Jean Paul Sartre var påvirket av Søren Kierkegaard, og Karen Blixen var helt klart opptatt av filosofi. Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche var to av de hun satte høyest.

Drømmerne

Hvem er du? eller kanskje viktigere; hvem er jeg, er kjernespørsmål i denne fortellingen. Og ikke minst, hvem er vi i forhold til de rundt oss.

Operasangerinnen Pellegrina føler at hun mistet identiteten sammen med stemmen sin i brannen, og er på leting, mens hun har tre menn som (for)følger henne.

Identitetsspørsmålet og kjønnsroller er to av Karen Blixens kjepphester. Hvem er vi egentlig, kun i kraft av oss selv? Før i tiden ble gjerne kvinnens identitet og rolle definert i forhold til mannen, i forhold til familie og slekt. I seg selv uten familie, mann og barn, var hun ofte lite verdsatt.

Mennene på sin side, som beskrevet i Drømmerne, styrker sin identitet i forhold til Pellegrina. Hun blir bare sett og definert utenifra. Hver og en av de ser bare de egenskapene de selv har bruk for og ønsker å finne hos henne.

Der hvor Pellegrina med sine iscenesettelser blir et symbol på livets mangfold og en autentisk livsførsel, fremstår mennenes synsvinkel som begrensede og identitetsløse.

Jeg kan selv relatere meg til identitetsproblematikken, ikke i forhold til mannen, men i oppveksten i forhold til foreldre. Karen Blixen har uttalt at hun alltid skulle gjøres til noe annet enn den hun var, og det hun trodde var godt ved henne selv, kunne ikke moren og hennes familie akseptere. Faren tok livet sitt da hun var ti år gammel. Begge deler traumer som har satt spor i hennes eget liv og forfatterskap.

Jeg opplevde det samme som deg.

Jeg bruker en iPad, og har ingen problemer med å lese bloggen, tvert imot den er veldig bra.

I søkefeltet Finn en bok, kan du skrive inn boktitler, forfatternavn og ISBN-nummer. I de tilfellene der navn eller titler skiller seg litt ut, holder det ofte å skrive inn ett enkelt ord. Prøv deg frem og du vil oppdage at det ofte er unødvendig å skrive inn hele titler og forfatternavn.

Det er på en måte forståelig at en oversetter i 1935, kan fristes til å utelate visse ting, men at dette ikke er rettet opp i en utgave fra 1991, er helt uakseptabelt.

Leseperioden for Syv fantastiske fortellinger går ut neste søndag.

Jeg lager en ny tråd for forslag førstkommende fredag, og vi velger denne gangen eldre verdenslitteratur frem til og med 1975.

Enda mindre forståelig er jeg med på, men den er ikke bedre enn orginalen.

Jeg har lyst til å sammenligne Karen Blixens fortellinger med musikkstykker som ved første gangs gjennomhøring er ukjente og møter motstand. Men hvis du lytter igjen og igjen og igjen, så øker forståelsen, variasjonene, intensiteten. Enkelte av fortellingene har jeg lest tre og fire ganger nå, og jeg oppdager stadig noe nytt. Det å lese de på dansk utgjorde den store forskjellen for meg.

Det er ikke godt å si, vi kan bare spekulere. I dette tilfelle så tillater jeg meg å gjøre akkurat det.
Da Alf Harbitz (1880-1964) første gangen oversatte boka i 1935, så mente han kanskje at enkelte umoralske ting kan jeg spare det norske folk for. Danskene har vel, til undskyldning, ligget et hakk foran oss på det området. Jeg minnes godt Jens Bjørneboes "Uten en tråd", som kom ut i Danmark, lenge før vi nordmenn fikk muligheten til å lese den.

Og så går tiden, og du blir kanskje spurt om å modernisere oversettelsen, og det du kan gjøre er å pynte på gammeldagse ord, flytte litt på ordene. Hva du kuttet ut i teksten for mange tiår siden er for lengst glemt, hvis du da ikke gidder å lese orginalutgaven ved siden av.

Det gjorde ikke Alf Harbitz etter sin første oversettelse, mener jeg, mens Trude Marstein oversatte teksten for førrste gang i 2012, og hun leste selvsagt teksten grundig.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest denne på dansk i Karen Blixens ånd med en gang i stedet for å kjempe meg gjennom Alf Harbitz' oversettelse, det ville ha gjort opplevelsen så mye bedre.

Etter at jeg fant ut at den danske versjonen ligger på nb.no, har jeg lest flere av fortellingene om igjen, og noe løsnet for meg. Jeg hadde nærmest avskrevet forfatteren, og så finner jeg ut at nok en gang, greier oversetteren å ødelegge en bok for meg.

Når jeg gikk Harbitz nærmere etter i sømmene, så viser det seg at han har følt behov for å skåne oss for Karen Blixens "usømmeligheter". Tekst er flere steder bevisst kuttet ut av den norske oversettelsen. Et sted forsvinner rett og slett sammenhengen. I tillegg, er språket minimalt modernisert i fra 1935-utgaven, men viktigst av alt, oversetterspråket er ikke flytende og godt. Selv har jeg Århundrets Bibliotekutgave fra 1991.

Trude Marstein har gjort en god jobb, her er ikke teksten kuttet, og hun har holdt flyten, allikevel føler jeg at Karen Blixens sjel og ånd går litt tapt i oversettelsene. Det ærverdige, høytidelige, nærmest aristokratiske språket hennes lar seg vel neppe gjendikte.

P.s. Trude Marsteins oversettelse fra 2012 ligger på bibliotekenes e-bokutlån.

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.

Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Jeg føler med deg :) Flytting passer best for de som er rike, eier lite eller er unge og friske. Akkurat nå studerer jeg forskjellige oversettelser opp mot Karen Blixens opprinnelige utgave av "Syv fantastiske fortællinger" fra 1935. Igjen og igjen blir jeg skuffa over norske oversettelser, ikke alltid nødvendigvis ordvalgene, men at de rett og slett kutter ut tekst. Utrolig irriterende, for å si det mildt.

God helg alle sammen.

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Du finner alle bøkene her.

Jeg mener å huske at priorinna hadde et voldsomt hastverk med dette giftemålet. Det skulle helst ha skjedd i går, og jeg tolket det som et forsøk på å stanse rykteflommen om nevøens homoseksuelle utskeielser, som også Lillevi er inne på. Men hun ser sikkert også muligheten for å slå to fluer i en smekk; både velstand og familiens ære.

Det reklameres tidligere og tidligere for disse merkedagene, sånn at vi skal få tid til å handle mest mulig. Jeg trodde også det var morsdag på søndag.

Den hadde jeg stemt på :)

Det kan du.

Les den sakte ved siden av "Syv fantastiske fortellinger."