være at vi fortsatt vet ganske lite om alt det utrolige som finnes i havdypene, og at virkeligheten ofte overgår alt vi kan forestille oss.

Som en stakkars østlending må jeg si at universet i denne boka framstår som ganske fremmed og eksotisk. Strøksnes beskriver de små nyansene i havstrømmer og værskifter som de som levde av havet måtte kjenne og som de har helt egne ord for. Og han kan få havet til å virke skremmende og nådeløst, som det jo er. Samtidig får man kanskje en litt større forståelse av hvor viktig havet har vært og er for menneskeheten og planeten.

Det er nok ikke mange bøker som blir omtalt i Fiskeribladet Fiskaren! Det klarte denne. Samtidig vant den Brageprisen i klassen for sakprosa og er solgt til mange land. En bok om havet er altså noe som treffer folk, uansett bakgrunn. Man får stor respekt for havet i denne boka, og for alle som har levd av havet mot alle odds oppigjennom historien. Forfatteren tar mange avstikkere fra håkjerringjakta; til litteratur, historie og naturvitenskap. Men boka er lett og ledig skrevet, og enkel å lese.

Ta dere en tur til havs med Morten Strøksnes!

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Ola har sittet i rullestol siden han var 3-4 år, kan ikke bevege seg ved egen kraft og klarer ikke å svelge. Snart kommer han til å miste taleevnen. Han er i begynnelsen av 20-åra og vet ikke hvor lenge han har igjen.

Olas sykdom heter Spinal muskelatrofi. Spinal muskelatrofi er en arvelig muskelsykdom der en genfeil fører til svinn av de motoriske nervecellene i ryggmargen. Når musklene ikke får signaler fra disse nervecellene får man muskelsvinn. Det finnes ulike typer av sykdommen, og rundt 1 av 6000 nyfødte rammes i vår del av verden.
Boka er en intervjubok med fetterne Arne og Ola. Arne stiller spørsmål om barndom, oppvekst, behandling, utfordringer, problemer og etiske dilemmaer. Ola svarer åpenhjertig og utfyllende. Innimellom får vi Arnes egne refleksjoner. Han er far til ei lita jente, har ett barn til på vei, samboer, hus og jobb. Samtidig overmannes han noen ganger av tungsinn. Hvorfor gjør han det? I følge Ola har Arne alt noen kan ønske seg. Og finnes det hverdagslykke for en som Ola?

Ola er en intelligent, reflektert og velformulert ung mann. Det er veldig tydelig at han har bestemt seg for å være helt åpen og ærlig, inn til det aller mest intime. Ola mener at vi ikke snakker nok om en del aspekter ved livet hans og han vil vise andre unge mennesker med lignende sykdommer at de ikke er alene. Arne stiller mange ubarmhjertige spørsmål, og Ola møter motstand på en del av resonnementene sine. Det at Arne er såpass nær, men samtidig litt nøktern og hard i tonen, gir boka en egen verdi.

Det er mye kjærlighet til foreldrene i denne historien. Vi får høre om en mor og far som har jobbet seg halvt i hjel for at Ola skal kunne ha et godt liv og føle seg trygg. Oppi det hele har de klart å gi Ola en tro på seg selv og en kampvilje, en følelse av frihet som han ikke alltid bruker på riktig måte, men som er veldig viktig for ham.

Lillebroren Simon er kanskje den viktigste personen i Olas liv. Ola sier selv at lillebroren er en av grunnene til at han vil fortsette å leve. Simon behandler Ola som alle andre, og tar sykdommen med en selvfølgelighet som nesten ingen andre klarer.

Denne boka fikk litt omtale fordi Ola forteller om da han reiste til Danmark for å kjøpe seg sex, noe som er et lovbrudd. Episoden er detaljert beskrevet i boka. Jeg synes ikke det blir spekulativt. Igjen innser jeg at man godt kan ha empati med en person selv om man ikke nødvendigvis er enig i den andres handlinger. Det som står igjen som viktig for meg er Olas store, store lengsel etter kjærlighet og nærhet. Han ønsker kjærlighet, drømmer om det, men er usikker på om han egentlig fortjener å bli elsket.

Ola har mye dårlig samvittighet. For å være den han er, for å leve, for å være en byrde for samfunnet og for familien. Det må være vondt å vite så godt hvor mye du koster kommunen du bor i!

