Oppdatert og redigert oktober 2019.

Pulitzerprisen har vært delt ut siden 1917/1918 og ble etablert av den ungarsk-amerikanske forfatteren og avisforleggeren Joseph Pulitzer. Siden den gang er antallet priser øket, og i dag deles det ut 21 prestisjetunge priser hvert år. I kategorier som journalistikk, litteratur, musikk, drama, foto osv.

P.S. Si i fra hvis dere finner feil og mangler, norske oversettelser jeg har gått glipp av ol.

2019 Richard Powers - The Overstory
2018 Andrew Sean Greer - Less/Mindre.
2017 Colson Whitehead - The Underground Railroad/Den underjordiske jernbanen.
2016 Viet Thanh Ngyuen - The Sympathizer.
2015 Anthony Doerr - All the Light We Cannot See/Alt lyset vi ikke ser.
2014 Donna Tartt - The Goldfinch/Stillitsen
2013 Adam Johnson - The Orphan Master's Son/Barnehjembestyrerens sønn.
2012 Ingen pris
2011 Jennifer Egan - A Visit from the Goon Squad/Bølle på døra

2010 Paul Harding - Tinkers
2009 Elizabeth Strout - Olive Kitteridge/Olive Kitteridge.
2008 Junot Diaz - The Brief Wondrous Life of Oscar Wao/Oscar Waos korte, makeløse liv
2007 Cormac McCarthy - The Road/Veien
2006 Geraldine Brooks - March
2005 Marilynne Robinson - Gilead/Gilead, en fortelling om forsoning og håp
2004 Edward P. Jones - The Known World
2003 Jeffrey Eugenides - Middlesex/Middlesex
2002 Richard Russo - Empire Falls
2001 Michael Chabon - The Amazing Adventures of Kavalier & Clay

2000 Jhumpa Lahiri - Interpreter of Maladies/Lidelsenes tolk
1999 Michael Cunningham - The Hours/Timene
1998 Philip Roth - American Pastoral/Amerikansk Pastorale
1997 Steven Millhauser - Martin Dressler: The Tale of an American Dreamer
1996 Richard Ford - Independence Day/Uavhengighetsdagen
1995 Carol Shield - The Stone Diaries/Dagbøker i stein
1994 E. Annie Proulx - The Shipping News/Quoyles reise
1993 Robert Olen Butler - A Scent From a Strange Mountain
1992 Jane Smiley - A Thousand Acres/Fire tusen mål
1991 John Updike - Rabbit at Rest

1990 Oscar Hijuelos - The Mambo Kings Play Songs of Love/Sangen om den vakre Maria
1989 Anne Tyler - Breathing Lessons/Pusteøvelser
1988 Toni Morrison - Beloved/Elskede
1987 Peter Taylor - A Summons to Memphis
1986 Larry McMurty - Lonesome Dove/Lonesome Dove
1985 Alison Lurie - Foreign Affairs/Fremmede makter
1984 William Kennedy - Ironweed/Jerngress
1983 Alice Walker - The Color Purple/Fargen bortenfor
1982 John Updike - Rabbit is Rich
1981 John Kennedy O'Toole - A Confederacy Of Dunces/Tåpenes sammensvergelse

1980 Norman Mailer - The Executioner's Song/Bøddelens sang (2013)
1979 John Cheever - The Stories of John Cheever
1978 James Alan McPherson - Elbow Room
1977 Ingen pris
1976 Saul Bellow - Humboldt's Gift/Humboldts gave
1975 Michael Shaara - The Killer Angels
1974 Ingen pris
1973 Eudora Welty - The Optimist's Daughter/Optimistens datter
1972 Wallace Stegner - Angle of Repose
1971 Ingen pris

1970 Jean Stafford - Collected Stories
1969 N. Scott Momaday - House Made of Dawn/Et hus av demring
1968 William Styron - The Confessions of Nat Turner/Nat Turners bekjennelser
1967 Bernard Malamud - The Fixer/Mannen fra Kiev
1966 Katherine Anne Porter - The Collected stories
1965 Shirley Ann Grau - The Keepers of the House/Husets voktere
1964 Ingen pris
1963 William Faulkner - The Reivers/Tyveknektene
1962 Edwin O'Connor - The Edge of Sadness
1961 Harper Lee - To Kill a Mockingbird/Drep ikke en sangfugl

1960 Allen Drury - Advise and Consent
1959 Robert Lewis Taylor - The Travels of Jamie McPheeters
1958 James Agee - A Death in the Family
1957 Ingen pris
1956 MacKinlay Kantor - Andersonville
1955 William Faulkner - A Fable
1954 Ingen pris
1953 Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea/Den gamle mannen og havet
1952 Herman Wouk - The Caine Mutiny/Mytteriet på Caine
1951 Conrad Richter - The Town

1950 A. B. Guthrie, Jr. - The Way West
1949 James Gould Cozzens - Guard of Honor
1948 James A. Michener - Tales of the South Pacific
1947 Robert Penn Warren - All the King's Men/Alle kongens menn
1946 Ingen pris
1945 John Hersey - A Bell for Adano
1944 Martin Flavin - Journey in the Dark/Reise i mørket
1943 Upton Sinclair - Dragon's Teeth/Dragetenner
1942 Ellen Glasgow - In This Our Life
1941 Ingen pris

