Den nakne sannhet – nuda veritas – har vi fra den romerske dikter Horats. I en av sine oder forteller han en gammel fabel om at Sannheten og Løgnen en dag var gått for å bade. Løgnen kom først opp av vannet, og da tok den på seg Sannhetens klær, men Sannheten ville ikke ta på seg Løgnens klær. Derfor foretrakk den å gå naken.

Gå på limpinnen er opprinnelig et italiensk uttrykk. I Italia har småfugl alltid vært ansett som en delikatesse, og jegerne fant på en infam metode for å fange fuglene. De laget lim av misteltein-bær, og dette limet smurte de på pinner som ble satt opp på steder hvor det var mye småfugl. Så gikk fuglene på limpinnen, og jegerne kunne gå rundt og plukke dem ned.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Takk for opplysningen, men jeg har lagt inn listene på denne måten, fordi det gjør det enklere å skrive de ut.

Oppdatert og redigert oktober 2015.

The Crime Writers’ Association of Great Britain was founded in 1953 and is open to published writers of crime fiction and non-fiction. The Macallan Daggers are sponsored by The Macallan, distillers of the single Highland malt whiskey, in association with the Crime Writers' Association. The CWA Gold Dagger is awarded for the best crime novel of the year.

2015 Michael Robotham - Life or Death
2014 Wiley Cash - This Dark Road to Mercy
2013 Mick Herrons - Dead Lions
2012 Gene Kerrigan - The Rage
2011 Tom Franklin - Crooked Letter, Crooked Letter
2010 Belinda Bauer - Blacklands
2009 William Brodrick - A Whispered Name
2008 Frances Fyfield - Blood From Stone
2007 Peter Temple - The Broken Shore
2006 Ann Cleeves - Raven Black
2005 Arnaldur Indriðason - Silence of the Grave
2004 Sara Paretsky - Blacklist
2003 Minette Walters - Fox Evil
2002 Jose Carlos Somoza - The Athenian Murders

2001 Henning Mankell - Sidetracked
2000 Jonathan Lethem - Motherless Brooklyn
1999 Robert Wilson - A Small Death in Lisbon
1998 James Lee Burke - Sunset Limited
1997 Ian Rankin - Black & Blue
1996 Ben Elton - Popcorn
1995 Val McDermid - The Mermaids Singing'
1994 Minette Walters - The Scold's Bride
1993 Patricia D. Cornwell - Cruel and Unusual
1992 Colin Dexter - The Way Through the Woods
1991 Barbara Vine - King Solomon's Carpet

1990 Reginald Hill - Bones and Silence
1989 Colin Dexter - The Wench Is Dead
1988 Michael Dibdin - Ratking
1987 Barbara Vine - A Fatal Inversion
1986 Ruth Rendell - Live Flesh
1985 Paula Gosling - Monkey Puzzle
1984 B.M. Gill - The Twelfth Juror
1983 John Hutton - Accidental Crimes
1982 Peter Lovesey - The False Inspector Dew

1981 Martin Cruz Smith - Gorky Park
1980 H.R.F. Keating - The Murder of the Maharajah
1979 Dick Francis - Whip Hand
1978 Lionel Davidson - The Chelsea Murders
1977 John Le Carre - The Honourable Schoolboy
1976 Ruth Rendell - A Demon in My View
1975 Nicholas Meyer - The Seven Percent Solution
1974 Anthony Price - Other Paths to Glory
1973 Robert Littell - The Defection of A.J. Lewinter
1972 Eric Ambler - The Levanter
1971 James McClure - The Steam Pig

1970 Joan Fleming - Young Man, I Think You're Dying
1969 Peter Dickinson - A Pride of Heroes
1968 Peter Dickinson - Skin Deep
1967 Emma Lathen - Murder Against the Grain
1966 Lionel Davidson - A Long Way to Shiloh
1965 Ross Macdonald - The Far Side of the Dollar
1964 H.R.F. Keating - The Perfect Murder
1963 John Le Carre - The Spy Who Came In From the Cold
1962 Joan Fleming - When I Grow Rich
1961 Mary Kelly - The Spoilt Kill

1960 Lionel Davidson - The Night of Wenceslas
1959 Eric Ambler - Passage of Arms
1958 Margot Bennett - Someone From the Past
1957 Julian Symons - The Colour of Murder
1956 Edward Grierson - The Second Man
1955 Winston Graham - The Little Walls

On July 28, 1998 the Modern Library's Editorial Board announced their selection of the "100 best english-language novels of the twentieth century" The Modern Library is a division of Random House that has published classic literature since 1917. The novels which made the list, however, were chosen regardless of publisher. The list that follows is given in rank order with James Joyce's Ulysses garnering the most support.

