KASTE BLÅR I VERDENS ØYNE

Jeg kommer fra et tragedieland ved navn Afghanistan.
Livet mitt har tatt enkelte uvanlige vendinger, men på mange måter er min historie likevel historien om en generasjon. I de 30 årene jeg har levd, har landet mitt lidd under krigens kontinuerlige svøpe. De fleste afghanere som er på min alder eller yngre, har ikke opplevd annet enn blodsutgytelser, flukt og okkupasjon.
Da jeg var et spebarn i mors armer, invaderte Sovjetunionen landet mitt. Da jeg var fire år gammel, ble familien min og jeg nødt til å leve som flyktninger, først i Iran og deretter i Pakistan. Millioner av afghanere ble drept eller tvunget i eksil, slik som familien min, i de krigsherjede 1980-årene. Da russerne endelig dro, og marionettregimet deres ble styrtet, sto vi overfor en svært skadelig borgerkrig mellom fundamentalistiske krigsherrer, etterfulgt av det fordervede, middelalderske Taliban-styret.

Kvinne blant krigsherrer - Afghanistans modigste stemme av Malalai Joya med Derrick O´Keefe.

Bygda var alt sunket inn i ei lysblå skumring, og da klokka på Lindegård ringte arbeidsfolka heim til kvelds, bølget det som en solfallsang bort over fjord og fjell. Husmennene ute på de vide, gule kornåkrene retta på ryggen, tok matspannet i den ene handa og sigden i den andre, og mens de flokkevis søkte utover mot heimene sine, ble ansiktene deres raue fra de brennende skylag som steig over snøfjella bak fjorden i vest.

Den siste viking av Johan Bojer.

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002).

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

Du finner den her.

Det er faktisk enklest å ha bokdetaljene sist, bare trykk END.

Men jeg som liker å skrive sitater, synes den plasseringen er gjemt bort innimellom mye annet for meg uinteressant. Er det mulig å flytte denne lenger opp? I hvert fall over alle listene.

Jeg har funnet Bokklubbens versjon av den første boka i denne serien om Flicka som kom ut i 1973, men den heter ikke Min venn Flicka, derimot Hans venn flicka. Tror du det er den du er på jakt etter?

Om en familie på randen av stupet

Den svenske forfatteren Anne Swärd debuterte med romanen "Polarsommer" i 2003. Totalt har hun utgitt tre bøker, blant annet "Til siste åndedrag" som utkom i 2010. Både "Polarsommer" og "Til siste åndedrag" kan betegnes som oppvekstromaner. "Polarsommer" utkom på norsk i 2012, i første omgang i papirutgave fra Dinamo forlag og i neste omgang som lydbok fra Lydbokforlaget. Jeg har "lest" den som lydbok.

I bokas åpningsscene er Kristian på vei hjem for første gang på et par års tid for å passe på familiens problembarn nr. 1, Kaj, mens moren og broren Jens er på vei til USA for å feriere. Kaj er 22 år, og hun ankom i sin tid familien som baby - et resultatet av et sidesprang faren hadde foretatt i sin tid. Faren, en notorisk utro og ustabil mann, har for lengst forlatt familien.

Allerede da Kaj var liten bidro hun til splittelse i den lille familien. Om det var det faktum at faren hennes aldri klarte å elske henne som gjorde hennes behov for anerkjennelse helt umettelig, eller om det er hennes status nærmest som "hittebarn", et barn som ble forstøtt av hennes egen mor, eller en kombinasjon av alt dette, skal være usagt. Hun spiller i alle fall alle ut mot hverandre - en gang og bestandig.