1940 John Steinbeck - The Grapes of Wrath/Vredens druer
1939 Marjorie Kinnan Rawlings - The Yearling/Gutten og dåkalven
1938 John Phillips Marquand - The Late George Appley
1937 Margaret Mitchell - Gone With the Wind/Tatt av vinden
1936 Harold L. Davis - Honey in the Horn
1935 Josephine Winslow Johnson - Now in November
1934 Caroline Miller - Lamb in His Bosom
1933 T. S. Stribling - The Store
1932 Pearl S. Buck - The Good Earth/Den gode jord
1931 Margaret Ayer Barnes - Years of Grace

1930 Oliver La Farge - Laughing Boy
1929 Julia Peterkin - Scarlet Sister Mary
1928 Thornton Wilder - The Bridge of San Luis Rey/Broen San Luis Rey
1927 Louis Bromfield - Early Autumn/Tidlig høst
1926 Sinclair Lewis - Arrowsmith/Martin Arrowsmith
1925 Edna Ferber - So Big/Så stor
1924 Margaret Wilson - The Able McLaughlins
1923 Willa Cather - One of Ours
1922 Booth Tarkington - Alice Adams
1921 Edith Wharton - The Age of Innocence/Uskyldens tid
1920 Ingen pris
1919 Booth Tarkington - The Magnificent Ambersons
1918 Ernest Poole - His Family/Hans familie

"Jeg er en usynlig mann. Nei, jeg er ikke et spøkelse, lik dem som hjemsøkte Edgar Allan Poe, og jeg er heller ikke et av disse ektoplasmaene man ser i Hollywood-filmer. Jeg er et virkelig menneske, en mann av kjøtt og blod, av fibrer og kroppsvæsker - og det kan til og med sies at jeg er i besittelse av et intellekt. Du skjønner det, jeg er usynlig simpelthen fordi folk nekter å se meg. I likhet med disse kroppsløse hodene du kan se i et tivolitelt, er det som om jeg har vært omgitt av speil av hardt glass som forvrenger og fordreier. Når de kommer i nærheten av meg, ser de bare omgivelsene mine, seg selv, eller bilder skapt av deres egen fantasi - altså alt og hva som helst, bare ikke meg."

"En usynlig mann" av Ralph Ellison.

Ilte til hylla hvor jeg har mine fire, uleste av Laxness, puh - ingen Eskeland der :)

Boka finnes i antikvariater, og dessuten er det sikkert mulig å få tak i den på Jødisk Museum i Oslo, der jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg har også lest "For Leas skyld". Det var faktisk på et forfatterforedrag med forfatteren Marianne Terjesen at jeg befant meg på dette museumet - og altså fant Jahn Otto Johansens bok. For øvrig fatter heller ikke jeg hvordan man kan legge et helt folkeslag for hat. Men bare tenk hvilke holdninger mange har til sigøynere i dag! Og som de forfekter uten å bli det minste flau over dette. Det handler om mye av det samme. Utbredt generalisering, alle skjæres over samme kam, tilleggelse av mengder med dårlige egenskaper (uten at man nødvendigvis har kjent noen selv) osv., osv.

Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jødisk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange

ikke hadet og torturen

ikke dødens riffelgang

eller skyggene på muren.

Ikke nætterne når smertens

sidste stjerne styrter ned -

Men den nådeløse verdens

blinde ligegyldighed.

"Vi må innse at det jødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."

Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!

Jeg skal til Kreta om få uker. Vi må jo støtte grekerne nettopp nå! For øvrig skal jeg prøve å ta med meg grunnstemningen fra Tove Nilsens Kreta, som jeg ellers kjenner igjen fra mange andre øyer jeg har vært på i Hellas. ;-)

Hmmm ... Dette synes også jeg er interessant! ;-)

Den heter "En elv av røyk".

Bok nr. 2 i denne Ibis-triologien kommer i september i år! Gjett om jeg har forhåndsbestilt!

boktipset.se

Lillemor Berge 30 år etter ....

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til stykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Vi kan ikke leve uten blod. Dette har menneskene vært oppmerksom på i årtusener. Det er derfor ikke underlig at blodet opptrer i mange magiske og religiøse sammenhenger gjennom tidene.

"I liv og død, Dråper av blodets historie" - Ronald Grambo.

Ingen jenter, ingen verden.
Plutselig var dagene fulle av dem, og Jarle våknet om morgenen av en kriblende varme i magen. Hvor hadde de vært fram til nå? Hadde de ligget under jorda, som blomstene om vinteren?

Kompani Orheim - Tore Renberg.

Jeg var full da det hendte

HALLO?
Jarle?
Er du der?
Verden lever: Vassent løv, gjennomtrukne plener, flytende mold fra bed og hager, striper på fasadene, gnister under lyktestolpene, oversvømte kummer. Bergen legges i bløt, det er midt på natten, det er høst i Norge. Det siler ned over universitetet, det vasker over Bryggen, og vannmassene stiger i Allégaten. Men er du der?
Nei. Det er du ikke.

Kompani Orheim - Tore Renberg.

Velkommen til deg! Jeg har vært aktiv her inne i ett og et halvt år nå, og at folk er usaklige og ufine forekommer ytterst sjelden. Heldigvis, ellers hadde jeg trukket meg ut herfra.

;-) Spesialtilpasning av bokhandlere for den kresne litteraturelsker er ikke meg i mot!

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Jeg tar meg i å ikke forstå hvilke overskrifter du sikter til?