01 James Joyce - Ulysses
02 F. Scott Fitzgerald - The Great Gatsby
03 James Joyce - A Portrait of the Artist as a Young Man
04 Vladimir Nabokov - Lolita
05 Aldous Huxley - Brave New World
06 William Faulkner - The Sound and the Fury
07 Joseph Heller - Catch-22
08 Arthur Koestler - Darkness at Noon
09 D.H. Lawrence - Sons and Lovers
10 John Steinbeck - The Grapes of Wrath

11 Malcolm Lowry - Under the Volcano
12 Samuel Butler - The Way of All Flesh
13 George Orwell - 1984
14 Robert Graves - I, Claudius
15 Virginia Woolf - To the Lighthouse
16 Theodore Dreiser - An American Tragedy
17 Carson McCullers - The Heart Is a Lonely Hunter
18 Kurt Vonegut - Slaughterhouse Five
19 Ralph Ellison - Invisible Man
20 Richard Wright - Native Son

21 Saul Bellow - Henderson the Rain King
22 John O'Hara - Appointment in Samarra
23 John Dos Passos - U.S.A.
24 Sherwood Anderson - Winesburg, Ohio
25 E.M. Forster - A Passage to India
26 Henry James - The Wings of the Dove
27 Henry James - The Ambassadors
28 F. Scott Fitzgerald - Tender Is the Night
29 James T. Farrell - The Studs Lonigan Trilogy
30 Ford Madox Ford - The Good Soldier

31 George Orwell - Animal Farm
32 Henry James - The Golden Bowl
33 Theodore Dreiser - Sister Carrie
34 Evelyn Waugh - A Handful of Dust
35 William Faulkner - As I Lay Dying
36 Robert Penn Warren - All the King's Men
37 Thornton Wilder - The Bridge of San Luis Rey
38 E.M. Forster - Howard's End
39 James Baldwin - Go Tell It on the Mountain
40 Graham Greene - The Heart of the Matter

41 William Golding - Lord of the Flies
42 James Dickey - Deliverance
43 Anthony Powell - A Dance to the Music of Time
44 Aldous Huxley - Point Counter Point
45 Ernest Hemingway - The Sun Also Rises
46 Joseph Conrad - The Secret Agent
47 Joseph Conrad - Nostromo
48 D.H. Lawrence - The Rainbow
49 D.H. Lawrence - Women in Love
50 Henry Miller - Tropic of Cancer

51 Norman Mailer - The Naked and the Dead
52 Philip Roth - Portnoy's Complaint
53 Vladimir Nabokov - Pale Fire
54 William Faulkner - Light in August
55 Jack Kerouac - On the Road
56 Dashiell Hammett - The Maltese Falcon
57 Ford Madox Ford - Parade's End
58 Edith Wharton - The Age of Innocence
59 Max Beerbohm - Zuleika Dobson
60 Walker Percy - The Moviegoer

61 Willa Cather - Death Comes for the Archbishop
62 James Jones - From Here to Eternity
63 John Cheever - The Wapshot Chronicles
64 J.D. Salinger - The Catcher in the Rye
65 Anthony Burgess - A Clockwork Orange
66 W. Somerset Maugham - Of Human Bondage
67 Joseph Conrad - Heart of Darkness
68 Sinclair Lewis - Main Street
69 Edith Wharton - The House of Mirth
70 Lawrence Durrell - The Alexandria Quartet

71 Richard Hughes - A High Wind in Jamaica
72 V.S. Naipaul - A House for Mr. Biswas
73 Nathanael West - The Day of the Locust
74 Ernest Hemingway - A Farewell to Arms
75 Evelyn Waugh - Scoop
76 Muriel Spark - The Prime of Miss Jean Brodie
77 James Joyce - Finnegan's Wake
78 Rudyard Kipling - Kim
79 E.M. Forster - A Room with a View
80 Evelyn Waugh - Brideshead Revisited

