Bokelskere.no

For folket vårt, virker den tanken at amerikanerne med all sin militærmakt, sin teknologi og sine krefter ikke allerede har klart å slå disse små gruppene med deres middelalderske tankegang - hvis det var det virkelige målet med krigen - som en dårlig vits. I stedet virket det som om de leker katt og mus for å rettferdiggjøre sine soldaters fortsatte nærvær i Afghanistan.

Sentral-Asia er en strategisk nøkkelregion, og amerikanerne ønsker et permanent, militært nærvær der for å motvirke først og fremst Kinas innflytelse.

Sentral-Asia er også svært rik på olje og naturgass. En av grunnene til at NATO ønsker å bli værende i Afghanistan, er at de vil sikre Vesten bedre tilgang på disse rikdommene. For eksempel ble det nylig meddelt at man skal bygge en rørledning fra det Kaspiske hav gjennom Turkmenistan, Afghanistan og videre til Pakistan og India. Vesten ønsker ikke at disse ressursene skal strømme gjennom Iran eller Russland.

Afghanistan har mange uutnyttede naturressurser. Det finnes for eksempel enorme kobberleier og andre metaller i den østlige delen av landet. I det nordlige Afghanistan har vi naturgass og jern. Kina bød nettopp med hell flere milliarder dollar for retten til å utnytte kobberleiene, som har en anslått verdi på 88 milliarder dollar. Med den regjeringen vi har i dag, den mest korrupte i Afghanistans historie, kommer disse ressursene til å bli plyndret, mens pengene bare går til noen få mennesker.

Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham.

"La oss operere," .... "La oss skjære ham opp og en gang for alle se hva som er inni ham. Han klager stadig vekk over leveren sin. Leveren hans ser temmelig liten ut på røntgenbildet her."

"Det er milten hans, din tosk. Dette er leveren."

"Nei, det er det ikke. Det er hjertet. Jeg skal vedde på at dette er leveren. Men det skal vi nok finne ut når jeg bare begynner å operere. Synes du jeg skal vaske hendene først?"

En gang skulle det komme en dikter, og Lillelord hadde grudd seg hele dagen. Han kjente voksne som skrev musikk, men ingen som skrev ord. Han syntes det måtte være så unaturlig. Men den dikteren hadde vært som et stykke musikk han også, da han leste opp i pausen. Han hadde brede kinnben og noen sterkt blå øyne som så på en lenge ad gangen. Og da han leste «Gobelin» i pausen, og efterpå et om en pike som het Elvire og skulle på ball, da syntes Lillelord ord kunne være enda mer enn musikk, fordi det både var musikk og ord.

Han uttalte ofte at hvis de folkene som arbeidet under ham, møtte ham på halvveien, ville han gjerne møte dem på mer enn halvveien - så kunne man iallefall være sikker på at man aldri møttes, tilføyde han alltid med en skarpsindig liten latter.

"De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?"

"Hvem ellers tror De vil."

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"

"Jo, major, det har det."

"Hvorfor fortsetter De da med det?"

"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."

"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?" Spurte major Sanderson med vennlig interesse.

"Jeg liker ikke å skuffe ham. Han er nedtrykt nok som han er."

Så mange ting anfektet hans tro. Han hadde selvfølgelig Bibelen, men Bibelen var tross alt bare en bok, som Gullivers Reiser, Skatten på Sjørøverøya, Oliver Twist og Den siste mohikaner. Kunne det virkelig være mulig, som han en gang hadde hørt Dunbar harsellere over, at svaret på skapelsens og verdensaltets gåter var å finne blant folk som var så uvitende at de ikke engang skjønte hva som fikk regnet til å falle. Hadde den allmektige Gud med all sin uendelige visdom virkelig vært redd for at menneskene for seks tusen år siden skulle klare å bygge et tårn som rakk til himmelen? Hvor i hule helvete var forresten himmelen? Opp? Ned? Det eksisterte ikke noe opp eller ned i et ekspanderende, skjønt endelig univers hvor selv den veldige, flammende, blendende solen var underlagt det samme tiltagende forfall som til syvende og sist også ville ødelegge jorden. Det fantes ikke noe som het mirakler, og bønnhørelse eksisterte ikke; uhellet rammet med samme likegyldig brutalitet de gode som de onde, og feltpresten, som hadde både øyne å se med og ører å høre med og dertil samvittighet og karakter, ville forlengst ha fulgt fornuftens stemme og avsverget troen på sine fedrene gud - ja, han ville gladelig ha gitt avkall både på sitt embede og sin beordring og fristet skjebnen som menig soldat i infanteriet eller artilleriet, eller kanskje tilogmed som korporal i et fallskjermregiment, om det bare ikke hadde vært for slike hyppige, mystiske fenomener som den nakne mannen i treet ved stakkars Snowdens begravelse for flere uker siden og det uforglemmelige og oppmuntrende skjønt ikke mindre kryptiske budskapet han samme kveld hadde fått av profeten Flume ute i skogen: "Si til dem at jeg kommer igjen til vinteren."

Feltpresten likte ikke kaptein Black, og han syntes det var vanskelig å la være å ønske ham alt ondt.

Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for.

Radhika Coomaraswamy, FNs spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, har uttalt følgende: «Jeg kan ikke tenke meg noe land i verden hvor barna lider mer inn i Afghanistan (...) På alle møter vi har med barn, tar det lang tid å få dem til å smile. For meg viser det at det ikke finnes lykke i hjertene deres.»

Det er vanskelig fullt ut å fatte hvilken avgjørende rolle USA spilte for å gi næring til en voldelig, fundamentalistisk mentalitet blant flere generasjoner av unge afghanere. Men fra 1980-årene av brukte den amerikanske regjering over 50 millioner dollar på utgivelsen av lærebøker via University of Nebraska, bøker som gikk inn for en fanatisk og militaristisk agenda.

«Jihadskolebokskandalen» kalte The Washington Post dette i en artikkel fra mars 2002, hvor avisen beskrev bøkene som «fulle av snakk om jihad» og av krigslignende bilder. De lærte barna å telle ved hjelp av «illustrasjoner av stridsvogner, raketter og landminer». Bøkene ble fraktet inn i det sovjetokkuperte Afghanistan for å gi næring til en jihad mot russerne, men ifølge The Washington Post utgjorde de kjernepensumet i det afghanske skolesystemet lenge etter at sovjeterne var overvunnet.

«Selv Taliban brukte de amerikanskproduserte bøkene, men den radikale bevegelsen skrapte vekk menneskeansikter, i overensstemmelse med sin strenge, fundamentalistiske kodeks.» Og da Taliban var borte, fortsatte USAID å sende disse skolebøkene inn i Afghanistan, hvor fundamentalistene fremdeles bruker dem i sin undervisning av en voldelig form for islam.

... argumenterte han ofte høylydt og med det martyrsmilet av imøtekommende fordragelighet som var hans lojale forbundsfelle i enhver diskusjon ...