Du minner meg på det, Hilda, pocket er det nye boklige alternativet. Jeg er ikke noe begeistret for det.

Bokhandelen der jeg har handlet i nesten 40 år, har skiftet eiere eller ledelse, og nå har de nesten bare pocketbøker + leker og spill. De innbundne bøkene koster snart over 400,- og pocketbøkene mellom 100,- og 200,-.

Jeg personlig sparer penger på lederskiftet, men jeg synes det er usigelig trist. Så mange timer som jeg har gått og vandra inne i den butikken. Så mange bøker som jeg har funnet på salg, som har gledet meg i ettertid. Sukk, jeg måtte bare uttrykke min skuffelse.

Nei, "det er så sant som det er sagt". Natta til deg og dere også.

Nå er det "kvelden og kroken på døra" snart for meg. Ukjent opphav.

En bleikfis var opprinnelig en person som skrantet fordi alvene hadde blåst en sykdom på ham. Det samme ligger i elveblest og i å ha en gusten hudfarge, som skulle skyldes alvenes gust = pust.

I Håkon Herdebreis saga, kapittel 12, hører vi for øvrig om en mann i Bergen som var blitt bleik fordi han hadde latt seg årelate. Da han ble mobbet for dette, førte det til et slagsmål som høvdingen Erling Skakke blandet seg inn i, og 14 mann ble drept, forteller Snorre.

Jypling har vi ifra norrønt djùplendingr. Ordet betydde en underjordisk, men gikk etter hvert over til å betegne en umoden kjekkas.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Kiste kan ha mange betydninger på norsk. Vi har fått ordet fra gresk-latin cista, som kunne være både en kiste, en kasse og et lite skrin. I vårt land var det tradisjon å legge verdifulle saker på kistebunnen, enten det var penger, dokumenter eller høytidsklær. Sparepenger som lå der, ble ofte kalt grunker, fra svensk grunk = bunnfall.

Brudekiste og leddik.

I pietistiske Kristian 6.s tid ble det bestemt at man måtte være konfirmert for å få lov til å gifte seg. Loven kom i 1736, og i Norge ble den opphevet først i 1903.

Mange jenter begynte å samle brudeutstyr straks de var konfirmert, og de la sakene i den såkalte brudekista, som helst skulle være rosemalt og ha fine beslag. De minste gjenstandene ble lagt i et lite rom som ble kalt leddik – et ord som kommer fra nedertysk ledeke og egentlig betyr "en liten lade".

Likkister etter status

I 'Garman & Worse' har Kielland gitt en grell skildring av de ulike begravelsene til konsul Garman og sypiken Marianne fra arbeiderstrøket Westend, og i dansketiden ble gravferder bestemt av sosial rang. Myndighetene i København hadde funnet ut at det ofte var "megen stor Overdaadighed og unyttige Omkostninger" når bønder ble begravet, og det ville de ha slutt på. I 1682 kom det derfor en forordning om hvordan folk i de forskjellige samfunnslag skulle begraves – hva man kunne servere i gravølet, hvor mange hester som skulle trekke likvognen m.m. Alt var avhengig av sosial rang, og det het også at bare de høyeste klasser kunne la likkisten trekke med fløyel. Allmuen skulle ha enkle trekister uten noen form for pryd.

Rosinen i pølsa kommer fra en skikk som var vanlig når folk laget pølser i gamle dager. I endene av hver pølse skulle de putte inn en rosin, og den var det beste i hele pølsa. Ordet pølse har vi fra nedertysk pule, nederlandsk peul = fruktbelg, så grunnbetydningen av ordet er belg, sekk. Pølser ble jo laget ved at man stappet hakket kjøttmasse ned i dyretarmer.

Å telle på knappene var en gammel form for elle-melle. Når man var i tvil om hva man skulle gjøre, tok man skiftevis i knappene på et klesplagg og sa "skal – skal ikke?" Det ordet som falt på den siste knappen, avgjorde saken. Vi har fått uttrykket fra det tyske an den Knöpfen abzählen, og i Tyskland sa folk ja-nein, ja-nein når de tellet på knappene. Gudmund Hernes sier for øvrig at for en ung kvinne er det for sent å telle på knappene når noen drar glidelåsen.