81 Saul Bellow - The Adventures of Augie Marsh
82 Wallace Stegner - Angle of Repose
83 V.S. Naipaul - A Bend in the River
84 Elizabeth Bowen - The Death of the Heart
85 Joseph Conrad - Lord Jim
86 E.L. Doctorow - Ragtime
87 Arnold Bennett - The Old Wives' Tale
88 Jack London - The Call of the Wild
89 Henry Green - Loving
90 Salman Rushdie - Midnight's Children

91 Erskine Caldwell - Tobacco Road
92 William Kennedy - Ironweed
93 John Fowles - The Magus
94 Jean Rhys - Wide Sargasso Sea
95 Iris Murdoch - Under the Net
96 William Styron - Sophie's Choice
97 Paul Bowles - The Sheltering Sky
98 James M. Cain - The Postman Always Rings Twice
99 J.P. Donleavy - The Ginger Man
100 Booth Tarkington - The Magnificent Ambersons

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

• Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

• Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

Finn veien til deg selv. Og vær deg selv. Tenk selv - fritt og ubundet. Se virkeligheten åpent og uredd i øynene, innrømm ærlig egen svakhet og svikt - men gi ikke opp. Gi aldri opp troen på livsverdier som skal være ukrenkelige. Sett all din kraft inn på å leve ditt eget liv i ånd og sannhet, og i godhet mot alle.

Albert Schweitzer (1875-1965) fransk lege, teolog og musikkforsker. Samme året som han hadde tatt medisinsk embedseksamen i 1913, dro han til fransk Kongo (idag Gabon), som legemisjonær. Der grunnla han et sykehus ved hjelp av innsamlede midler, og arbeidet for å bedre levevilkårene for befolkningen i koloniene.

Senere spilte Schweitzer en fremtredende rolle i kampanjen for å få stanset prøvesprengningene med kjernefysiske våpen. Dette engasjementet ga ham Nobels fredspris i 1952.

Forfatterskapet hans er rikt og omfatter filosofiske, teologiske og musikkteoretiske emner. Selv var han en fremragende organist.

Kilder: Ord for Dagen, Sitater for alle årets dager ved Yngvar Holm, 1993. Store Norske Leksikon.

Sigbjørn Obstfelder står bak verset.

En feministisk pamflett fra 1975

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har vært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i alle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skrevet, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Ok, da beklager jeg.

Var det nødvendig å lage 4 tråder om denne boka? Du vet at du kan gå inn å slette tråder og innlegg? Trykk på rediger og så ser du midt på over teksten en liten sletteknapp.

Akkurat som det sjelden gis komplimenter som er helt fri for løgn, hører men sjelden grovheter som er uten en snev av sannhet.

Gotthold Ephraim Lessing (1729 - 1781) tysk forfatter og kritiker. Han regnes som Tysklands første klassiske forfatter og den tyske dramas far. I Salmonsens konversationsleksikon kan jeg lese at han var en sjelden helstøpt skikkelse og en av de edleste og reneste personligheter i den tyske litteraturhistorie . En banebryter skal han ha vært, en glimrende stilist, en skarpsindig kritiker, hvis ord har autoritet den dag i dag.

Noen av hans mange verker:

Nathan der Weise (1779) - norsk gjendiktning. i 1984. Om religiøs toleranse, regnes for å være hans hovedverk.

Emilia Galotti , tragedie (1772) - norsk gjendiktning ved Hans Aanrud.

Selv opplevde han de største av alle tragedier; hans kone fødte en sønn på julaften 1777, som dør 24 timer senere. Kort tid etter følger hun sin sønn i graven.

Hentet fra:
Ord for Dagen, Sitater for alle årets dager ved Yngvar Holm, 1993.
Salmonsens Konversationsleksikon, København, 1923.

Nei, personlighet blir sjelden vurdert. Det du kan gjøre, er å snakke med din sønn, så han aldri er i tvil om hva som er greit og hva som ikke er det.

Vi kan jo håpe og tro, Toril.

Ja, det sier jeg også og ler godt.

Det stemmer har jeg funnet ut.