Jeg har brukt nyttårsaften og dagen i dag til å fullføre 1984, og det sier vel sitt. Genialt rett og slett. Heldigvis hadde jeg ikke boken i hylla og valgte å laste ned orginalutgaven.

Flere påpeker språket, men jeg som er kresen på språk, synes Orwell skriver lett og flytende. Av nysgjerrighet leste jeg litt i den norske oversettelsen på nb.no. Haltende og hakkete er beskrivelser som kommer til meg. Kanskje ikke så mye den norske språkdrakten han velger, men mer plasseringen av setningsleddene.

Jeg trenger å fordøye litt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er gjensidig :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

For å være litt nyttårshøytidelig, tror jeg at gleden er en av våre gylne gaver – og skam på den som kaster vrak.
Det betyr på ingen måte at vi skal lukke øynene for nøden i medmennesket. Da ville det være uanstendig. Men ingen forlanger at vi skal bære verdens byrder hvert eneste livsens sekund.
Toleranse som erkjennelse av gyldig mangfold – og glede, som vi alle har våre finnesteder for – skulle ikke dét være rimelige ønsker for et nytt år?

Magne Skjæraasen

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Godt Nyttår

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Paul Simon treffer mange nerver i meg med sin nydelige tekst.

I AM A ROCK

A winter's day
In a deep and dark
December;
I am alone,
Gazing from my window to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.

I've built walls,
A fortress deep and mighty,
That none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.

Don't talk of love,
But I've heard the words before;
It's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.
I am a rock,
I am an island.

I have my books
And my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
Hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.

And a rock feels no pain;
And an island never cries.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Pride thinks its own happiness shines the brighter

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

there is nothing more inglorious than that glory that is gained by war.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig.

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper.

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten.

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham.

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren".

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ...

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål:

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ...

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon."

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling:

"Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

allow the people as much time as is necessary for the improvement of their minds, in which they think the happiness of life consists.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Den største faren, sånn jeg ser det, med "trigger-merking", hvis det brer om seg, er at det på sikt kan påvirke forfattere. Den tanken liker jeg veldig dårlig.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg forstår hva du mener, har den på svensk, spent på både det og boka.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ok, det visste jeg ikke, fikk kjøpt de tre første i en tjukk heftet utgave, innbilte meg derfor at det var en trilogi uten at jeg har sjekket det nærmere.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den har jeg stående, gleder meg :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med henne, har den andre trilogien hennes i hylla :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En av mine favoritter :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nå kom du meg i forkjøpet. Hadde tenkt å be folk trekke frem fem bøker fra 2014, men blir det bare én, så lander jeg på Stoner av John Williams. Den sitter i hjerte og ryggmarg og vil utvilsomt bli lest igjen.

Et riktig godt nyttår til dere alle fra meg!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg håper jeg er kurert for den verste "galskapen" når det gjelder innkjøp/nedlastninger av bøker. Gudene skal vite at jeg ikke trenger noen nye på en stund.

Ellers ønsker jeg å lese litt saktere, skrive ned ting jeg ønsker å huske. Hvis ikke går det altfor fort i glemmeboka.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

nations will be happy when either philosophers become kings or kings become philosophers.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundTine VictoriaNinaCathrine PedersenPer LundHeidiGeir SundetEmil ChristiansenLars Johann MiljeMaikenElin FjellheimAnn-ElinReidun SvensliAneHarald KAmanda AIna Elisabeth Bøgh VigreBerit RJennyMartinKjell F TislevollBjørg L.siljehusmorMorten JensenPiippokattaSigrid Blytt TøsdalAstrid Terese Bjorland SkjeggerudEgil StangelandVigdis VoldBjørg RistvedtHilde H HelsethLene AndresenLailaTanteMamieGro Anita MyrvangTine SundalJulie StensethKarina HillestadHege HopenTone Maria Jonassen