I trudged back to my bedroom and pushed the door open, intending to wash my face or brush my teeth or make some stab at smoothing my hair, because I thought it might make me feel a little less trampled. Eric was sitting on my bed, his face buried in his hands. He looked up at me as I entered, and he looked shocked. Well, no wonder, what with the very thorough takeover and traumatic changing of the guard. Sitting here on your bed, smelling your scent,” he said in a voice so low I had to strain to hear it. Sookie . . . I remember everything.” Oh, hell,” I said, and went in the bathroom and shut the door. I brushed my hair and my teeth and scrubbed my face, but I had to come out. I was being as cowardly as Quinn if I didn’t face the vampire. Eric started talking the minute I emerged. “I can’t believe I—” Yeah, yeah, I know, loved a mere human, made all those promises, was as sweet as pie and wanted to stay with me forever,” I muttered. Surely there was a shortcut we could take through this scene. I can’t believe I felt something so strongly and was so happy for the first time in hundreds of years,” Eric said with some dignity. “Give me some credit for that, too.
It was beautiful Eric, who desired me, who was hungry for me, in a world that often let me know it could do very well without me.
Because he sounded so lost-the Eric I knew had never been one to do anything other than assume others should serve him-I patted around under the covers for his hand. When I found it, I slid my own over it. His palm was turned up to meet my palm, and his fingers clasped mine. And though I would not have thought it possible to go to sleep holding hands with a vampire, that's exactly what I did.
Come on," I said, taking his hand. Clutching the afghan with the other hand, he trailed down the hall after me, a snow white giant in tiny red underwear.
Food that walked and talked, that was us. McPeople.
Should I just bite you, and end it all?", he whispered. "I would never have to think about you again. Thinking about you is an annoying habit and one I want to be rid of.
Sookie, Sookie. My bullshit meter is reading that as 'false'.
Did we have sex?" he asked directly. For about two minutes, this might actually be fun. "Eric," I said, "we had sex in every position I could imagine, and some I couldn’t. We had sex in every room in my house, and we had sex outdoors. You told me it was the best you’d ever had." (At the time he couldn’t recall all the sex he’d ever had. But he’d paid me a compliment.) "Too bad you can’t remember it," I concluded with a modest smile. Eric looked like I’d hit him in the forehead with a mallet. For all of thirty seconds his reaction was completely gratifying.
This was an unpleasant trend. I didn’t want a lot of guys popping in and out of my bedroom. I wanted one who would stay.
And then there are the rare ones who know love, who understand it. Who freely give of themselves, demanding only a return of that love,that trust.
"However", Norry said, raising a slender finger. "I have reason to belive that Duhara Sedai may have had a hand in the document you seem to be treating with... um... unusual reverence." He glanced at the pages Elayne had tossed to the floor. One bore the distinct outline of her shoe.
The air smelled good - of ale, smoke, and of the washcloth that had recently wiped the counter. He liked that. There was something calming about a good, rowdy tavern that was also kept clean. Well, clean as was reasonable, anyway. Nobody liked a tavern that was too clean. That made a place feel new. Like a coat that had never been worn or a pipe that had never been smoked.
Det er så "nesten" som det kan få blitt. Jeg syns nesten litt synd på boka og ideen,for den kunne vært så mye bedre!!
Tja, eg tvilar på at det finnes mange mennesker som kan seiast å ha den "dannelsen" som det her er snakk om..
Sjølv såg eg på dette sitatet, som ein slags "litteraturteoretikarens trøyst" - det er berre eit fåtall som leser tekstene det her er snakk om, men teoretikarane kan trøyste seg med at dei er heva over resten av oss og har "de dannedes dannelse".
Leo Löventhal hevder at Hamsun (og Ibsen) høyrer til høgdepunktene i den ideologikritiske tradisjonen, så det er nok godkjent å lese desse for å oppnå "dannelse". Om du ynskjer å verte endå meir "danna", skal du vissnok lese Balzac og Thomas Mann.
Lukke til på vegen mot "de dannedes dannelse".
Populærlitteraturen skrives av andre forfattere, formidles av andre forlag, selges i kiosken og leses av et publikum uten de dannedes dannelse.
Eg skreiv tidlegare ein teori om at Romeo var gamal (eldre enn Julie) Vi får vel ikkje vite kor gamal han er, eller?
