Sterkt om barneprostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218.

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Takk i lige måde!

Takk for at du deler, Rolf, og jeg har aldri tvilt på at boken er god. Det jeg trenger, er litt ekstra overskudd i livet før jeg begir meg inn i dette landskapet, og det har jeg ikke nok av pr idag. Men jeg husker; tittelen på boken og dine følelser og omtale ligger der og minner meg på det når tiden føles rett.

Det stemmer at det var jeg. Denne boken ble plassert på ønskelisten min, men da jeg leste hva den handlet om, strøk jeg den ut igjen. Kreft er nøkkelordet, ikke fordi jeg er redd for å få det selv, men fordi jeg tidlig i livet mistet en bror til sykdommen og jeg har aldri helt greid å bearbeide det tapet og alt det førte med seg av omveltninger i familien, spesielt det siste. Noen familier greier ikke å omstille seg etter en slik tragedie. Min greide definitivt ikke det.

Hylende morsom om krigens totale meningsløshet

Joseph Heller (f. 1923 d. 1999) rakk å utgi en drøy håndfull med bøker mens han levde, men det er i første rekke "Catch 22" han er kjent for. Denne antikrigssatiren har nemlig blitt stående som en slags kult-bok, som mange lesere anser for kanskje noe av det beste som har fått plass mellom to permer.

Joseph Heller var jøde, vokste opp i USA - nærmere bestemt i Brooklyn (jeg visste at det var noe, for nettopp denne bakgrunnen har mange av mine yndlingsforfattere - Paul Auster, Chaim Potok - bare for å nevne noen) - og han debuterte med romanen "Catch 22" i 1961. Deler av boka utkom imidlertid allerede i 1955, kan jeg lese på Wikipedia, som for øvrig - for en gangs skyld i den norske utgaven! - har en nokså ålreit oversikt over Hellers viktigste bokverker. Videre kan jeg lese at boka ikke fikk den beste mottakelsen da den utkom i USA i 1961, men at en hel del endret seg etter at den ble en bestselger i Storbritannia. Mens avisen Chicago Sun Times skal ha kalt den "den beste amerikanske romanen på flere år", fant andre kritikere det i stedet opportunt å latterliggjøre den som rotete, uleselig og (for) tykk. Og tykk er den - det skal være sikkert og visst!

"Catch 22" rommer nesten 500 tettskrevne sider, og vi møter de underligste figurer underveis - alle presentert i egne kapitler - ja, kanskje bortsett fra Orr, når jeg tenker meg om. Til og med Natelys hore har fått sitt eget kapittel! Like fullt - om det skulle være noen tvil - hovedpersonen i boka er og blir Yossarian. Det er han som utgjør "den røde tråden" gjennom hele boka ... Alle personene i boka befinner seg for øvrig på øya Pianosa i Middelhavet under andre verdenskrig - dvs. idet krigen går inn i sin siste fase - og nesten alle er piloter. Dessuten er de spik spenna gærne alle mann - ja, faktisk i særdeleshet Natelys hore, når alt kommer til alt.

Hva handler egentlig boka om? Ja, hva skal jeg egentlig si? Den handler om Yossarians kamp for å bli dimmitert fra en krig han anser som totalt meningsløs. Uansett hvor hardt han prøver på å bli tatt for å være gal, nytter det ikke. Ut på nye tokt må han - han som alle de andre. Meningsløsheten blir mer og mer dyptgripende etter som den ene etter den andre blir borte - antatt drept i kamp. Årsaken til at det er helt umulig å slippe fra den situasjonen pilotene befinner seg i, er Catch 22, dvs. paragraf 22, som lyder som følger:

"Hvis du er sinnssyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnssyk."

Pilotene flyr stadig flere tokt, under løfte om at når de har nådd frem til så og så mange tokt, så skal de få reise hjem. Men uansett hvor mye de står på, blir de møtt med stadig økende krav til enda flere tokt. I boka beskrives et byråkrati som savner sidestykke, skjønt det er fristende å stille spørsmål ved om det egentlig gjør det ...

