Jeg har gått igjennom mange av de og laget min egen liste basert på de forfatterne og bøkene som går igjen på flest lister. En god pekepinn på kvalitetslitteratur etter min mening.

Fire av disse bøkene kan jeg ikke se er oversatt til norsk: The Stand og It av Stephen King og The sea, the sea og Under the Net av Iris Murdoch. Av 130 bøker er det kanskje ikke så verst.

Listene jeg har brukt er hovedsaklig fra engelskspråklige land, og det er selvfølgelig en mangel.

Achebe, Chinua - Mønsteret rakner.
Adams, Douglas - Den komplette haikerens guide til galaksen.
Alcott, Louisa May - Småfrøkner.
Allende, Isabel - Åndenes hus.
Atwood, Margaret - Den blinde morderen. & Tjenerinnens beretning.
Austen, Jane - Stolthet og fordom & Emma & Fornuft og følelse.
Baldwin, James - Rop det fra berget.
Bellow, Saul - Humboldts gave.
Bronte, Emily - Stormfulle høyder.
Brown, Dan - Da Vinci-koden.

Buck , Pearl S. - Den gode jord.
Burgess, Anthony - Den mekaniske appelsin.
Burnett, Frances Hodgson - Den hemmelige hagen.
Byatt, A.S.- Besettelse.
Caroll, Lewis - Alice i eventyrland.
Carré, John le - Spionen som kom inn fra kulden.
Chandler, Raymond - Den lange søvnen.
Chevalier, Tracy - Pike med perleøredobb.
Coetzee, J.M. - Vanære.
Conrad, Joseph - Mørkets hjerte & Lord Jim.

Dahl, Roald - Charlie og sjokoladefabrikken.
Dickens, Charles - Store forventniger & To byer & David Copperfield.
Doctorow, E.L. - Ragtime.
Dostojevskij - Forbrytelse og straff & Brødrene Karamasov.
Dreiser, Theodore - En amerikansk tragedie & Søster Carrie.
Dumas, Alexandre - Greven av Monte Cristo.
Eco, Umberto - Rosens navn.
Elliot, George - Middlemarch.
Ellison, Ralph - Usynlig mann
Faulkner, William - Larmen og vreden.

Faulks, Sebastian - Fuglesang.
Fielding, Helen - Bridget Jones' dagbok.
Fitzgerald, F. Scott - Den store Gatsby.
Flaubert, Gustave - Madame Bovary.
Forster, E.M. - En reise til India & Howards end.
Fowles, John - Magikeren & Den franske løytnants kvinne.
Golding, William - Fluenes herre.
Greene, Graham - Den dypeste grunn & Makten og æren.
Hammett, Dashiell - Malteserfalken.
Hardy, Thomas - Tess fra slekten D'Urberville & Fjernt fra byens larm.

Heller, Joseph - Catch-22.
Hemingway, Ernest - Den gamle mannen og havet & Og solen går sin gang.
Hesse, Herman - Steppeulven.
Hugo, Victor - De elendige.
Huxley, Aldous - Vidunderlige nye verden.
Irving, John - En bønn for Owen Meany & Siderhusreglene.
Ishiguro, Kazuo - Resten av dagen.
Joyce, James - Ulysses.
Kennedy, William - Jerngress.
Kerouac, Jack - På kjøret.

King, Stephen . The Stand & It.
Kundera, Milan - Tilværelsens uutholdelige letthet.
Lawrence, D.H. - Sønner og elskere & Regnbuen
Lee, Harper - Drep ikke en sangfugl.
Lessing, Doris - Den gylne notatbok & Det synger i gresset.
Lewis, CSS - Narnia-bøkene.
Mann, Thomas - Trolldomsfjellet & Buddenbrooks.
Márquez, Gabriel Garcia - Hundre års ensomhet & Kjærlighet i koleraens tid.
Maugham, W. Somerset - Livets lenker.
Maurier, Daphne du - Rebecca & Kongens general.

McCarthy, Cormac - Veien.
McCullers, Carson - Hjertet er en ensom jeger.
McCullough, Colleen - Tornefuglene.
Melville, Herman - Moby Dick.
Milne, AA - Ole Brumm.
Mitchell, Margaret - Tatt av vinden.
Morrison, Toni - Elskede & Sangen om Salomon.
Murdoch, Iris - The sea, the sea, Under the Net & Klokken.
Nabokov, Vladimir - Lolita.
Naipaul, V.S. - Et hus til Mr. Biswas.

Niffenegger, Audrey - Den tidsreisendes kvinne.
Orwell, George - 1984 & Kamerat Napoleon.
Pasternak, Boris - Dr. Zhivago.
Plath, Sylvia - Glassklokken.
Proust, Marcel - På sporet av den tapte tid.
Puzo, Mario - Gudfaren.
Remarque, Erich Maria - Intet nytt fra vestfronten.
Roth, Philip - Portnoys besværlige liv &Amerikansk Pastorale.
Rowling, JK- Harry Potter-bøkene.
Roy, Arundhati - Guden for de små ting.

