Bokelskere.no

Jørgen + Anne er sant handler om Anne, ti år, som blir forelska i den nye gutten, Jørgen Ruge; han har blå anorakk og nøkler som klirrer når han løper og de leker høk over høk (jeg tror jeg identifiserer denne leken som haien kommer - for Kathleen, ti år), og det er stort sett det boka handler om; om fjerde klasse, om hemmelige kjærlighetsbrev under steiner, om venninner som spør for deg om han du er forelska i vil være sammen med deg, om pling på boks (som het bom 50 hos oss da jeg var ti år), om å sykle rundt og om å spise sykt mange pølser og sjokoladeboller i bursdagsselskap. Det er en barnebok som også voksne kan lese; jeg kjente meg i hvertfall igjen i veldig mye, selv om denne boka er fra 1984 og jeg ikke en gang levde da. Noe med skrivestilen fikk meg til å tenke på skoledagbøker. F.eks. dette sitatet:

-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet. -Javel, da, sa læreren. Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag , og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.

Anyways, Jørgen + Anne er sant er en gøyal og sjarmerende bok. Pluss den fineste sangen Anne vet er Edelweiss og jeg er enig.

Tre stjerner til en Francesca Lia Block-bok! Nå står ikke verden til påske! Men dere leser rett. Jeg har lest ganske mange bøker av henne, og selv om jeg har vært borti bøker av henne som ikke har blitt mine favoritter, så har jeg i det minste likt dem. The Waters & The Wild er den første FLB-boka jeg har blitt skuffa over - og jeg hadde egentlig ingen veldig store forventninger, annet enn det man har når man elsker FLB og skal lese enda en FLB-bok (ok, det er kanskje dét som regnes for store forventninger). FLBs vakre beskrivelser av dagligdagse ting var fraværende, på en slik måte en meget velartikulert mann ikke er så velartikulert lenger når det på nachspielet nærmer seg ti på formiddagen, og jeg følte ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av hovedpersonene. Jeg følte og at boka var litt for enkel, litt for lett. Og det er ikke det at Francesca Lia Block er en vanskelig forfatter å lese, ikke i det hele tatt, men denne ble litt i overkant for lett, ja, den var rett og slett for opplagt.

Jeg ble helt opprømt da coveret på denne (som forøvrig er et herlig digg cover å se på) poppet opp her på bokelskere.no og jeg tenkte Hva? Har det kommet en Sofi Oksanen-bok uten at jeg har hørt om det!? Noe jeg fant ut etterhvert skyldtes at den ikke er ny, den ble skrevet før den hyllede Utrenskning som hun vant Nordisk Råds litteraturpris for -over Knausgård-, men at den ikke ble utgitt på norsk før i år. Hadde jeg fulgt litt bedre med i andre medier enn norske, hadde jeg kanskje fått med meg at den ble oversatt til svensk for en lengre stund siden, og følgelig også lest den for lenge siden. Anyways. Tittelen refererer til filmen What Ever Happened to Baby Jane? fra 1962, noe man skjønner godt når man kommer lengre inn i boka og også inn i angsten til hovedpersonens kjæreste. Noe Oksanen, som alltid, skriver realistisk og fryktelig om. For Oksanen skriver aldri noe fint om noe som egentlig bare er mørkt og tragisk i virkeligheten, hun romantiserer ikke noe, noe mange forfattere kan finne på å gjøre (og andre kunstskapere også for den saks skyld). Faktisk er det i grunnen litt tortur å lese Oksanen, og selv om Baby Jane ikke rusker like mye i meg som de andre bøkene hennes, har den likevel denne deprimerende stemningen som også finnes i Stalins kyr og Utrenskning, og det er absolutt en meget bra bok som er verdt å lese.

Forlaget Oktober skriver på baksiden at dette er en bok som blander sammen western og den gotiske romanen, hvilket fikk meg til å tenke på Edgar Allan Poe rett og slett fordi han er det eneste sikre jeg klarer å forbinde til begrepet den gotiske romanen, for hva er egentlig en gotisk roman, tenker jeg, og det er sannsynligvis ingen stor gåte, det er bare det at jeg kan nada om de ulike sjangerene. Anyways, det fanget min interesse og jeg leste boka og det var en type roman jeg sjeldent pleier å lese, men jeg likte den, det var underholdende å lese om kvinnen som stikker av på hest (det er en hest på coveret, kanskje trakk dét meg også litt) gjennom skog, fjell, indianerland og gruvelandsbyer i Nord-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet.

En diktsamling som fanget min interesse hovedsaklig fordi jeg gjenkjente jenta avbildet på coveret som en jeg gikk på folkehøyskole med, i tillegg til at det var en debutantbok, og det er jeg ganske opptatt av fordi jeg vil vite hvor landet ligger; skriver de bra disse debutantene, så bra at jeg kan rettferdiggjøre at jeg ikke er utgitt ennå? Vel, det gjorde ikke denne boka. Jeg tenkte bare at Mads, han må ha pult noen for å få utgitt denne, og så tenkte jeg at det var litt frekt å skrive det, kanskje, dette er jo ikke musikkbransjen, men så tenkte jeg faen heller, det var det jeg tenkte og jeg kan jo ikke lyve.

En helt ok diktsamling hvor jeg endte med å like appendiksen bak best, for da forstod jeg alt sammen, alt det jeg allerede hadde lest, men jeg må innrømme at da jeg var kommet så langt, var jeg så trøtt at jeg ikke helt fikk tenkt så mye over denne aha-opplevelsen før jeg la meg til å sove.