Så kan man spørre seg: hvordan kan dette egentlig bli morsomt? Sannheten er at denne boka er så hylende morsom i all sin absurditet at jeg ikke kan huske sist jeg lo så voldsomt, så mye og så ofte som da jeg leste "Catch 22"! Jeg simpelthen måtte lese høyt for mannen min underveis - med fare for at jeg nå har spoilet den så mye at det ikke lenger er noen vits for ham å lese den. Her blir galskapen vridd og vrengt på, og det går så vidt at jeg tidvis fikk vondt i magen og tenkte at verre enn dette kan det bare ikke bli! Men joda - det kan jeg love at det ble!

Aller best fant jeg personskildringene, enkelte av de helt syke dialogene som uten overdrivelse går i ring, og ikke minst de lakoniske oppsummeringene med "livsvisdom" mellom slagene. Som denne samtalen mellom Yossarian og hans lege:

"De har gått fullstendig fra vett og forstand!" skrek Yossarian tungt og grep ham i skjortebrystet. "Vet De det? Og hold nå den tåpelige kjeften Deres og hør på meg."
Doktor Daneeka vred seg løs. "Våg ikke å snakke til meg på den måten. Jeg er autorisert lege."
"Så hold Deres tåpelige autoriserte legekjeft og hør hva de fortalte meg oppe på sykehuset. Jeg er sinnssyk. Visste De det?"
"Jasså?"
"Virkelig sinnssyk!"
"Jasså?"
" Jeg er gæren. Klin gæren! Forstår De. Jeg har gått fra vettet. De sendte en annen hjem istedetfor meg på grunn av en feil. De har en autorisert psykiater oppe på sykehuset som undersøkte meg, og det var diagnosen hans. Jeg er virkelig sinnssyk."
"Jasså?"
"Jasså!" Yossarian var oppbragt over at doktor Daneeka ikke var i stand til å fatte hva han sa. "Forstår De ikke hva det betyr? Nå kan De ganske enkelt ta meg ut av aktiv tjeneste og sende meg hjem. De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?"
"Hvem ellers tror De vil?" (side 324)

Yossarian og kompisenes evige jakt på kjærligheten blant kvinnene som frekventerer i soldatmiljøet - prostituerte alle som en - antar en desperasjon som kun kan forstås ut fra den meningsløse situasjonen de befinner seg i, hvor hvert tokt kan bli det siste.

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"
"Jo, major, det har det."
"Hvorfor fortsetter De da med det?"
"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."
"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?" Spurte major Sanderson med vennlig interesse. (side 326)

"Catch 22" er en av de morsomste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! For å være helt ærlig kommer jeg ikke på en morsommere bok i farta. Boka er meget godt skrevet, og det er helt klart at forfatteren må ha hatt inngående kjennskap til soldatlivets mindre heltemodige sider for å kunne skrive en slik bok. Sånn sett er den ikke bare et bilde på meningsløsheten som var knyttet til andre verdenskrig, men kanskje i enda større grad i forbindelse med de krigene som kom etter hvert og som USA i aller høyeste grad har vært delaktig i, og som det er harsellert atskillig rundt både i bøkenes verden og på film.

Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for. (side 268)

Dette er en bok det er vel verdt å få med seg! Likte du MASH og har du sans for morbid og svart humor, kommer du til å elske denne boka! Humoren er utstudert plump på en elegant måte, og sitatfaktoren i boka er meget høy! Her kan man leske seg i litterære godbiter av noen beskrivelser - og samle dem på løpende bånd! Det er på tide at denne utsøkte perlen av en bok blir revitalisert en gang for alle, og når ut til det brede leser-publikum! Kanskje vil noen slite med de første 100 sidene, men jeg lover: deretter er det faktisk gull alt som glitrer! Selv om boka nok kunne hatt godt av noen slankeprosesser slik at den hadde blitt litt mindre monstrøs ... Jeg ender med terningkast fem - en femmer som tenderer opp mot sekseren. Måtte mange bli fristet til å lese denne boka! Og er du fremdeles ikke overbevist - kanskje du skal lese min lille teaser ("Om lesing av Joseph Hellers "Catch 22")?