Å være lett på tråden har en uviss opprinnelse. Den danske filolog Kristoffer Nyrup mente at tråd i denne forbindelse var avledet av verbet å trede. At en kvinne var lett på tråden, skulle bety at hun var lett – eller løs – på foten. Andre tror at uttrykket først ble brukt om kvinner som var sjuskete i søm eller spinning, og at det senere ble sagt generelt om kvinner som ikke var så nøye på det.

Den røde tråd er av relativt ny dato, og opprinnelsen kan tidfestes nøyaktig. I den engelske marine hadde man oppdaget at det ble stjålet tauverk, og det ville man han slutt på. I 1776 ble det derfor bestemt at i alt tauverk som skulle brukes i flåten, skulle det bli spunnet inn en rød tråd, som viste at tauene var kronens eiendom.

Trekke i trådene kommer fra dukketeater, hvor artisten holdt alle tråder i sin hånd. Han dirigerte sine marionetter, og en marionett var opprinnelig en liten figur som forestilte jomfru Maria.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Det kan du ta gift på er et uttrykk som har vært forklart på flere måter. Noen har ment at det henger sammen med middelalderens såkalte "gudsdommer," hvor man overlot avgjørelsen til en høyere makt, ved jernbyrd, flyteprøve eller lignende. Man kunne også la en mistenkt spise gift. Hvis giften ikke skadet ham, hadde han snakket sant og var uskyldig.

Andre har hevdet at uttrykket har sin bakgrunn i farmasien. Den syke kunne trøstig ta medisiner som inneholdt gift, fordi mengden var avpasset slik at den ikke ville skade ham. "En drakonisk straff" er en straff som er urimelig hard, og uttrykket stammer fra den atenske lovgiver Drakon, som levde for 2.600 år siden. Hans syn på forbrytelser og straff var det stikk motsatte av det vi i dag finner i KROM, og dette satte sitt preg på hans lovverk. Alle de straffer Drakon fastsatte, ble umenneskelig harde, og trusselen om dødsstraff gikk som en rød tråd gjennom alle hans lover.

Å håndheve en lov har vi fra latinens manu tenere, som betydde å holde i hånden, å støtte – og som er opphavet til det engelske to maintain. Den bokstavelige betydning av å håndheve en lov er derfor å støtte loven.

I dyre dommer har ikke noe med rettssaker å gjøre. På norrønt kunne dómr også bety tilstand eller egenskap, jf. fattigdom, rikdom, ungdom.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Det er fryktelig sant.

Holde seg i skinnet og "gå ut av sitt gode skinn" er uttrykk som henger sammen med forestillinger i sagatiden. Våre forfedre trodde at alle mennesker hadde sin skytsånd – fylgje eller vardøger – som fulgte mennesket og også kunne opptre der mennesket ville komme. Dette vardøger kunne ha dyreskikkelse, og noen mennesker hadde evnen til å bytte sin skikkelse med dette dyret. De kunne skifte ham, og når de skiftet ham, fikk de dyrets styrke og egenskaper.

Det best kjente eksempel var berserkene. Når de kom i kamp, kunne de gå ut av sitt skinn, og da trådte dyret i menneskets sted. Snorre forteller meget om berserker, og vi hører om dem i Egils saga – sagaen om den islandske skald og villmann Egil Skallagrimsson. Der blir det fortalt om hvordan Egils far, Grim Kveldulfsson, en gang gikk ut av sitt skinn. Da holdt han på å drepe sin egen sønn, men en av trellkvinnene hans ropte til ham og fikk mennesket i ham tilbake. Det førte til at han lot sønnen leve og drepte trellkvinnen i stedet.

Skinnhellig har vi fått fra nederlandsk schijnheilig. Allerede i 1640 ble en skeenhelig person i svensk forklart som en munnkristen, og en tilsvarende omtale finner vi i Holbergs komedie 'Pernilles korte Frøkenstand'.

