Bokelskere.no

Å være seg selv i sannhet, for å bruke Kierkegaards ord, er ikke å fortape seg i troen på dette selv som enhet, entydighet, men å makte å inkludere og la høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer. Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.

"I'm sure the last thing Mathilde wants is an art book but it'll be hard for her to complain much about it without sounding stupid."

He was gray and thin and unimportant. He had always been gray and thin and unimportant. He was the person whom, in any group, you forgot to introduce, then introduced with extra enthusiasm.

Life was a plot against her, and she exposed it furiously.

The dinner was in the best style of women's-magazine art, whereby the salad was served in hollowed apples, and everything but the invincible fried chicken resembled something else.

The men leaned back on their heels, put their hands in their trousers-pockets, and proclaimed their views with the booming profundity of a prosperous male repeating a thoroughly hackneyed statement about a matter of which he knows nothing whatever.

De har vært så vennlig mot meg, og vennlighet er den beste gaven man kan gi et menneske man slett ikke kjenner.

Jeg anbefaler deg en Lacostetrøye, sa hun så, det blir svalt, hvis du skal ha en falsk Lacoste, koster den fem hundre escudos, en ekte Lacoste fem hundre og tyve escudos. Du verden, sa jeg, en Lacoste til fem hundre og tyve escudos, det må da være svært billig, men hva er forskjellen på den falske og den ekte? Å kjøpe en ekte Lacoste er bare tull, sa den gamle sigøynerkvinnen, først kjøper du den falske, som koster fem hundre, så kjøper du krokodillen, som koster tyve og er selvklebende, du limer fast krokodillen på riktig plass, og dermed har du en ekte Lacoste.

I prinsippet er jeg positivt innstilt til allslags stoff, sa jeg, både tunge og lette, men bare i prinsippet, i praksis er jeg mot. Unnskyld meg, men jeg er borgerlig intellektuell og full av fordommer, jeg kan ikke godta det bedrøvelige synet av en ung mann som setter et skudd i en kommunal park, De må virkelig unnskylde, men det strider mot mine prinsipper, jeg kunne kanskje gå så langt som til å akseptere at folk bruker stoff hjemme hos seg selv, slik det skjedde i gamle dager, i en dannet og intellektuell vennekrets, mens man lyttet til Mozart eller Erik Satie.

For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at det oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.