Dette er hardt å gå inn i! Her behandles temaer som er ubehagelige, som de fleste vil ønske å skygge unna, beskrivelser av et liv som ingen vil ønske for sitt barn. Jeg kommer sikkert til å falle igjennom og si eller gjøre noe ubetenksomt også neste gang jeg møter noen som er funksjonshemmet. Men kanskje har denne historien fått meg til å tenke en ekstra gang før jeg sier noe skråsikkert?

Anbefales på det varmeste!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fra min bokprat om denne boka

Boka kom ut i 1967 og på norsk i 1968. MacLean var en produktiv mann, og dette er vel en av de mest kjente titlene. Originaltittelen “Where eagles dare” er fra en scene i Shakespeares skuespill Richard III: "The world is grown so bad, that wrens make prey where eagles dare not perch" (wren = gjerdesmett).

Boka begynner i et bombefly i snøstorm. Inni flyet er en liten gjeng menn, og det er ganske åpenbart at vi befinner oss i andre verdenskrig. Snart får vi vite hvorfor denne iskalde gjengen er i ferd med å hoppe ut i fallskjerm over vinterlige bayerske alper: Den amerikanske generalløytnant Carnaby er tatt til fange og ført til Schloss Adler, Ørneredet, Gestapos hovedkvarter i Bayern. Carnaby vet altfor mye om de alliertes operasjon Overlord, altså invasjonen i Normandie. Det er bokstavelig talt livsviktig at han ikke røper det han vet til tyskerne.

Gjengen fra flyet ledes av major John Smith, og oppdraget deres er å få Carnaby ut av det tungt bevoktede, nærmest uinntakelige slottet før tyskerne tyr til usiviliserte avhørsmetoder. Og det er i grunn hele handlingen! Underveis møter selvfølgelig våre menn en rekke hindringer, som de overvinner med kaldblodig mot, militær kunnskap og snartenkthet. Innimellom tar de seg tid til å beundre lokale skjønnheter og kaste vittige bemerkninger til hverandre.

Forræderi er et viktig element i denne boka. Man vet nesten fra starten av at det er folk i følget som ikke er til å stole på. Smith skjuler også ting for de andre i gruppa, og holder kortene svært tett til brystet. Det er både dobbeltspill og trippelspill på gang, og innsatsen er høy.
Major John Smith er en skikkelig helt! Snarrådig, smidig, sterk og smart. Kald og rolig, alltid med en plan i bakhånd. Og med det umiskjennelige britiske viddet. I tillegg er han en redelig mann, som ikke engang dreper en tysk elitesoldat om han kan unngå det.

I denne boka får du kvikk dialog, spenning og litt humor, og siden vi snakker om helter fra andre verdenskrig går det selvfølgelig bra til slutt på sitt vis. For en nåtidig leser kan språket virke litt gammelmodig, men jeg synes det har sin egen sjarm, og replikkvekslingene er virkelig godt skrevet. MacLean visste godt hva han drev med! Dere vet sikkert at denne boka ble filmet, med Richard Burton og Clint Eastwood i hovedrollene. Og MacLean skrev faktisk filmmanuset og boka samtidig, mer eller mindre på oppdrag. Filmen er litt mer actionpreget enn boka, men regnes som en klassiker.

Det er selvfølgelig mange modige menn her. De få kvinnene som er med er dyktige og tøffe, men det må til stadighet nevnes hvor vakre de er. Sånt må man vel nesten regne med i en slik bok.

Jeg har lest mye MacLean, men det begynner å bli veldig mange år siden, og dette var et artig gjensyn! Jeg husket bøkene hans som litt trege i starten men spennende etter hvert. Men her synes jeg handlingen fungerer godt fra første side; med en tilbakelent, vittig beskrivelse av flyturen til Tyskland. Så jeg vil absolutt anbefale dere å fornye bekjentskapet med Alistair MacLean!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sidene 116-117 er utrolig aktuelle.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Lars MæhlumPiippokattaInger-LiseTanteMamieG LIngunn SsomniferumAnne-Stine Ruud HusevågIna Elisabeth Bøgh VigreTine SundalEster SCathrine PedersenKirsten LundmgeritaolineStig KTralteVanja SolemdalVannflaskeNicolai Alexander StyveNeraAnniken BjørnesAlice NordliMarenAvaAndreaEmil ChristiansenIngeborg GSverrePirelliTerje Mathiseningar hDolly DuckFrode Øglænd  MalminTove Obrestad WøienHilde H HelsethVibekebrekHeidi HoltanMarianne  Skage