Som kjent brukes leddet skinn – ofte for å betegne at noe bare tilsynelatende er det som det gir seg ut for å være, jf. skinnangrep, skinnmanøvre, skinndød, mens den skinnbarlige djevel kommer fra nedertysk schinbarlik = livaktig, tydelig.

Glemte å si at jeg fortsatt referrerer til Olav Tryti.

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Herlig! sporenstreks var du der.

Diktsamlingen vet jeg ikke på stående fot. Videre mener jeg det heter "sporenstreks", skjønner at du har vridd litt på det, men jeg liker å holde på de gamle uttrykkene.

Sporenstreks har vi fra tysk "spor(en)streichs" som egentlig betegnet den fart en hest satte opp når rytteren satte sporene i den.

Hentet fra samme bok av Olav Tryti.

Jeg tror ikke dette diktet av Arne Paasche Aasen er nevnt. Så nådeløst, så sant, jeg har det på veggen, men kunne lest og levd det oftere:

Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite
hva godt du har ment,
om ikke du gjør det
før alt er for sent.

For sent er for sent.
Det er alt en kan svare.
Din kjærligste tanke,
ditt varmeste ord
er blomster som visner
mens såkornet gror.

Det er ikke nok
at vi stadig får høre
om alt det du engang
har tenkt å gjøre!

En dag lukkes døren
for det du har tenkt!
Den dag er hver eneste
mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke
nøle så lenge
at dagene stjeler
den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord
er det nakne: For sent!
En nådeløs dom,
men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe
å høre det siden:
Bruk dagene godt
mens du ennå har tiden

Jeg kan ikke se at noen har nevnt dette treffende diktet:

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

Andrè Bjerke

I Grevens tid? Dette spørsmålet er ingenlunde lett å besvare, for språkfolk har gitt flere forklaringer, og ingen av dem kan sies å være garantert riktige. Uttrykket har også hatt ulike betydninger i de nordiske land. Den vanligste forklaringen er likevel denne:

I år 1534 brøt det ut borgerkrig i Danmark, og hanseatene blandet seg inn i striden. Deres hærfører var grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham ble krigen kalt Grevens feide. Det var en usedvanlig rå og ødeleggende krig, og i Danmark ble "grevens tid" derfor betegnelsen på en ulykkelig tid. Denne forklaringen ble gitt av den danske språkmannen Peder Syv allerede i 1680-årene.

Svensken Olov Dalin sier også (i 1761) at uttrykket stammer fra Grevens feide "som förorsakade mycket ondt", og at det betyr "att komma i olyckliga omständigheter". I nyere svenske ordbøker blir det imidlertid forklart som "att komma i en lycklig stund", "i sista ögonblicket", "just innan det är för sent" og liknende. Når vi i moderne norsk sier at en person kommer i grevens tid, mener vi helst at han kommer nettopp når han har fordel av å komme. En forklaring på det er at folk i Norge ikke kjente til hvordan grev Christoffer hadde herjet på Jylland og i Skåne, med den følge at de snudde opp ned på det danske uttrykket.

En annen forklaring går ut på at det dreier seg om en helt annen greve, nemlig den svenske Per Brahe d. y., som levde på 1600-tallet. Han var i ti år generalguvernør i Finland, styrte mildt og skapte en lykkelig tid for det finske folk. I Norsk riksmålsordbok fra 1937 heter det at begge forklaringer kan være mulige. I Riksmålsordboken av 1977, redigert av Tor Guttu, sies bare at uttrykket betyr å komme "i det rette (eller siste) øyeblikk." Konklusjonen må bli at ingen kan si noe sikkert om opprinnelsen, men betydningen i norsk er iallfall som Tor Guttu oppgir

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Få en trykk seksten kommer fra boktrykkerspråk, hvor det ble brukt om det kraftige trykk som var nødvendig når man skulle trykke et oktavark på 16 sider. 20.12.97 (4)

Male fanden på veggen er et uttrykk som henger sammen med gamle tabuforestillinger. Folk mente at hvis man talte om en ulykke, kunne den lett inntreffe, og nevnte man et udyr, ville det dukke opp. "Når man snakker om ulven, ser man strake halen på den," sier et fransk ordtak. Den samme tanke finner vi i Johannes Skars bok 'Gamalt or Sætesdal.' "Der han er nemnd, er han stemnd," sa de gamle setesdøler. Hvis man sa ordet "ulv," stevnet man dyret til seg.

