Det er lenge siden jeg var forelsket, og jeg holdt nesten på å si heldigvis. :)

Fra teori til praksis

Leni Wildflower - coach, konsulent og lærer - og Diane Brennan - executive coach og forfatter - står bak "The handbook of knowledge-based Coaching" med undertittelen "From theory to practice". Her har Wildflower og Brennan samlet bidrag fra en rekke eksperter på området - alle presentert bakerst i boka fra side 381 flg.

Boka, som er pensum på BI-kurset "Executive coaching og team-coaching", er delt i syv deler med tilsammen trettitre kapitler; "Human Behavior and Coaching" (del 1), "Human Interaction and Coaching" (del 2), "Organizations, Leadership and Coaching" (del 3), "Tradition from Self-Help, Personal Groxth and Spirituality" (del 4), "Coaching Specific Populations" (del 5), "Creative Applications" (del 6) og "Components of Effective Coaching" (del 7).

Som forfattererne sier innledningsvis i boka: Noen av oss har det i oss at vi med letthet drar mennesker opp mot en høyere grad av innsikt, mens andre må jobbe mer for å få det til. Men alle trenger vi å forstå hva vi gjør når vi coacher, og å innse at coaching ikke har sprunget ut av et ferdig utformet konsept fra coachingskoler eller fra hodene til noen som er mer dynamiske og innovative enn oss andre, men har vokst frem "from a rich tilth of wisdom and study" (se side xi). Hvert av kapitlene i boka drar oss fra teori til praksis. Jeg vil i det følgende nokså kortfattet gjengi det jeg oppfatter som gullkorn fra hver av delene i boka.

Se mer om dette på mitt blogginnlegg.

I bokas etterord gjøres det et forsøk på å oppsummere. Det slås bl.a. fast at coaching har vokst umåtelig, samtidig som det stilles spørsmål ved hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Det er ikke sant at hvem som helst kan bli coachet. Klienten trenger å være en villig frivillig (willing volunteer), åpen for endringer og modig. Hvis ingen av disse forutsetningene er til stede, bør vi takke nei til oppdraget!

Det er et par utfordringer med coaching. Først og fremst må coachen våge å utfordre sin klient. For det andre må coachen frigjøre seg fra en egenpålagt forventning om at han skal bidra til å finne en løsning for sin klient, og at coachingen er mislykket dersom så ikke finner sted. Coaching er ingen enkel ferdighet, men en høy-ferdighets-evne. Det ser så enkelt ut når man kan det, men det ligger som regel enormt mye trening bak. Noen ganger er forskjellene mellom enkelte former for coaching og terapi nesten usynlige, men dette bør heller ønskes velkommen enn noe annet. Som coacher bør vi heller ikke være altfor redd for følelser eller at coachingen skal gå for dypt. Igjen: dette avhenger av coachens modenhet, og er slett ikke et område en fersk coach bør gi seg i kast med.

Og med dette er en meget interessant bok, som inneholder de aller fleste tilnærminger til coaching, over! Det har virkelig vært en fornøyelse å lese denne boka, og ikke minst å være i en læringsprosess med alle teoriene og modellene som nevnes i den! De fleste kapitlene er riktignok ikke veldig dyptpløyende, men de gir et kjapt innblikk i mange emner som man kan lese mer om i annen litteratur. Boka blir ekstra verdifull fordi samtlige kapitler avsluttes med rikelige henvisninger til fordypningslitteratur. Dessuten vil jeg anta at den også kan fungere godt som et oppslagsverk når man ønsker å gå tilbake og repetere. Boka er nokså lettfattelig skrevet, og med mange refleksjonsoppgaver underveis, som knytter teorien bak coaching opp mot praktisk coaching.

Jeg håper at mitt forsøksvise resymé på bloggen min kan være til hjelp for andre - før man tar fatt på boka og leser på egen hånd. Den inneholder dessuten mye av interesse for andre enn dem som primært ønsker å studere coaching. Modenhet, refleksjon og ansvarlig kommunikasjon er viktig stikkord som går som en rød tråd gjennom hele boka. For at coaching skal være effektfullt og viktig for de involverte, er det viktig å etablere en plattform av tillit og respekt, og da er det viktig at coachen har ryddet i "sitt eget bo" og ikke drar med seg egne "issues" inn i coachingen!

Den mest verdifulle gaven
vi kan gi hverandre
er tiden vår.

Jeg har vært inne hos deg og lest. Nysgjerrigheten er vekket, og jeg må få lov til å berømme bloggen din. Gjennomført kvalitet i fra det innholdsmessige til det estetiske, vakkert rett og slett.

Takk, Karen. Det er det jeg håper og husker.

Jeg har gjenlest noen av Steinbecks romaner i denne felleslesningen, og jeg har aldri vært i tvil om hva han har villet formidle før nå; "Øst for Eden". Hva vil han med denne romanen? Kampen mellom det gode og det onde er ikke svar godt nok for en forfatter av hans kaliber på dette tidspunktet i karrieren hans. Noen som har noen tanker?

Det er helt forståelig at du ikke har overskudd til å lese, sier en som har flyttet mellom 15 og 20 ganger. Gi deg selv aksept, anerkjennelse og tid, tenker jeg, her jeg sitter.

Jeg gjenleser "Øst for Eden", 30 år pluss/minus i mellom, og jeg er desillusjonert og skuffa. Karakterene er stereotypiske, nærmest bare symboler i mine øyne, de henger ikke på greip etter 195 sider. Kanskje forandrer noe seg etter hvert, men jeg kan ikke fri meg for følelsen av at Steinbeck skrev denne romanen, den beste i hans øyne, for å favne et bredest mulig publikum, slippe all kritikken fra alle fronter. Han slapp ikke unna denne gangen heller, men idealismen, engasjementet, lidenskapen som jeg har med meg fra "The Grapes of Wrath", er borte. Jeg savner noe, som ikke er så lett å sette ord på, en tro og tillit, en viss balanse, en symbiose mellom tekst og leser.

Spor

Kjenn det dype spor
som et ord
kan etterlate
i et menneskehjerte

Hver og en av oss
er et sår av ord
som ord for ord
blir trukket
opp med roten
av et skrik.

Stein Mehren

Takk for tipset. Den er lastet ned :)

Et gufs fra fortiden ringer på.

Jeg har ikke lest Papa Hemingway, men det kunne jeg virkelig tenke meg! Takk for at du drar den frem for meg! ;-)

Blikket vendes utover. Kjærligheten er død.

Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Hans Børli

Eksistensialistisk novellekunst

(Dette er en spoiler)

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)

Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.

Med følgende ord avsluttes novellen:

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!