Til min store glede er bokomtalene vi skriver nå tilgjengelige inne på profilene våre. Hjertelig takk!
Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.
I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?
I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...
Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?
Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.
Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.
Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.
Det er greit at du ikke forstår spørsmålet mitt, men med all respekt det var ikke stilt til deg.
Dersom du hadde lest boka og hadde en mening om den, så forstår jeg. Men å forklare og svare på vegne av andre, mener jeg blir helt feil. Hvordan kan vi vite hva andre tenker og mener om en bok annet enn det de skriver her. Og noen ganger kommer ikke det helt tydelig frem, da er jeg interessert i bokanbefalerens svar og ikke hva du eventuelt tror. Forstå meg rett.
Jeg står ikke med noen fasit på konseptet her inne. Det jeg personlig skiller mellom er å komme med innspill i en diskusjon og det å svare på vegne av andre. Det siste synes jeg er en uting.
Jeg har aldri forstått at folk har behov for å svare på andres vegne.
Mener du å si at denne boken er grei, hvis du ønsker å lære mer om spiseforstyrrelser, men har du et personlig forhold til det, så finnes det bedre bøker der ute?
Var en født på kanten av en møkkatønne, fikk en finne seg i å ramle oppi av og til. Det var helt normalt. Poenget var å komme seg opp igjen.
Det finnes to slags lærere, hadde en hardt prøvet og kjederøykende rådgiver forklart dem. De som løser konflikter og de som skaper dem.
Lån hver mann ditt øre, men kun få din stemme; hør hver manns mening, men spar din egen dom.
Hvem kan vite hva som er godt, og hva som er ondt? Hva som er rett og hva som er galt? Hele sannheten er aldri synlig, og fremtiden har alltid dulgte kroker som ingen får se før det er for sent.
Tåpen tror alle andre er tåper.
en hemmelighet er ikke en hemmelighet når mer enn to mennesker kjenner den, pleide Thomas å si.
På hyllene i biblioteket sto høye bind med ryggen til verden og bevarte alle tiders dypeste visdom.
Münster løftet blikket og betraktet rekkene av mørke, innbundne bøker bak ryggen hans. Lurer på hvor mange av dem han virkelig har lest, tenkte han. Og hvor mange han husker.
Boken bergtok ikke deg, allikevel synes du den er passende for andre. Det reagerte jeg på.
Jeg skjønner det nå, sorry, var litt irritert i utgangspunktet.
Jeg ser det bedre i dag enn i går :)
Det er fullt mulig å lage 1001- lister inne på din egen profil. Hver liste tar ikke flere enn 100 bøker, men du kan i hvert fall ha 13 uferdige/upubliserte lister som du jobber med samtidig. Men som du sier, det vil ta en stund å legge alle bøkene inn.
Sitter og lurer på om jeg har lyst til å gjøre det. Tenker ikke så mye på tiden det tar, men heller alt jeg lærer på veien om bøkene, forfatterne, tidsepokene osv.
Javel . Jeg ser ikke helt hva som er morsomt.