Martin Luther sier at man ikke skal male fanden, han kommer av seg selv, men det var nettopp etter reformasjonen at djevelen begynte å dukke opp på tyske kirkevegger.

Tidligere hadde kirkemalerier fortrinnsvis fremstilt Jesus, jomfru Maria og kjente helgener, men nå ble de mer preget av fanden. Ofte var det bilder som viste hvordan djevelen pinte de fordømte i helvete. Han ble gjerne hjulpet av smådjevler, som man mente det vrimlet av. En tysk teolog beregnet deres antall til over to billioner, nærmere bestemt 2.665.866.746.644 smådjevler.

Hokus pokus har sin bakgrunn i Matteus evangelium 26:26. Der blir det fortalt om hvordan Jesus innstiftet nattverden. Det heter at han åt påskelammet sammen med sine disipler, og mens de åt, tok han et brød, velsignet det og brøt det, ga det så til disiplene og sa: "Ta, ét! Dette er mitt legeme".

Ved nattverden i den katolske messe uttalte presten disse ordene på latin: "Hoc est corpus". Samtidig løftet han opp hostien og viste den til menigheten, som oppfattet seansen som en slags trolldom. Når folk selv skulle forsøke seg som trollmenn, brukte de den forvanskede hokus pokus. Tilføyelsen filiokus er blitt forklart som en forvanskning av filioque (= og av sønnen).

I London ble det på 1600-tallet trykt en bok om tryllekunst under tittelen Hocus Pocus Junior, og hocus pocus skal den gang ha vært det vanlige engelske ordet for en tryllekunst.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Det synes jeg også, derfor har jeg en del bøker som omhandler akkurat det.

Fare over med harelabb blir gjerne forklart med at husmødre i gamle dager brukte harelabber når de skulle tørke støv eller pusse noe i huset, men primært stammer uttrykket fra håndverkerspråk. Snekkere og skimakere brukte gjerne vannbeis på sine produkter, og da kom harelabbene inn i bildet som små pensler.

Skimakerne brukte harelabben direkte på skiene, men på større flater brukte snekkerne en stor pensel til å påføre beisen, som så ble jevnet ut med harelabb. Da måtte man være lett på hånden, og labbene måtte være tatt fra en vinterskutt hare, for de var ekstra lodne. Jo mer hår det var på dem, jo bedre ble resultatet. Hver gang harelabbene var blitt brukt, ble de satt i vann på verkstedet, for at beisen ikke skulle størkne og gjøre dem stive.

Den må tidlig krøkes som god krok skal bli. Krok betyr i denne sammenheng hegd, og tidlig vil si tidlig på våren. En hegd – som i mange dialekter heter hogold – er avledet av det norrøne hagldir. Det var en krok eller en ring av tre som ble brukt på gårdene.

Bonden startet med å kutte en svolk av rogn eller einer, og det måtte skje tidlig på våren. Da steg sevjen, så svolkene var lette å bøye. Den kjeppen man skar til, satte man fast i skigarden som en bue og bøyde den litt mer for hver dag, inntil den ble til en krok eller ring. Endene ble surret sammen med lær, og ringen ble festet til et tau. Når man så skulle frakte kornsekker, høy eller et lass med lauvkjerver, la man tauet rundt lasset, stakk den andre tauenden gjennom hegda og dro til, slik at lasset satt fast.

I norrønt språk hadde de også uttrykket "fá hagldir á einu". Det ville si at man fikk festet grepet rundt noe, slik at man hadde det under kontroll.

Hentet fra Olav Trytis Språkets ville vekster metaforer og kuriositeter (1977).

Jeg aksepterer at du ikke ser poenget.