Rushdie, Salman - Midnattsbarn.
Saint-Exupéry, Antoine de - Den lille prinsen.
Salinger, J.D - Redderen i rugen.
Saramago, Jose - En beretning om blindhet.
Shelley, Mary - Frankenstein.
Steinbeck, John - Vredens druer & Om mus og menn
Stendhal, - Rødt og svart.
Stevenson, Robert Louis - Sjørøverøya
Styron, William - Nat Turners bekjennelser & Sofies valg.
Süskind, Patrick - Parfymen.

Tarrt, Donna - Den hemmelige historien.
Tolkien, JRR - Ringenes herre & Hobbiten.
Tolstoj, Leo - Anna Karenina & Krig og fred.
Twain, Mark - Huckleberry Finn.
Updike, John - "Rabbit" -bøkene.
Vonnegut, Kurt - Slaktehus-5.
Walker, Alice - Fargen bortenfor.
Waugh, Evelyn - Møtet med fortiden.
Wilder, Thornton - Broen San Luis Rey.
Woolf, Virginia - Til fyret & Mrs. Dalloway.

Du kan klikke deg inn nå.

Jeg måtte gå inn og endre adressen, men nå skal det være i orden.

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten), hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Hvis det betyr noe, så har jeg alltid likt bokomtalene dine, Rufsetufsa, de er gjerne fulle av humor og selvirioni.

Wow! Jeg kunne ikke ønsket meg det bedre. Tusen hjertelig takk!

Når jeg ser alt du hjelper folk med og alt du greier å fikse på, ønsker jeg å komme med en henstilling. Jeg tror det har vært nevnt før.

Tektstboksen under diskusjoner er altfor liten og egner seg bare for å skrive noen få linjer. Det er jo selvfølgelig det de fleste gjør, men for de av oss som skriver litt mer, legger inn boklister som jeg sitter med nå, blir jeg veldig frustrert, når jeg skal gå inn og rette opp tekst. Det er så lite og trangt.

Det er så mye plass her inne, tenker jeg, hvorfor ikke utvide tekstboksene, hvis det ikke medfører vanskeligheter. På forhånd takk!

En bok det er et historisk sus over!

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner - og for den saks skyld monarker av begge kjønn - i den engelske kongerekken. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Hyggelig at du sier det. Kan jeg hjelpe, så er det en stor tilfredsstillelse for meg.

Det jeg gjorde foreløpig på de bøkene jeg leser, var å registrere de som "har lest". Dernest omgjorde jeg det til "leser", og da står de jeg leser akkurat nå i hvert fall aller først i bokhylla. Det dreier seg ikke om så mange bøker for mitt vedkommende.

Life lost

I'm looking for my life
somewhere lost along the lines.
I've got to find myself
I've got to find what's mine.

Deep down in my heart
a voice keep calling me
it tries to give me hope
it cries to set me free.

I hear it, then it's gone
fading with my pain.
Hurt and hate side by side
running through my veins.

grk (2000)

Burning soul

The sommer is over
the winter is due.
I wait by the fire
for a sign from the blue.

I look at the flames'
flickering spell
a mysterious glow
trying to tell.

I stare at the logs
searching for clues
hidden there somewhere
out of my view.

Outside my door
the darkness turns deep
inside mye soul
the rising of need.

Truth soon will knock
revealing its face
bearing no mask
burning its trace.

No matter what comes
my feelings will meet
without any fears
my spirit is free.

grk (1997)

Håp

Håp, tre små bokstaver på et lite ark,
dog mektigere enn alt på jord.
Hva ville jeg ikke gjort
for å fylle meg med dette ord...

Du vet ikke hva det betyr
før det forsvinner
og etterlater deg som en slagmark,
der bare håpet vinner.

grk (2004)

Ja, en løpende oversikt over nye bokomtaler kunne vært på sin plass. Jeg merker også at bokomtalene leses av færre nå enn tidligere. Det er ikke så viktig med stjernene - men det er kommentarene som uteblir ...

Jeg var nettopp inne der og så, men konkluderer med at Bokelskere har alt jeg er ute etter. Jeg bruker nok tid på sosiale medier allerede. Må jo lese litt innimellom også. :-)

Det er ikke godt å si. Enten vil ikke folk kvitte seg med bøkene, eller så er det kanskje ikke trykket og solgt så mange av de. Jeg bare registrerte at det var veldig få bøker til salgs. Men så bra at Iselin fant den.

Ikke verst at du fant den. Jeg har lett igjennom 25 nettantikvariater uten å finne den. Svært få bøker av Jane Austen var å finne til salgs.

Vakkert og grusomt om et oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...