Prologen passar i grunnen ganske godt. Den viser oss at dette er ei tragedie, til tross for all humoren ein kan spore i byrjinga. Humoren henger vel i grunnen med gjennom heile stykket, sjølv om den endrar form frå "komediehumor" til galgenhumor (tragi-komisk?). Det er jo i grunnen litt komisk med broder Lorenzo som skal ordne opp, kjem for seint, også går han heim..
Eg trekker tilbake det eg skreiv om Fru Capulet sin seksualitet, det var nok minner frå filmen - der ho er veldig seksuell ;)
Kan hende at Tybalt ikkje er så mannevond, men han er i alle fall mindre sympatisk enn til dømes Benvolio som truleg er den mest reflekterte av karakterane i stykket.
Forresten har du tankar om kvifor Capulet godtek at Montague-gutane er tilstades på festen hans. Er han brisen? Tenkjer han på åtvaringa frå fyrsten? Eller ynskjer han ikkje å øydelegge ein vellukka fest?
Paris er ein fjott! Men han er nok snill og godtruande. Han hadde heilt sikkert vore eit betre gifte for Julie enn Romeo.. Trur du karakteren Paris har noko å gjere med Illiadens Paris?
Hehe eg såg klippet du linka. Det var grusam overperformance, etter mitt syn, sjølv om eg ikkje høyrte kva dei sa. Likte kommentaren: "wow romeo was a very horny guy lol" ;)
Tja, eg vart i alle fall forbløffa over kor godt eg likte stykket ;) Men eg er enig i at historia kanskje er litt for familiær til at ein kan oppleve dei heilt store overraskingane.
Hmm, eg skjønar kva du meiner. Sjølv er eg også veldig skeptisk til moderniseringar av klassiske verk. MEN akkurat denne filmen synes eg var veldig gjevande.
Enig i at Julie sin oppvåkning rett før Romeos død er med på å forsterke det tragiske, mon tru kva tankar som farer igjennom han i det han trekker sine siste drag med luft. Andre trekk eg likte med filmen var at Romeo truleg var høg på partydop første gong han såg Julie, og pistolar med våpenmerket "Sword" som Anja nemnde under (eller over..)
Interessant. Eg og er usikker på om Romeo gjer ein tragisk feil, men ein kan vel kanskje seie at han er fulgt av ulykke. Først vert han indirekte skuld i drapet på Mercutio, drep Tybalt i raseri, og vert forvist frå Verona. Så er det brevet frå Broder Lorenzo som ikkje når frem, og til slutt det at han når frem til Julie, litt for tidleg..
Det einaste som kan verke som Romeo sin skjenesvangre feil er at han sniker seg inn på Capulet-festen..
Eg lurer på om Romeo er eldre enn Julie? Var det ikkje vanleg at unge jenter vart gifta vekk til gamle gubber, sjølvsagt har han ganske mange ungdommlege trekk, men han kan jo vere ein barnleg 20 åring, eller litt treig 30 åring for alt vi veit - Juliet er vel den einaste som vi får bekrefta alderen på, og etter all den lediggangen ho opplever trur eg ho ville kasta seg over kven som helst som gav ho merksemd..
Men Julie er vel, som du seie, meir moden.
Stjernene har alltid skulda! ;)
Eg trur at både Romeo og Julie er meir forelska i følelsen av forelskelse enn i kvarandre. Begge er altfor mykje med på notane til at det kan vere snakk om noko anna enn eit gjennsidig behov for å fylle ut tomrom i liva sine.
Elles er eg veldig enig med det du seier, når det kjem til følelsane til hovudpersonane - og eg må innrømme at deira dødsfall gjorde langt mindre inntrykk på meg enn drapet på Mercutio (og kanskje tosken Paris!). Om dette har noko å gjere med at eg ikkje følte at Mercutio fortjente å døy eller om det bunnar uti at eg heile tida var viss på at emo-kidsa kom til å drepe seg sjølve, er uvisst..
Eg og las stykket på både norsk og engelsk, og synes at dette er den beste omsettinga (av dei eg har lese så langt). Originalen har eit meir flytande, poetisk språk, men det var fleire partiere eg likte betre på norsk..
Sjølv om eg har sett fleire filmatiseringar og lese fleire bøker som har basert seg på dette stykket, vart eg overraska over kor lite eg tenkte gjennom dette medan eg las. På førehånd hadde eg bestemt meg for å finne minst 3 argument for at stykket ikkje er tidlaust. Eg fann ingen som var nemneverdige..
No som du har lese stykket bør du prøve deg på filmen "Romeo + Juliet" av Baz Luhrmann, den er utruleg bra! =)