Bokelskere.no

Det er rent tilfelig at det er Krauss jeg skittkaster, at det var hennes bok jeg leste sist. Men sånn er livet, når det gjelder andre ting enn bøker også. Noen ting dukker opp på rett tid til rett sted og så liker man det, andre ganger dukker ting opp på feil tidspunkt.

Jeg synes egentlig den er helt grei (hvis jeg strekker meg etter objektiviteten), men den gav meg ingenting som jeg ikke hadde hørt før - og jeg er tilhenger av leser-respons.

Jeg tar tilbake at den er en plagiat, siden de kom ut samme året, noe andre har påpekt til meg i ettertid. Likevel synes jeg begge disse nevnte bøkene er kjempelike, jeg ser virkelig ikke noe poeng i å lese begge to - en av dem holder. Og hvem forfattere er gift med, er ikke noe jeg synes jeg bør ha i mente når jeg bedømmer en bok. Og om jeg hadde hatt det i mente, så hadde ikke det behøvd å bety at bøkene deres måtte være så like. Hustvedt og Auster klarer seg ganske bra selvstendig.

(mente andre bøker. flere om jarle kommer ikke før om noen år)

Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.

Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?

Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inne idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer vedifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår likso, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!

FRA FACEBOOCS ANNALER

ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!

Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister

en septemberdag 2009 etter å ha utfordra

fasten gjennom facebook

men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste

it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar

Apropos land som okkuperer andre land, denne diktboka handler om Marokko som okkuperer Vest-Sahara. Et emne som jeg såvidt visste noe om før jeg leste denne (hver gang jeg sier til kjæresten min "Vi må dra til Marokko en gang!", sier han alltid "Nei, vet du ikke at de okkuperer land?! Vi kan IKKE dra dit."). Nå vet jeg kanskje ikke så mye mer, men i hvertfall litt mer. Anbefales!

Her er et av diktene:

FRA FACEBOOCS ANNALER

ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!

Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister

en septemberdag 2009 etter å ha utfordra

fasten gjennom facebook

men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste

it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar

Kort sagt: dette er en plagiat av Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close. Enda en jødebøk hvor handlingen går fremover sett fra forskjellige vinkler, hvor den ene vinkelen er sett fra et barns vinkel. Et barn som bor i New York, som har mistet sin far, og som da sitter igjen med en veldig trist mor i det handlingen begynner, og som har et mysterium å løse, et mysterium som vi voksne lesere skal tenke er å, så søtt og sjarmerende. Og så hopper fortellingen fra generasjon til generasjon og frem og tilbake, for det gjør det alltid i jødebøker. Mye gratis dramatikk og tragedie å hente der.

Å, crap, nå havnet jeg nettopp på Mossads overvåkningsliste. Hjelper det at jeg sier at jeg likte Foers bok altså? Jeg synes bare ikke det er nødvendig å gi ut en bok som er nesten helt lik.

Tegneserieroman om Giy Delisles tre måneder lange opphold i byen Shenzhen i Kina. Et opphold som ligner mistenkelig mye på mitt tre ukers opphold i Jakarta i sommer. Shenzhen er like stygg og grå og full av trafikk som Jakarta. Jeg har faktisk aldri vært i en styggere by i hele mitt liv, denne byen hvis min eksistens bygger på, siden det var der mamma og pappa traff hverandre for første gang. Anyways, Delisle skriver om Shenzhen, som er i Kina, men slike byer går det vel en av på dusinet i Asia. Han skriver om at det er helt jævlig der og at alt bare er grått, at trafikken er livsfarlig, at det er sykt mange mennesker, om kundervicen som er altfor kundeservice (jeg setter pris på god service altså, det betyr ganske mye, men i Jakarta ble det for mye, overdose, overkill, jeg er faktisk ikke retard og jeg kan ta på meg skolen selv altså) og en masse andre finurligheter som jeg ikke tenkte så mye på da jeg var i Jakarta selv, men som Delisle, tegneren, la merke til.

Interessante dikt. McGouch sammentrekker mange ord slik at det blir noen lange og nye ord, han tillintetgjør med andre ord den engelske orddelingen, av og til i hvertfall. Også er det i blant noen spennende oppsett, f.eks. i diktet 10.15 thursday morning Memphis Tennesse. Diktene handler mye om å se på damene som ikke er til stede lenger. Selv om diktene av og til minner meg litt om en britisk og snillere versjon av Bukowski, så griper de meg ikke helt altså. (Eller det er kanskje nettopp derfor, fordi de er britiske og snillere.)

Her er et udrag:

*Here twelve stanza I've left out (in case she reads this) about the sad, the happy times, how we lived between the rhymes