Vi følger familiemedlemmene gjennom en sommer, og de veksler alle på å være jeg-personer. På den måten kommer vi svært tett på dem alle, og det som fremstår som sant og ekte for en, er alt annet for en annen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid. Plutselig er vi tilbake til den gangen faren kom hjem med lille Kaj, i en annen scene er vi vitne til moren Ingrid og faren Jacks eksplosive start på sitt forhold. En start som grunnet en het elskovsscene i et dusjkabinett på det hotellet der de begge jobbet, som resulterte i unnfangelsen av Kristian, også fikk som konsekvens at de begge fikk sparken fordi de ble oppdaget ... Etter dette var de nærmest skjebnebestemt for hverandre, uansett hvor lite forholdet hadde livets rett.

Under overflaten denne selsomme sommeren er det meste alt annet enn rolig. Mye gammelt agg påvirker forholdet mellom de tre søsknene, og at det til slutt går riktig galt ligger liksom i korten ...

Jeg likte "Til siste åndedrag" svært godt, og var derfor meget spent på "Polarsommer". Først i ettertid ble jeg oppmerksom på at dette var hennes debutbok, og at den slett ikke - slik jeg trodde - var skrevet etter "Til siste åndedrag". Det er mulig at det hadde med lydbokformatet å gjøre, men tidvis opplevde jeg hoppingen i tid og de ulike stemmene som noe forvirrende. Sånn sett tror jeg det ville vært lettere å følge tråden dersom jeg hadde lest papirutgaven. Jeg opplevde for øvrig "Polarsommer" som bitte litt svakere enn "Til siste åndedrag", hvor forfatteren graver mye dypere i persongalleriet. Når det er sagt fant jeg også mye av det samme i begge romanene, særlig beskrivelsen av dette såre som de fleste på et eller annet vis bærer med seg fra barndommen, men som noen likevel har mer av enn andre.

Barna i Anne Svärds bøker er annerledes enn de fleste, uten å være veldig outrerte. Her blir vi vitne til både overgrep, utroskap, søskensjalusi, rivalisering og svik, og alt er fremstilt på en måte som gjør at det meste glir nesten umerkelig forbi dersom man ikke er 100 % til stede i teksten. Nettopp av den grunn ble jeg ofte sittende og høre lange avsnitt om igjen for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av noen detaljer, uten at så var tilfelle når det kom til stykket. Alt i alt en roman jeg vil gi et svakt terningkast fem, og som jeg altså vil anbefale varmt! Og helt til slutt: hvorfor i all verden er det ingen som har anmeldt denne boka? Jeg har i alle fall ikke klart å finne noen anmeldelse på nettet ...

Her er en link til bokanmeldelser i The New York Times år for år, måned for måned. Kanskje du finner den igjen. Forsøkte å lete gjennom, men opplysningene er for få og for vage.

Synes du det er noe å nevne i en bokomtale? Ærlig talt.

Enig i det siste. Stjernene vi gir kan godt kuttes ut, det står allikevel under stjerner gitt.

Jeg gikk inn og gjorde det samme, fikk endret navn på hylla, og resultatet er at jeg sitter med to bokhyller med samme navn. Det går kanskje ikke an å slå sammen på en enkel måte. Trodde det skulle ordne seg ved å gi hyllene samme navn, men nei.

Takk :)

Hvis du går inn og endrer navn på R.A. Jacobsen-hylla til Serier, vil ikke det samle alle i en hylle.

OK, slutt å følge blir det samme som det gamle fjern.

Med det samme du er der, så ser det ut som knappen for å fjerne bøker fra boksamlingen er borte også.

Mesterlig om lengsler og savn

Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminisme, passifisme og seksualitet.

Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.

I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.

Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.

"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)

Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og dernest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.

"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse."(side 63)

Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen på side 88:

"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."

Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.

I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.

Del tre - "Fyret" - handler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.

"Til fyret" er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:

"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."

Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en nytelse å lese.

"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)

Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!

DU dukka opp i søkk og kav da jeg prøvde å finne frem isted. Skjønner ikke helt hva du mener her?

Tenker at når så mye er nytt, må vi prøve oss frem litt. Etter hvert finner du mange av de gamle funksjonene igjen.

Jeg vil tro det, Bente.