Ja, fortsett! Akkurat i denne boka hadde jeg ikke problemer med å akseptere den fremmede mannen som lå i en våt bylt på stuegulvet hjemme hos Perla. "Snøbarnet" ble imidlertid litt for fabel-aktig for meg - kanskje fordi snøbarnet i tillegg ble så pass romantisert og nærmest overjordisk beskrevet?

Innenfor genren magisk realisme har man litt spillerom, og mannen i "Perla" ga forfatteren mulighet for å få fortalt en historie det ellers ville vært vanskelig å få tak i. Så ja, jeg bare aksepterte hele greia, jeg. ;-) Det hjalp stort at boka er så godt skrevet, synes jeg.

Det blir spennende å høre hva du mener når du er ferdig med boka, Brit!

Sterkt om den skitne krigen i Argentina i årene 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez.

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem".

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på.

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Mannen som elsket Yngve, Tore Renberg.

Rapsgubbene, Karin Blunk-Holmqvist

Norske perler i prosa, Edvard Beyer.

Morsomt hvis alle holdt seg til reglene, tenker jeg. Men det er jeg.

Ser sånn ut i fra mitt ståsted også.

Kolbein Falkeid treffer meg på mange måter som Alf Larsen gjør. Som dette diktet, Lillevi. Jeg vet ikke helt hvorfor det kommer i det formatet som vist her, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forandre det. Diktet er uansett nydelig.

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Vi trenger flaks av og til.

Veldig bra, nå fikk jeg meg en god latter. Alf Larsen er er et menneske jeg godt kunne tenkt meg å ha møtt.

Det diktet har jeg skrevet av og hengt opp på veggen.

Så bra at du fant det, Vibeke! Jeg lette, men fant ikke.

Han har en unik dybde og livsvisdom. Jeg siterte store deler av hans "Nattetanker", og det var et velkomment gjensyn å lese de om igjen nå. Bare hyggelig å formidle noe som treffer deg selv i hjertet.

Helt fantastisk. Håper du får frem alle mine sitater i fra boken her. Nattetanker.

Jeg kan ikke dy meg for å spørre hva "velvare" er for noe? Likeledes litt lenger ned "randane"?

Jeg går ut i fra at alle som har deltatt i konkurransen her, skjønner at vi ikke bruker dialektord eller ord som ikke finnes Bokmålsordbøker.

Jeg har ikke lest CS, så jeg kan ikke anbefale den. Men det går an å begynne på den, se om du liker den, hvis du ikke har andre fristende valg i bokhyllene.